Den eukaristiske bønn
Den eukaristiske bønn er en høytidelig bønn i messen som ved siden av kommunionen, mottakelsen av nattverdsgavene, utgjør hovedinnholdet i messefeiringen (som de østkirkelige kaller Den guddommlige liturgi). I den eukaristiske bønn gjentas Jesu ord ved den siste nattverd: «Dette er mitt legeme…»; «Dette er mitt blod…»
Bønnen utgjøres av en takksigelse til Gud som leder over i bønnfallelse om frelsens gaver. Takksigelse på gresk heter eucharistia. Dette aspekt av takksigelsesbønnen har gitt alterets sakrament (vestkirkelig uttrykk) ett av dets mest tradisjonelle navn, eukaristi.
Eukaristibønnens innledende del (før Sanctus) kalles prefasjonen.
Oldkirkelig, orientalsk-ortodoks og østlig-ortodoks bruk[rediger | rediger kilde]
Det østlige navnet for eukaristibønn er anafora. De eldste eukaristibønnene stammer fra de orientalske og østlige områders kirker.
Et forstadium til den eukaristibønn som senere skulle inngå i Markusliturgien er blitt funnet i en papyrus[1] fra 300- eller 400-tallet, men den alderdommelige språkdrakten viser at teksten må ha blitt forfattet omkring 200. Strukturen minner om jødiske bordbønner av høy alder, og det som skiller denne eukaristibønn fra senere eukaristibønner på iøynefallende vis, er at både innstiftelsesord og epiklese mangler. Derimot inneholder bønnen ordet «ublodige», først kjent fra den kristne forfatteren Athenagoras' uttrykk «ublodig offer» i 185.[2]
En annen tidlig eukaristibønn – som inngår i den østsyriske Addais og Maris liturgi – benyttes fortsatt av den assyriske kirke. Den nåværende, bearbeidede, versjonen stammer fra 500-tallet,[3] men dens alderdommelige trekk, som står jødiske bordbønner nær, støtter den formodning at den har bygd på noe fra 200-tallet. Det som skiller denne eukaristibønn fra senere eukaristibønner, er at den – skjønt den har med en epiklese – mangler sammenhengende innstiftelseord (Derimot parafraseres innstiftelseordene på flere steder i teksten).
En vanskelig å datere eukaristibønn, som i et eldre forskningsstadium var blitt tilskrevet Hippolytos (170-235), og som i kraftig bearbidet skikkelse er blitt videreført innen den etiopisk-ortodokse kirke som De tolv apostlenes anafora, er i senere tid vist seg å ha inngått i en antologi hvis kildemateriale synes å komme fra forskjellige geografiske områder og tider. I sin opprinnelige versjon, som antabelig ble ferdigstilt på 300-tallet i Vestsyria eller Egypt, inneholder den innstiftelsesord og epiklese, men den mangler Sanctus.[4]
Skikken å la de forsamlede (eller koret) synge Sanctus mellom bønnens takksigelsesdel og innstiftelsesorddel synes å ha oppstått i Egypt tidlig på 200-tallet, og nevnes slik av Origenes (død ca 254. Denne bruk ble med tiden spredt til andra deler av middelhavsområdet og Syrias innland.
Alle eukaristibønner som har tilkommet etter 200-tallets slutt inneholder både innstiftelseord og epiklese (bønn om Den hellige ånd). Det er også vanlig at en anamnese, ihukommelsesbønn, bes mellom innstiftelseordene og epiklesen.
Fra et meget tidlig tidspunkt pleier eukaristibønner også å inneholde en forbønnsdel, men forbønnens plassering har variert. Opprinnelig pleide egyptiske kirker å be forbønnen innføyd i prefasjonen, men den vestsyriske bruk å be forbønnen etter epiklesen er senere blitt vanligere i de fleste østlige liturgier (og har på dette punkt også påvirket noen anglikanske kirker). I vest skulle forbønnen senere deles opp i to deler, før og etter innstiftelsesordene. En biskops offentlige forbønn for andre biskoper er med for å uttrykke kirkeenhet.
En gammel eukaristibønn av egyptisk type inngår i biskop Serapions Euchologion, men i store deler av 300-tallets kristenhet begynte den vestsyriske type av eukaristibønn å bli norm.
En vestsyrisk eukaristibønn, som kan ha nådd Egypt allerede i 290-årene, pleier retroaktivt å kalles den aleksandrinske Basileiosanaforan. Den tjente som utgangspunkt til den bysantinske Basileiosanafora som er kjent fra Konstantinopel fra tidlig på 400-tallet, og var på 1900-tallets andre del forbilde for en romersk-katolsk eukaristibønn og noen anglikanske eukaristibønner.
Den såkalte Jakobsanaforaen er i nåværende skikk kjent siden 400-tallets begynnelse, og følger den aleksandrinske Basileiosanaforaens struktur på vestsyrisk vis, men et forstadium til Jakobsanaforaen er kjent gjennom Kyrillos av Jerusalems beskrivelse av Jerusalems gudstjenesteliv på midten av 300-tallet. Splittelsen mellom den syrisk-ortodokse kirke og Antiokias kirke i 518 gjorde at Jakobsanaforaen ble innføyd i to forskjellige gudstjenesteordninger – den ene av vestsyrisk type og den andre av bysantinsk type. Antiokias eldre gudstjenesteliv overlevde paradoksalt nok i den syrisk-maronittiske kirke, som bruker et stort antall meget gamle eukaristibønner.
I tidlig middelalder var den bysantinske Basileiosanaforaen den vanligst forekommende innen Konstantinopels økumeniske patriarkat, men en annen vestsyrisk eukaristibønn, Chrysostomosanaforaen, kom med tiden til å bli den vanligst forekommende. Basileiosanaforaen brukes nå bare til jul, Trettendag jul, den hellige Basileios' dag, søndagene under Påskefasten, Skjærtorsdag og Påskeaften.
Østens apostoliske og katolske assyriske kirke gjør nå bruk av to ytterligere eukaristibønner, foruten den før nevnte Addais og Maris anafora: Nestoriosanaforaen og Theodorosanaforaen.
I høymiddelalderen oppgav begge de kristne kirkene i Egypt sin felles og eldste eukaristibønn, Markusanaforaen. Blant kopterne skyldtes det at den aleksandrinske Basileiosanaforaens og Gregoriosanaforaens (oppkalt etter Gregorios av Nazianzos) økede popularitet, og blant de gresktalende kristne i Alexandrias kirke var det et ønske om å etterligne den prestisjefulle keiserstaden Konstantinopel.
Romersk-katolsk bruk[rediger | rediger kilde]
I den latinske kirke utgjør den eukaristiske bønn messens høydepunkt, når Jesus ved prestens gjentakelse av hans ord under den siste nattverd blir virkelig nærværende i brødets og vinens skikkelse (se transsubstantiasjon). Presten knefaller da for hostien og for kalken og klokker kan ringes mens de nærværende ligger på kne. I den katolske eukaristiske bønn utlegges tydelig hvordan messen ifølge katolsk lære atter gjør Jesu offerdød på Golgata nærværende på alteret.
Frem til 1969 fantes det i den romerske ritus innen den romersk-katolske kirke kun én eukaristisk bønn, den romerske kanon, som det også var i de forskjellige varianter innen den romerske riten (romersk, dominikansk, kartusiansk, og så videre og i de forskjellige bispedømmeegne bruk). En variant med bare små avvik benyttes innen den ambrosianske ritus.
Innen andre deler av den latinske (eller vestlige) delen av kirken forekom imidlertid kirkeårsvarierende eukaristibønner. Det var tilfellet innen eldre gallikansk gudstjenesteliv (utdødd på 700-tallet, og ikke å forveksle med den nygallikanske gudstjenestebruk fra 1700-tallet, som fremfor alt påvirket breviarene) og innen den fortsatt overlevende mozarabiske ritus (i deler av Spania, i særdeleshet Toledo).
I samband med sin liturgireform innførte pave Paul VI tre nyskrevne eukaristiske bønner. Siden har ytterligere noen flere tilkommet.
Bruk i kirkesamfunn med en reformatorisk tradisjon[rediger | rediger kilde]
Tradisjonelt har gjerne følgende moment inngått i bønnen:
- Prefasjon
- Takksigelse eller lovprisning, ofte utmunnende i Sanctus, «Hellig, hellig, hellig...»
- Erindring om nattverdens innstiftelse, det vil si nattverdens innstiftelseord.
- Anamnese: Ord til ihukommelse av Jesu lidelse og død, oppstandelse og himmelferd.
- Epiklese: Nedkallende av Den hellige ånd over nattverdsgavene og over dem som deltar i nattverdsfeiringen.
- Doksologi: Avsluttende lovprisning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Strasbourg Gr. 254
- ^ Jasper, R.C.D. & Cuming, G.J. (1987) Prayers of the Eucharist: Early and Reformed. Pueblo Publishing Company, New York s. 52ff
- ^ Jasper, R.C.D. & Cuming, G.J. (1987) Prayers of the Eucharist: Early and Reformed. Pueblo Publishing Company, New York s. 39ff
- ^ Bradshaw, Paul F.: Reconstructing early Christian worship, S.P.C.K., London 2009 ISBN 978-0-281-06094-8, s. 47ff