Exulantenstadt

Kart over Hanau i Hessen (1684). Gamle Hanau utgjør vestre del av byområdet, mens den nybygde eksilantbyen Neustadt Hanau ligger som tvillingby i øst.

En Exulantenstadt (norsk: «eksilantby», flertall: Exulantenstädte) er et tysk begrep for nybygde byer i Tyskland og nærliggende områder i forbindelse med reformasjonen, motreformasjonen og de europeiske religionskrigene i det femtende og sekstende århundre.

Navnet kommer av «eksilanter», altså protestanter som var blitt religiøse flyktninger og tvunget til å dra i eksil i andre land eller andre deler av Tyskland. Begrepet ble først brukt av historikeren Heinz Stoob i 1966, og beskrev byer som enten var helt nye, eller eksisterende byer der troslivet og økonomien ble radikalt endret av masseinnvandring av religiøse flyktninger. Den første byen Stoob klassifiserte som Exulantenstadt var Leszno (Lissa) i Polen, som fra 1550 ble den nye hjembyen til de bøhmiske brødre.

Det var to mønstre i navngiving av de nye byene: Enten fikk de navn til ære for fyrsten som gav flyktningene lov til å slå seg ned der, som Friedrichstadt, eller så fikk de navn som uttrykte frihet og trygghet, som Glückstadt.

Exulantenkirche i Johanngeorgenstadt. Denne byen i Sachsen ble grunnlagt som eksilantby for bøhmiske flyktninger, og fikk navn etter kurfyrst Johann Georg.

Noen ganger ble de nye Exulantenstädte oppført som tvillingbyer til eksisterende byer. Et eksempel er Neustadt Hanau, som ble befolket nesten utelukkende av franske og nederlandske kalvinister. Disse gruppene hadde opprinnelig bosatt seg i Frankfurt am Main, men etter store konflikter med byens lutheranske myndigheter måtte de forlate Frankfurt. Grev Philipp Ludwig II av Hanau-Münzenberg gav da de franske og nederlandske eksilantene rett til å bosette seg i en nybygget by like utenfor den eksisterende Hanau. Gamle og nye Hanau var organisert som separate byer helt fram til 1821.

Byer som var blitt lagt øde under Tredveårskrigen ble også ofte gjenoppbygget som Exulantenstädte. Et eksempel på dette var Mannheim, som allerede fra grunnleggelsen i 1606 prøvde å tiltrekke seg franskmenn og nederlendere gjennom å gi dem fritak for skatter og spesielle handelsprivilegier. Etter at Mannheim ble nesten komplett ødelagt i 1620 var det i all hovedsak innvandrere som gjenoppbygget byen.