Erik Kolstrup
| Erik Kolstrup | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1684 | ||
| Død | 10. mars 1738 Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Treskjærer | ||
| Søsken | Lars Pinnerud | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Erik Pedersen Kolstrup (født 1684 i Furnes, død 10. mars 1738 i Trondheim) levde som treskjærer. Han kom opprinnelig fra Furnes på Hedemarken, og var bror til treskjæreren Lars Pinnerud. Han har arbeidet ved Nidarosdomen, der han stod for en rekke forskjellige arbeider, blant annet altertavle, korskille og krusifiks. Kolstrup skal være den som brakte akantusmotivet[1] til Trondheim, der han arbeidet i en årrekke. Han skar også akantus til flere kirker i Innherred. På hjemligere trakter er han mest kjent for å ha skåret døpefont og dåpshus til Stange kirke samt et akantusfelt på en dør som tidligere var å finne i Isumkapellet på Maihaugen.[2]
Kjente arbeider[3][rediger | rediger kilde]
- Døpefont til Furnes kirke (1709, forsvunnet)
- Stor altertavle og korskille til Nidarosdomen (1712, gikk tapt i brann i 1719)
- Altertavle til Viggen kirke (1712, i dag i Geitastrand kirke)
- Døpefont og dåpshus til Stange kirke (1719)
- Altertavle til Følling kirke (1721, bare deler bevart)
- Altertavle til Hølonda kirke (1728)
- Døpefont til Nidarosdomen (ca. 1730)
- Festonger til Vår Frue kirke, Trondheim (hvorav én er bevart og henger over døren i våpenhuset)
- Bevarte akantusrester, muligens fra altertavle, i Lødingen kirke
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Jf. Kunsthistorie.com Arkivert 22. oktober 2021 hos Wayback Machine..
- ^ Dette skal ifølge Hosar og Fauskes bok om Sør-Fron kirke trolig stamme fra et pulpitur i Listadkirken, forgjengeren til Sør-Fron kirke.
- ^ Basert på Hauglid (1950), s. 185ff. Det er noe usikkerhet knyttet til attribusjonen av enkelte gjenstander.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Roar Hauglid (1947). «Erik Kolstrup: Hedmarksbilthuggeren som bragte akantusen til Trondhjem». Årbok 1947. Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring.
- Roar Hauglid (1950). Akantus. Mestrene i norsk treskurd II, annet halvbind. Oslo: Riksantikvariatet/Mittet. s. 185–194.
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.