Einar Rose
| Einar Wilhelm Böckmann Rose | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. januar 1898 Kristiania |
||
| Død | 3. februar 1979 (81 år) Frogn |
||
| Ektefelle | Irene Lium | ||
| Yrke | skuespiller, sanger, regissør | ||
| Nasjonalitet | norsk |
||
| Aktive år | 1927-1973 | ||
Einar Wilhelm Böckmann Rose (født 27. januar 1898, død 3. februar 1979) var en norsk skuespiller, sanger og regissør. Som en av Norges mest fremtredende revypersonligheter var han i en årrekke kunstnerisk leder og iscenesetter ved revyteateret Chat Noir. Han var kanskje den som mer enn noen annen bidro til å bringe den typisk folkelige Oslo-dialekten inn i revysammenheng.
Rose ble født i Kristiana, som sønn av Jacob Rose (1871–1939) og Anna Benedicte Böckmann (1868–1953) og vokste opp på Kampen. Som ung hadde han blant annet jobb som statist på friluftsscenen på Norsk Folkemuseum. Han var sønnesønn av skillingsviseforleggeren Theodor Rose.
Rose debuterte som solist i revyen Regnbuen på Mayol i 1925. Året etter ble han ansatt på Chat Noir. Han fikk raskt et stort navn. I 1927 debuterte han som grammofonartist på merket Odeon, og gjorde også her stor suksess, blant annet med slagere som «Nå går'n på gummisåler», «Karl Johan og jeg», «Serru serru», «Sol ute sol inne», «Ja, det er rart med natur'n» og «Orker ikke det». Totalt ble det mer enn 300 innspillinger; den siste platen ble spilt inn i 1973.
I sin tid ble også Rose identifisert med Rosekjelleren, et utested han drev og eide i kjelleren under Chat Noir fra 1937. Stedet er for øvrig omtalt i sangen «Den feite mannen» av deLillos.
På 1950- og 1960-tallet gjorde Rose seg bemerket som sarkastisk «societetsreporter» i Aftenposten. Skriftspråket hans var likt talespråket. Hans særegne tegnsetting og ortografi gjorde han også bruk av i selvbiografien Roseboka (1941) og petitsamlingen En rose uten torner (1964).
Rose giftet seg i 1937 med Irene Lium (1907–1989),
