Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Antarktis. Det røde territoriet viser området som ble flyfotogreafert av den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39

Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 var den tredje offisielle antarktisekspedisjonen til det tyske riket. Den ble iverksatt av Hermann Göring som en del av Fireårsplanen, og Helmut Wohlthat ble gitt i oppdrag å lede planlegging og forberedelser. Ekspedisjonen ble hovedsakelig gjennomført av økonomiske hensyn: ved å søke etter nye fangstfelt for den tyske hvalfangstflåten skulle den tyske avhengigheten av import av margarin og fett reduseres. Planen var å legge grunnlaget for en fremtidig tysk annektering av en sektor i Antarktis, og forberedelsene til ekspedisjonen ble gjort i strengeste hemmelighet. Målet med ekspedisjonen var området mellom 20° vest og 20° øst.

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

I juli 1938 ble kaptein Alfred Ritscher betrodd oppgaven med å lede en ekspedisjon til Antarktis. I løpet av få måneder lyktes det å sette sammen og utruste en ekspedisjon med hovedformål å skaffe topografisk kunnskap for den tyske hvalfangstflåten. Samtidig skulle det gjennomføres et vitenskapelig program innen biologi, meteorologi, oseanografi og jordmagnetisme langs kysten, og det skulle foretas rekognosering med fly i det ukjente innlandet.

Siden det bare var et halvt år tilgjengelig for forberededelser måtte Ritscher ta til takke med det som var tilgjengelig av skip og fly. Etter en hastig omgbygging av skipet MS «Schwabenland» og de to Dornier Wal-sjøflyene «Boreas» og «Passat» forlot ekspedisjonen Hamburg 17. desember 1938.

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

MS «Schwabenland»

Den 19. januar 1939 nådde ekspedisjonen fram til Kronprinsesse Märtha Kyst og oppdaget hittil ukjente isfrie fjellområder inne på kontinentet. I løpet av sju rekognoseringsflygninger mellom 20. januar og 5. februar 1939 ble det fotografert et område på 350 000 km². Ved vendepunktene ble metallpiler med suverenitetsmerker droppet for å kunne hevde suverenitet over området. På ytterligere åtte «spesialflygninger», der også Ritscher deltok, ble særskilt interessante områder filmet og fargefotografert. Ombord i «Schwabenland» og på havisen ved kysten ble biologiske undersøkelser gjennomført, men utstyret tillot verken sledeekspedisjoner på isbremmen eller landing med sjøfly i fjellområdene.

Områdene mellom 10° vest og 15° øst som de hadde observert fra skip eller fly ble døpt Neuschwabenland. I mellomtiden hadde den norske regjeringen mottatt informasjon fra hvalfangere om den tyske aktiviteten, og 14. januar 1939 ble sektoren mellom 20° vest og 45° øst erklært som norsk territorium med navnet Dronning Maud Land.

Ekspedisjonen forlot kysten av det antarktiske kontinentet 6. februar 1939 og gjennomførte ytterligere oseanografiske undersøkelser i området på Bouvetøya og Fernando de Noronha på hjemreisen. Den 11. april 1939 kom «Schwabenland» tilbake til Hamburg.

Vitenskapelig utbytte[rediger | rediger kilde]

I 1942 ferdigstilte Otto von Gruber topografiske kart over østre Neuschwabenland i skala 1:50 000 og et oversiktkart over Neuschwabenland. Blant de nyoppdagede områdene ble for eksempel Kraulfjella oppkalt etter ekspedisjonens los Otto Kraul. Behandling av resultatene fra vestre Neuschwabenland ble avbrutt av andre verdenskrig og en stor del av de 11 600 skråfotografiene gikk tapt i krigen.

Ved siden av bildene og kartene som ble offentliggjort av Ritscher overlevde bare ca. 600 flyfoto krigen. Disse ble imidlertid ikke gjenfunnet før i 1982.[1] Resultatene av de biologiske, geofysiske og meteorologiske undersøkelsene ble først publisert mellom 1954 og 1958. Ritscher planla en ny ekspedisjon med mer egnede fly, men på grunn av utbruddet av andre verdenskrig ble denne aldri gjennomført.[2]

Offentlig omtale[rediger | rediger kilde]

Forberedelsene til ekspedisjonen ble hemmeligholdt, og offentligheten, og det var bare lokalpressen i Hamburg som gjorde notis av tilbakekomsten.[3] Ekspedisjonens geologen, Ernst Herrmann, publiserte i 1941 en populærvitenskapelig bok som i mer enn 60 år var den eneste rapporten til et bredere publikum.[4] Den knappe informasjonen førte til at det i den følgende tiden oppsto myter og konspirasjonsteorier rundt ekspedisjonen og det nylig oppdagede Neuschwabenland.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brunk, K. (1986): «Kartographische Arbeiten und deutsche Namengebung in Neuschwabenland, Antarktis» – Deutsche Geodätische Kommission, Reihe E: Geschichte und Entwicklung der Geodäsie, bind 24/I, s. 1-24.
  2. ^ Ritscher, Alfred (1948): «Vor 10 Jahren» – Polarforschung, nr. 18.
  3. ^ Schön, Heinz (2004): Mythos Neu-Schwabenland. Für Hitler am Südpol. Bonus, Selent, s. 106
  4. ^ Herrmann, Ernst (1941): Deutsche Forscher im Südpolarmeer. Safari-Verlag, Berlin
  5. ^ Schmitt, Stefan (5. april 2007): «Die Mär von Hitlers Festung im ewigen Eis» – Spiegel-Online.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lüdecke, Cornelia (2003): «In geheimer Mission zur Antarktis. Die dritte Deutsche Antarktische Expedition 1938/39 und der Plan einer territorialen Festsetzung zur Sicherung des Walfangs». Deutsches Schiffahrtsarchiv 26, s. 75-100
  • Ritscher, Alfred (1942): Wissenschaftliche und fliegerische Ergebnisse der Deutschen Antarktischen Expedition 1938/39. Bind 1, 304 s., Koehler & Amelang, Leipzig.
  • Ritscher, Alfred (1954–58): Wissenschaftliche und fliegerische Ergebnisse der Deutschen Antarktischen Expedition 1938/39. Bind 2, 277 s., Striedieck, Hamburg.