Enrico De Nicola

Enrico De Nicola

Enrico Roberto De Nicola (født 9. november 1877 i Napoli, død 1. oktober 1959 i Torre del Greco) var en italiensk jurist og liberal politiker. Han var Italias første president etter overgangen fra monarki til republikk i 1946.

De Nicola var utdannet jurist fra Universitetet i Napoli, der han gikk ut i 1896. Han arbeidet som forsvarsadvokat, rettsreporter og redaktør for Don Marzio og engasjerte seg i lokalpolitikken i Napoli.

De Nicola tilhørte Partito Liberale Italiano. I 1909 tok han første gang sete i Deputerkammeret. Han vant gjenvalg og var aktiv i rikspolitikken inntil fascistpartiets maktovertagelse. I denne tiden fikk han også statssekretærposter, først i kolonidepartementet fra 1913 til 1919 og deretter i finansdepartementet i første halvdel av 1919. I 1921 ble han president i Deputerkammeret, et verv han hadde til desember 1923. I august 1921 fikk han til en avtale mellom fascistene og sosialistene i et forsøk på å gjøre slutt på den politiske volden i landet. I 1924 stilte han til valg på den nasjonale listen dominert av Partito Nazionale Fascista, men distanserte seg senere fra fascistene og trakk seg ut av det politiske liv. Han ble i 1929 utnevnt til senator, men tok aldri sete. I stedet konsentrerte han seg om arbeidet som advokat.

Mot slutten av andre verdenskrig ble De Nicola igjen engasjert politisk. I 1944 var han blant politikerne som fikk i stand overføring av regentmakten til kronprins Umberto, sønn av kong Victor Emmanuel. Etter krigens slutt ble landets statsform endret etter en folkeavstemning og monarkiet avskaffet. De Nicola ble i juni 1946 valgt til provisoriske statsoverhode, deretter var han fra 1. januar 1947 til 11. mai 1948 landets president i henhold til overgangsbestemmelser i grunnloven.

Etter perioden som president var De Nicola fra 1948 livstidssenator. Sentasperioden ble avbrutt av at De Nicola fra 1955 til 1957 var dommer i grunnlovsdomstolen, det siste drøye året som justitiarius.