Donetsbekkenet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oblastene Donetsk och Luhansk
Sovjetisk poster fra 1921, som priser Donbass som Russlands (industri)hjerte.
Mer detaljert kart med gruver og industri - det rosa området er den uoffisielle utstrekning av Donbass

Donetsbekkenet (ukrainsk: Донецький басейн, Donetskyj basejn) eller Donbass (russisk: Донецкий бассейн, Donetskij ugolnyj bassejn[1]) er et stort steinkulls- og industriområde i østlige Ukraina.

Størstedelen av området omfattes av de ukrainske oblastene Donetsk og Luhansk. Hovedbyen i området er Donetsk. Men donetsbekkenets funnområder strekker seg også litt inn i oblastet Rostov i sørvestre Russland.

Navnet Donbass er en forkortelse av det russiske Donetskij bassejn (Донецкий бассейн) og det ukrainske Donetskyj basejn (Донецький басейн).

Donetsbekkenet har en overveiende russisktalende befolkning, til forskjell fra størsteparten av det øvrige Ukraina.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1676 fikk området sin første by: Solanoje (Slavjansk) som ble bygd for å dra nytte av de nylig oppdagede saltreservene der.

Rike kullfelt ble oppdaget tidlig i 1720-årene og er blitt utvunnet siden 1770. Disse lagerstättene var en viktig forutsetning for oppbygningen av det russiske jernbanenettet frem til slutten av 1800-tallet.

Siden tidlig i 1930-årene arbeidet det hundrevis av tyskere i kullgruvene her, tilvandret fra Ruhrområdet der mange var blitt arbeidsløse. I den grad de ikke var vendt tilbake til hjemlandet før 1935/36, ble de nesten alle som en ofre for Stalins utrenskninger.

Etter utbruddet av annen verdenskrig ble store industrifabrikker i Donetsbekkenet bygd ned og forflyuttet til det vesrtlige Sibir, for det meste til Kuzbass, der de lå lenger unna eventuelle tyske angripere. Mange fagarbeidere fulgte med. Dermed ble Kusbass til en av sovjetarmeens viktigste våpensmier. Omsk, Novosibirsk, Krasnojarsk og andre byer østenfor Uralfjellene ble viktige industrisentra. Under annen verdenskrig ble Donbass et hovedangrepsmål for de tyske styrkers Unternehmen Barbarossa. Under Donetsbekkenoperasjonen ble det i 1943 gjenerobret av Den røde arme.

Fra 1944 ble det anlagt store fangeleirer for tyske soldater i Donbass, som for eksempel i Stalino[2], og fangene ble satt i arbeid i kullgruvedriften.[3] Kanskje var det så meget som 200.000 tyske fanger som ble satt til slikt arbeide.[4] I 1944-1945 ble også romaniatyske fra Siebenbürgen og Banat hittransportert og satt til lignende tvangsarbeide,[5] og med tysktalende sivilister bragt fra Jugoslavia havnet i slik tvangsarbeidsleir ved Vorosjilovgrad.[6] Mange ble offer for arbeidsulykker, unferernæring og sykdommer som for eksempel tyfus.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kléber Legay: Ein französischer Bergmann bei den Sowjets. Paris 1937
  • Wilhelm Mensing: Von der Ruhr in den GULag Opfer des Stalinschen Massenterrors aus dem Ruhrgebiet. Essen 2001
  • Tanja Penter: Die lokale Gesellschaft im Donbass unter deutscher Okkupation 1941–1943. I: Babette Quinkert, Christoph Dieckmann und Tatjana Tönsmeyer (utg.): Kooperation und Verbrechen Formen der »Kollaboration« im östlichen Europa 1939–1945. Göttingen 2003
  • Tanja Penter: Kohle für Stalin und Hitler. Arbeiten und Leben im Donbass 1929 bis 1953 (Veröffentlichungen des Instituts für Soziale Bewegungen. Schriftenreihe C, Arbeitseinsatz und Zwangsarbeit im Bergbau, Bd. 8). Klartext-Verlag, Essen 2010, ISBN 978-3-8375-0019-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Donbass". NE.se. Lest 6. mars 2014.
  2. ^ Hans Horn: So lang die Flügel tragen. d. 207
  3. ^ Bericht auf der Seite http://www.kriegsgefangen.de
  4. ^ http://www.zeit.de/1949/04/bergbau-im-donezbecken
  5. ^ Nur noch Haut und Knochen, wankten sie durchs Lager
  6. ^ Die Deportationen deutscher Zivilisten aus Ost- und Südosteuropa in die Sowjetunion

Elsterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Donetsbekkenet – bilder, video eller lyd