Dansk India

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Danske og andre europeiske besittelser i India

Dansk India er en betegnelse på de tidligere danske koloniene i India.

Danmark hadde kolonibesittelser i India i totalt 225 år, og disse utgjorde byen Trankebar i dagens delstat Tamil Nadu, Serampore i dagens delstat Vest-Bengal og øygruppen Nikobarene, i dag en av forbundsterritoriet Andamanene og Nikobarene. Den danske tilstedeværelsen var av liten betydning for de andre europeiske kolonimaktene i området, da den ikke utgjorde verken noen militær eller handelsmessig trussel.[1]

Etablering[rediger | rediger kilde]

Fortet Dansborg i Trankebar, bygget av Ove Gjedde i 1620

Utdypende artikkel: Det danske Ostindiske kompani

Danskene lykkes å opprette en allianse med naik-kongedømmet Tanjore. Denne avtalen gikk blant annet ut på at Danmark fikk byen Trankebar som ville bli danskenes hovedsete i Asia fra 1620 frem til 1845. Den skånske adelsmannen Ove Gjedde grunnla da, som Christian IVs utsending Trankebar som dansk koloni og sørget for byggingen av befestningen Dansborg. Dette er nå museum om danskenes koloni-tid i India.

Handel[rediger | rediger kilde]

Danskene ble raskt en del av den regionale handelen i Asia. Hvorav de blant annet kjøpte tekstiler i India for deretter å bytte det mot krydderier på Sulawesi og Java. Etter hvert så greide de også å opparbeide seg en enorm gjeld der de drev handel. Denne gjelden var desidert verst på 1640-tallet. På grunn av denne gjelden kom det til flere stridigheter mellom danskene og kongen av Tanjore, noe som førte til at Trankebar ble beleiret gang på gang. Men fortet Dansborg holdt alltid stand mot de indiske styrkene til Tanjore.

Herskeren av Calicut, i dagens Kerala, tillot danskene å bygge en fabrikk og handelshus 17. mai 1752.[2] Dette ble delvis ødelagt i 1784 og senere innlemmet i en britisk bosetning.[3] Danske forsøk på etableringer led i India, som ellers i verden, av for små investeringer, pengemangel og ute av stand til å monopolisere handelen i de aktuelle handelsrutene på samme måten som selskaper fra Portugal, Nederland og Storbritannia kunne.[4] Allikevel klarte de å klamre seg til sine besittelser og i blant få etablert sin nisje i den internasjonale handelen ved å dra fordel av kriger mellom stormaktene og tilby handel under nøytralt flagg.[5][6] Av denne grunn ble de tolerert av de andre stormaktene i området fram til 1845, da koloniene gradvis ble overtatt av Det britiske Ostindiske kompani.

Opphør[rediger | rediger kilde]

Under Napoleonskrigene hadde ikke danskene den nøytraliteten de tidligere hadde profittert på i stormaktskonflikter, og britiske fartøyer angrep den danske skipsfarten, og slik ødela Asiatisk Kompagni handel i India. I periodene mai 1801 - august 1802 og fra 1808 til 20. september 1815 okkuperte britene de danske befestningene Dansborg og Frederiksnagore.

De danske koloniene forfalt og britene tok til slutt kontrollen over disse og gjorde dem til en del av Britisk India. Serampore/Frederiksnagore ble solgt til britene i 1839, og Trankebar og de fleste mindre besittelsene i 1845 (11. oktober 1845 ble Frederiksnagore solgt; 7. november 1845 de andre fastlandsbesittelsene solgt); 16. oktober 1868 ble alle danske rettigheter og krav til Nikobarene, som i realiteten hadde blitt gradvis forlatt siden 1848, solgt til Storbritannia.

Guvernører[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ravn Rasmussen, Peter (1996). «Tranquebar: The Danish East India Company 1616 -1669». Københavns Universitet. 
  2. ^ William Logan: A Collection of Treaties, Engagements and other papers of Importance, s.105
  3. ^ W. Francis: Gazetteer of South India, bind I, s. 357
  4. ^ Felbæk, Ole (1990). Den danske Asienhandel 1616-1807: Værdi og Volumen. s. 320–324. 
  5. ^ Poddar, Prem (2008). A Historical Companion to Postcolonial Literatures: Continental Europe and Its Empires. Edinburgh University Press. s. 99. ISBN 9780748623945. 
  6. ^ FeldbæK, Ole (1986). «The Danish trading companies of the seventeenth and eighteenth centuries, Scandinavian Economic History Review». Scandinavian Economic History Review, 34 (3), s. 204–218. doi:10.1080/03585522.1986.10408070.