Den gyldne middelvei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den gyldne middelvei (dannet på norsk, litt løst, fra latinsk aurea mediocritas, som har uttrykket fra gjengivelser fra det greske verk Den nikomakiske etikk av Aristoteles) er en filosofisk betegnelse eller leveregel, særlig i henhold til Aristoteles, som fremmer et ønske om en middelvei mellom to ekstreme posisjoner. Den gyldne middelvei var det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri. Begrepet ble knyttet til guden Apollon i motsetning til de motsatte dyder som Dionysos sto for, ekstase og kaos.

Litterært finnes den gyldne middelvei som motiv i historien om Ikaros. Faren Daidalos gir Ikaros vinger og oppfordrer ham til å følge den midtre veien mellom sjøsprøyten og varmen fra sola. Ikaros hørte ikke på faren, men fløy oppover mot sola, slik at voksen som holdt vingene hans sammen smeltet.

Hovedsaken som Den gyldne middelvei er i, er at den har mest fordeler, for den tar de gode egenskapene fra tingene som er til venstre og høyre for den; f.eks. varme og kulde; blir det for varmt, dør alt liv på grunn av varme. Blir det for kaldt, så fryser alt til døde. Men hvis det er en passe temperatur, så går det bra.

Moderne forståelse av Den gylne middelvei hos Aristoteles[rediger | rediger kilde]

Moderne filosofer har ofte forkastet Aristoteles lære om den gylne middelvei med begrunnelse av at den har vært antikvert og lite brukbar i vår tid [1][2][3].

Noen nyere filosofer som Gottlieb[4] og Curzer[5] mener imidlertid at man har forstått «middelvei» (gresk: mesos) bokstavelig som «moderasjon», mens det heller skal forstås som «balanse». Det gjør middelveien til noe mer dynamisk og kontekstuelt. Gottliebs tese er at dyden som middelvei (doctrine of the mean) har tre aspekter:

  1. Dyden er i likevekt når den skapes og holdes ved like ved å unngå ytterlighetene og i stedet treffer balansepunktet.
  2. Dyden er en middelvei relativ til oss selv, dvs. den kontekstuell i forhold til den etiske aktør.
  3. Hver dyd er i balanse i forhold til to laster (vices), en som overdriver (excess) og en som gjør for lite (deficiency). [6]
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christensen, A-M. S. (2008). Moderne dydsetik: arven fra Aristoteles. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag. ss. 57-58
  2. ^ Williams, B. (1985). Ethics and the limits of philosophy. London: Fontana Press/Collins. s. 36
  3. ^ Stigen, A. & Aristoteles (1973/2008). Etikk. (3. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk. s.45
  4. ^ Gottlieb, P. (2009). The virtue of Aristotle's ethics. Cambridge: Cambridge University Press
  5. ^ Curzer, H. J. (2012). Aristotle and the Virtues. Oxford: Oxford University Press
  6. ^ Gottlieb, P. (2009). The virtue of Aristotle's ethics. Cambridge: Cambridge University Press. s. 19