Diskusjon:Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

Tekst til gjenbruk 1

Teksten nedenfor er stilt til disposisjon av Tore Vassdal, som har skrevet en Welhaven-biografi. Den som vil jobbe mer med denne artikkelen, kan hente poeng og formuleringer herfra. Mvh --MHaugen 16. okt 2007 kl. 23:52 (CEST)

---

Welhaven og Wergeland

Hvor lenge vil du rase mot fornuften... En frustrert anklage, et rop mer enn et spørsmål, var det som innledet ordstriden mellom de to teologistudentene i Christiania høsten 1830. Adressen sto i overskriften: Til Henrik Wergeland. At avsenderen het Johan Sebastian Welhaven, var ikke like opplagt for leserne av Morgenbladet denne augustdagen, for i avisen var han anonym, slik det ofte ble gjort på den tiden. Men forfatteren ble snart kjent for de fleste, større var ikke kretsen av avislesere og kulturinteresserte i hovedstaden. Innlegget var Welhavens umiddelbare reaksjon på Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias, et kolossalt diktverk på hele 720 sider. I åtte bitende vers hånte Welhaven formløsheten og de kaotiske bildene, stemplet innholdet med ord som ”ville dunster” og ”mørke feberdrømmer”, og fastslo at Wergeland som dikter hadde gjort seg fortjent til en plass ”blant dårekistelemmer”, blant idioter. Tonen var overlegen, nesten trakasserende. Angrepet på Wergeland ble Welhavens offentlige debut som dikter. Selv slapp han heller ikke billig fra de hånlige ordene sine; det ble nye, harde feider, og to år etter finner Welhaven grunn til å utdype kritikken. Denne gangen analyserer han motstanderens diktning i en hel bok: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik. Igjen reagerte mange sterkt mot Welhavens voldsomme kritikk og den arrogante tonen bak. Henriks far Nicolai Wergeland var blant dem som stilte til forsvar, og han gjorde det utførlig, i et anonymt motskrift, en hel liten bok det også. I innledningen stiller han seg nøytral og gir begge de unge en skrape for å møte hverandre med for stor selvfølelse og for liten beskjedenhet. Deretter refser han Welhaven og hans tilhengere for å sette formen over alt annet og oppføre seg som et estetisk politikorps som har trengt seg inn i dikterlivets private helligdommer for å straffe uordener; petimetere som reagerer med sykelig vemmelse på alt som avviker en hårsbredd fra deres egne moter og fordommer.

De to prestesønnene var omtrent jevngamle, og de var kommet til hovedstaden samtidig for å begynne på universitetet. Trangen til å skrive hadde de felles, men ellers var de nokså ulike. Henrik var himmelstormeren med stor livslyst og energi – iallfall i perioder –, men med liten sans for å la seg hemme av formelle krav. Oppvokst på Eidsvoll og med en far i Riksforsamlingen i 1814, følte han seg som bror til Grunnloven; tanker om norskhet og nasjonal frihet hadde festet seg tidlig. Navnet hans kom fra Verkland i Gulen og fortalte om gamle slektsrøtter i norsk gårdsjord. Politisk ble det naturlig for Henrik å stille seg solidarisk med bøndene. Johan Sebastians solidaritet gikk til embetsstanden. Med språkidealer som via Bergen var tatt i arv fra Københavns litterære elite, sto han plantet i klassisk, europeisk kulturtradisjon. Der hvor Wergeland sprengte grenser med sine språkbilder, hadde Welhaven sin styrke i det formelle. Mens den ene var utadvendt, var den andre reservert. Da Johan Sebastian fikk se sine første, odiøse vers på trykk i Morgenbladet, hadde studiekameraten alt en hel litterær produksjon bak seg med fire teaterstykker og en diktsamling i tillegg til ”Skabelsen”. Mye av det Wergeland skrev, bar preg av den oppfatningen at norsk språk skulle ha lov til å utvikle seg bort fra dansk norm – mot et selvstendig språk, og at det kunne skje gradvis ved å ta i bruk særnorske ord inn i det dansk-norske skriftspråket. Dette var ikke noen ny tanke på den tiden. Andre hadde spådd en slik utvikling allerede 20 år før, og selv biskop Brun hadde brukt norske ord i sin diktning for å ”berike” språket, som han sa. Men i 1830-årene spisset språkdebatten seg i kampen mellom de to kulturpolitiske fløyene. Wergeland forbeholdt seg å kunne velge ...”de uttrykkene som friest og mest bekvemt kunne gjengi og meddele tankene”... uten å spørre om de sto oppført i danske ordlister – og selvsagt gjorde han akkurat det. Og Welhaven la imot. I kjent stil skriver han om ...”den makeløse tåpelighet å ville omstøpe vårt skriftspråk og således ville fremtvinge et eget tungemål.”

Det meste av ordbataljen mellom Wergeland og Welhaven foregikk internt i Studentersamfundets møter og sammenkomster, og i samfunnsbladet. Blant studentene hadde begge sine tilhengere. Wergeland sto i spissen for en flokk radikalt fedrelandsbevisste ”patrioter” i opposisjon mot det bestående. Ordrikt og freidig utfoldet han seg i nasjonal begeistring, uredd gikk han foran og ville tråkke nye spor inn i fremtiden. I språk og annen kultur måtte det nye Norge finne igjen sine egne røtter og frigjøre seg fra dansk påvirkning fra fortiden, mente han. Politisk utfordret han både kongedømmet, unionen med Sverige og embetsmennenes dominerende stilling i statsstyret. Men tidvis var han en vill student som drakk mye og tålte det dårlig, og som lett kom opp i slagsmål og annet trøbbel. Welhaven utfoldet seg i en gruppe som nærmest var blitt til i opposisjon mot opposisjonen, selvbevisste nok til å kalle seg ”intelligensen”. Etter hvert brøt de ut av Studentersamfundet og dannet sitt eget forbund med bladet Vidar som sitt organ. Medlemmene besto av standsbevisste unge akademikere med forakt for middelmådighet. De var selv en elite og mente at de hadde en forpliktelse til å lede arbeidet for å skaffe fedrelandet en materiell og åndelig kultur som holdt mål i europeisk sammenheng. Til gjengjeld krevde de at den eliten de selv tilhørte, skulle ha ubetinget og varig autoritet i kulturelle og politiske spørsmål. I språkspørsmålet ville de at dansk fortsatt skulle gjelde som skriftspråk i Norge, uten å gi plass for særnorske ord. I det nye forbundet la de om den sosiale stilen og erstattet punsjebollen og brennevinet og pøbelslagsmålene med lettere vin, måtehold som etter hvert ble til avhold – og med mer kultiverte omgangsformer. Solosang og flerstemmighet ble alternativer til skrålende allsang. Selv om A.M. Schweigaard og P.A. Munch trolig hadde størst tyngde og innflytelse internt, var Welhaven den som profilerte intelligenspartiet sterkest utad gjennom sin kritiske skriveaktivitet. Slik sett påtok han seg en lederrolle og ble den som fikk mest pepper igjen.

Det som kunne se ut som en valpete ordfeide mellom to studenter til å begynne med, ble skillet mellom de to hovedretningene i politisk og kulturell utvikling gjennom hele 1800-tallet og kom til å påvirke byggingen av Norge som nasjon. Welhavens og intelligenspartiets linje fikk størst oppslutning de første tiårene. Men i tilbakeblikk ser vi at den utviklingslinjen som vant fram over tid, og de reformene som fikk gjennomslag mot slutten av århundret, var mer i pakt med Wergelands visjoner. De var det som førte fram til unionsoppløsningen og Norges selvstendighet i 1905.

Tekst til gjenbruk 2

DET FØLGENDE ER FLYTTET UREDIGERT FRA ARTIKKELEN OM Johan Sebastian Welhaven SLIK DEN STÅR I DAG. ARTIKKELEN DET ER HENTET FRA ER SKREVET AV GOMMO og MHAUGEN M.FL. DETTE SOM FØLGER BØR FLETTES SAMMEN MED DET SOM STÅR I DENNE ARTIKKELEN. MVH --Barbrobrud 13. nov 2007 kl. 15:46 (CET)

---

I 1830-årene pågikk det en omfattende kulturpolitisk debatt i Norge med utgangspunkt i studentmiljøet i Kristiania. Welhaven og Wergeland var frontfigurer. Det hele startet som en debatt om estetiske synspunkter og dikterisk praksis og utvidet seg til noe mye mer vidtrekkende. Men den estetiske konflikten var stadig en viktig del av helhetsbildet.

Den estetiske striden tok til sommeren 1830. Den ble utløst av Welhavens angrep på Wergelands livs- og verdensforklarende verk, Skabelsen, Mennesket og Messias, som kom ut i juli. Alt i august sto diktet «Til Henrik Wergeland» anonymt på trykk i Morgenbladet. Welhaven gir her uttrykk for at Wergeland med sitt omfangsrike verk hadde sikret seg «Rang blandt Parnassets Daarekistelemmer». Diktet innledet Welhavens karriere som dikter. Henrik Wergeland, som nok skjønte hvem som hadde skrevet det, lå til å begynne med lavt i landskapet. Men med Stumpefeiden som tok til i Studentersamfundets håndskrevne avis i 1831, hardnet frontene til. Stumpene (stump=satirisk strofe) haglet, ikke bare fra de to hovedpersonene, men og fra andre som blandet seg inn og tok parti. Ved en misforståelse spredte «Stumpefeiden» seg til offentligheten og ble meningsløst bitter og personlig. I 1832 satte Welhaven så å si kronen på verket med pamfletten:Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste, der han åpent vedkjente seg forfatterskapet til diktet i Morgenbladet. Pamfletten tok for seg Wergelands tidligste produksjon til grundig kritisk drøfting. Polemikeren Welhaven fornektet seg ikke, men saklighetsnivået var så som så. Henrik Wergelands far, Nicolai Wergeland, rykket ut med en vektig bok til forsvar for sønnens diktning og personlighet året etter.

Welhaven hørte til det såkalte Intelligenspartiet eller Troppen som sprang ut av den gruppen studenter som på forsommeren 1832 brøt ut av Det norske Studentersamfund og organiserte seg i Studenterforbundet. De utga tidsskriftet Vidar, som hadde som formål å nedkjempe patriotene, der Henrik Wergeland (Fenrisulven) var hovedmannen. En av Welhavens nærmeste venner var Anton Martin Schweigaard. Også historikeren P.A. Munch og juristen Frederik Stang hørte til kretsen rundt Welhaven. De fire redigerte Vidar, som holdt det gående i to år.

Kjernen i den mer omfattende kulturpolitiske konflikten var denne: Mens Wergeland (som både var kosmopolitt og patriot) og hans tilhengere ville løfte fram norsk språk og særnorsk kultur, og gi alle nordmenn innflytelse på utviklingen av det nye Norge, frontet Welhaven en gruppe som mente at dansk språk fortsatt måtte gjelde, og at det var viktig å ta vare på det kulturelle fellesskapet med landene på kontinentet, først og fremst Danmark og Tyskland og, i noen grad, Frankrike. Fremdeles hadde embetsstanden både plikt og rett til å gå foran og styre utviklingen, mente Welhaven og hans krets. Wergeland og Welhaven ønsket imidlertid begge at Norge skulle utvikle seg som stat og kulturnasjon. Det var intelligenspartiets sønner som senere skulle komme til å grunnlegge partiet Høyre.

De første tiårene hadde Welhavens kulturpolitiske idéer størst framgang. «Patriotene» med Wergeland i spissen fikk nok gjennomslag til slutt, men det er ingen tvil om at deres linje vant noe på slipingen den fikk i kampen mot Welhavens flokk.

I 1834 utga Welhaven sitt viktigste bidrag til den kulturpolitiske debatten, det omfangsrike arbeidet, Norges Dæmring Et polemisk Digt med ironiske angrep på vår hjemlige kultur og med hyppige finter til patriotene; det skaffet Welhaven mye motbør og gjorde ham hatet i vide kretser. Det sier kanskje mest om tiden at han til og med ble beskyldt for å være fedrelandsforræder. Norges Dæmring besto av en lang rekke sonetter. Igjen kom Nicolai Wergeland tungt på banen. Men også mange andre. I Demringsfeiden regner man med at det deltok i alt 45 personer.

Welhaven skjenket et eksemplar av Norges Dæmring til Johan Ludvig Heiberg, Nordens store smaksdommer på den tiden, med en dedikasjonen på rim. De to siste linjene lyder slik:

O, gid De fandt, naar her De bruger Sonden,

blot nogle Glimt af Fætterskab i Aanden.

På morssiden var Welhaven tremenning med Heiberg. At Heibergs kunstsyn spilte stor rolle for Welhaven, går bl.a. fram av pamfletten mot Wergeland. Denne var, som det har vært sagt, "forfeilet i selve utgangspunktet" (Hauge), dvs. at den ikke gir noe treffende bilde av den diktning den kritiserer. Derimot er den et godt uttrykk for Welhavens estetiske posisjon, som han utvikler videre i artikkelserien Om norske Presse-Anliggender, trykt i Den Constitutionelle i 1838. Ironisk nok er det Welhavens polemiske forfatterskap som har vakt mest oppmerksomhet i samtid og ettertid.

Bedre referanser?

Denne artikkelen var fram til 2015 merket med en mal som nå er slettet, en mal som etterlyste bedre referanser. Dersom du mener det er påstander i teksten som trenger referanser kan du merke den/disse med {{tr}} - eller selv utbedre artikkelen ved å legge inn kilder og referanser. Profoss og Bruker:Kimsaka 28. jun. 2015 kl. 20:05 (CEST)