Identitetskrise
Identitetskrise er et uttrykk skapt av den tyske psykologen Erik H. Erikson på 1920-tallet. Erikson forsøkte å videreføre Freuds teorier om barndommen til ungdomsstadiet, og skapte ordet for å beskrive unges problemer med å føle tilhørighet. Denne betydningen spredte seg i etterkrigstiden fra psykologien til samfunns- og humanvitenskapene og har blitt tatt opp i dagligspråket siste 30-års tid.
Identitetskrise betyr i praksis at en person ikke finner seg helt til rette i det samfunnet og den sammenhengen personen lever i. Dette er som oftest ikke en bevisst tilstand hvor personen er klar over sin tilstand, men en forvirret tilstand der det er vanskelig for personen å identifisere seg med sine omgivelser (tilhørighet med og identifisering med sine medmennesker). Denne tilstanden medfører også en forvirret opplevelse av seg selv i forhold til sine medmennesker og en ofte svært usikker framferd i forhold til disse. Noe som kan føre til ensomhet. Det kan være ganske vanskelig for de nærmeste å komme særlig nær innpå et menneske i denne tilstanden. For å komme seg ut av en slik tilstand er det tilrådelig å oppsøke psykolog, men også fortrolige venner eller nær familie kan være til god hjelp. Identitetskrise er i dag brukt om personer i en hvilken som helst alder.