Den lange marsjen

Den lange marsjen (kinesisk: 长征, pinyin:Chángzhēng) var den omfattende militære retrett under den kinesiske borgerkrig som den røde arme foretok ut av provinsen Jiangxi for å unnslippe Kuomintangs overlegne styrker. Retretten førte etter atskillige omveier til det nordlige Shaanxi.

Kommunistene var blitt omringet i sin kinesiske sovjetrepublikk av Chiang Kai-sheks styrker, og brøt ut mot vest i begynnelsen av oktober 1934. Retrettens reelle militære leder var til å begynne med den tyske militære rådgiveren Otto Braun (som hjalp kommunistene etter oppdrag fra Moskva), men han ble etter hvert skjøvet til side. Det meste av marsjen ble dirigert av Mao Zedong. Marsjen krysset et meget vanskelig terreng i det vestlige Kina.

Etter 370 dager og en marsj på ca. 9 660 km endte de overlevende, bare 20 000 av de opprinnelig 80 000-90 000 soldater^{[trenger referanse]}, de nordlige deler av provinsen Shaanxi.

Retretten begynner

I 1934 hadde kommunisthæren etablert seg i Jiangxi og etablert en kommunistisk bastion der. Men de ble raskt fullstendig omringet av langt sterkere Kuomintangstyrker og deres allierte støttetropper. Det var ikke mulig for kommunistene å stanse den metodiske fremrykningen som de bedre trenede og bevæpnede motstanderne foretok – de bygde blokkhus med kraftig bevæpning og så tett at terrenget mellom blokkhusene som regel var i helt dekket av ildfeltet, og fremrykningen skjedde ved at blokkhus ble bygd stadig lenger inn mot kommunistene.

De første utbruddene fra fellen ble ledet av He Long, Xiao Ke, Xu Xiangqian og Fang Zhimin. Det første skjedde med mindre enheter i juni og var ledet av Fang Zhimin. Xiao Te fulgte i august.

I oktober unnslapp de siste 130.000 (soldater og sivile) gjennom Kuomintangs jerngrep med fire lag blokkhusbefestninger og vestover inn i provinsen Guizhou.

Maos maktovertakelse over marsjkolonnen og kommunistpartiet

Etter noen måneders utmattende marsj mot vest, drevet fremover av Kuomintangstyrker, kom de ledende kommunister sammen til konferanse i Zunyi den 6. januar 1935. Det tredagers møtet endte med et gjennombrudd for Mao Zedong. Han kom inn i sentralkomiteen, og gjennom en av sine nærmeste ledet han i virkeligheten også den militære fremrykking. Da marsjen fortsatte fra Zunyi den 19. januar, hadde Mao ved alliansebygging og manøvrering fått det helt dominerende lederposisjon i partiet. Det er imidlertid ikke korrekt som det ofte hevdes at han under denne konferansen formelt var blitt valgt til Kinas kommunistpartis generalsekretær.

Til Sichuan

Da marsjen fortsatte, gikk den bare nølende nordover og inn i Sichuan. Men de rykket så tilbake til Guizhou. Dette gjentok seg enda en gang. Deretter gikk marsjen sørover og inn i Yunnan, før den på nytt gikk nordover og inn i Sichuan. Det er forskjellige fremstillinger av hva som motiverte valg av rute.

En versjon var at hærledelsen ønsket å trenge inn i provinsen Sichuan for der å kunne slå seg sammen med en annen og sterkere kommunistisk styrke under ledelse av Zhang Guotao. Denne styrken var ikke bare tallmessig sterkere, den var også bedre forsynt – sovjetiske styrker stod nemlig i Østturkestan (Xinjiang) og sørget for forsyninger til Zhang Guotao. Etter denne versjonen, som er den maoistiske historieskrivnings fremstilling, var Kuomintangs styrker rett og slett for sterke, og at retretten til Guizhou skyldtes det nederlag kommunistene ble påført rett etter at de var gått inn i Sichuan.

En annen versjon, fremlagt av Jung Chang, fremholder at Mao ikke ønsket å forene sine krefter med Xhang Guotaos før han hadde sikret seg en solidere lederstilling. Hun mener at de to store militære nederlag som kommunistene led, først ved den første inntrengning i Sichuan og deretter i Guizhou, nærmest var planlagte av Mao for å vinne tid for denne maktkonsolideringsprosessen.

Fra Sichuan til Shaanxi

Det var først i mai at Maos styrke rykket inn i Sichuan. De to kommunisthærene kunne nå forene sine krefter. Det ble så bestemt å rykke nordover, nærmere områder som var kontrollert av Sovjetunionen. Etter opprinnelig å ha blitt enige om fremrykning langs to akser, med Maos gruppe i den østlige og terrengmessig svært vanskelige, ble dette omgjort kort tid etter at fremrykningen var begynt. Begge styrker skulle følge den østlige, bestemte Mao, og Maos styrke lå i tet.

Under denne fremrykningen ble marsjdeltakerne angrepet både av Kuomintangstyrker og av lokale krigsherrer. I oktober var de fremme i Yan'an i det nordlige Shaanxi.

Maos stilling

Den lange marsjen hadde også som følge at Mao ble kommunistpartiets selvfølgelige leder. Tidlig under forflytningen var Mao syk, med en feber på 41 grader. Mao ble under deler av marsjen derfor båret i en spesialbygd bærestol. Mange andre deltagere på marsjen ble også ledende skikkelser i kommunistpartiet, blant annet Liu Shaoqi, Zhu De, Lin Biao og Deng Xiaoping.

Litteratur

Mao: The Unknown Story. Alfred A. Knopf. 2005. s. 814 pages. ISBN 0-679-42271-4.
Griffith, Samuel B. (translator) (2005). Yu Chi Chan (On Guerrilla Warfare) by Mao Tse-tung (1937). Dover Books on History. s. 128 pages. ISBN 0-486-44376-0.
Jocelyn, Ed & McEwen, Andrew (mars 2006). The Long March. Constable and Robinson. s. 320 pages. ISBN 1-84529-255-3.
Kampen, Thomas (2000). Mao Zedong, Zhou Enlai and the Evolution of the Chinese Communist Leadership. Nordic Institute of Asian Studies. s. 66–83. ISBN 87-87062-76-3.
King, Dean (2010). Unbound: A True Story of War, Love, and Survival. Little, Brown and Company. s. 432 pages. ISBN 978-0-316-16708-6.
Bosshardt, Rudolf Alfred (1975). The Guiding hand: Captivity and Answered Prayer in China. Hodder and Stoughton. s. 192 pages. ISBN 978-0340175453.
Salisbury, Harrison Evans (1985). The Long March : The Untold Story. Harper & Row, New York. s. 419 pages. ISBN 0-06-039044-1.
Shuyun, Sun (2008). The Long March: The True History of Communist China's Founding Myth. Anchor. s. 304. ISBN 0-307-27831-X.
Snow, Edgar (1968). Red Star Over China (Revised utg.). Grove Press. s. 534 pages. ISBN 0-8021-5093-4.
Whitson, William W. (1973). The Chinese High Command : A History of Communist Military Politics 1927–71. Praeger. ISBN 0-333-15053-8.
Wilson, Dick (1971). The Long March 1935: The Epic of Chinese Communism's Survival. Penguin Press. s. 283 pages. ISBN 0-14-006113-4.
Yang, Benjamin (1990). From Revolution to Politics: Chinese Communists on the Long March. Westview Press. s. 240 pages. ISBN 0-8133-7672-6.
Young, Helen Prager (2000). Choosing Revolution: Chinese Women Soldiers on the Long March. University of Illinois Press, pp. 282 pages. ISBN 978-0-252-07456-1