Capgras syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Capgras syndrom (eller Capgras vrangforestilling) er en sjelden psykisk forstyrrelse hvor en person innehar vrangforestillingen om at en venn, slektning eller nært familiemedlem har blitt byttet ut med en identisk kopi. Tilfeller har også blitt rapportert der pasienter har trodd at tiden har blitt forvridd eller byttet ut.[1] Vrangforestillingen kan opptre akutt, forbigående eller kronisk.

De fleste personer som lider av Capgras Vrangforestilling har også diagnosen schizofreni[2], men symptomet kan også forekomme i forbindelse med andre forstyrrelser, blant annet i forbindelse med hjerneskade og demens.[3] Det har også blitt rapportert om tilfeller i sammenheng med diabetes, hypothyreose og migrene.[4] Den forekommer hyppigere blant kvinner enn blant menn. Kvinne/mann-ratioen ligger på 3:2.[5]


Historie[rediger | rediger kilde]

Capgras syndrom er oppkalt etter Joseph Capgras (1873-1950), en fransk psykiater som for første gang beskrev lidelsen i 1923[6], da om en fransk kvinne som klaget over at dobbeltgjengere hadde erstattet en rekke mennesker hun kjente, deriblant ektemannen.

Nevrale årsaker[rediger | rediger kilde]

Noen av de første ledetrådene til mulige årsaker til Capgras vrangforestilling kom fra studier av hjerneskadete pasienter som hadde utviklet prosopagnosi. I denne tilstanden er pasientene ute av stand til å gjenkjenne ansikter bevisst, på tross av å kunne gjenkjenne andre visuelle objekter. I 1984 viste imidlertid en studie av Bauer at selv om bevisst gjenkjenning var svekket, reagerte pasientene likevel til kjente ansikter i form av autonom aktivering, målt vha. galvanisk hudreaksjon.[7] Dette tyder på at det finnes to veier til ansiktsgjenkjennelse, en bevisst og en ubevisst.

På grunnlag av disse funnene kom Ellis og Young i 1990 med en hypotese[8] om at pasienter med Capgras’ vrangforestilling har et speilbilde av prosopagnosi. Deres evne til bevisst å gjenkjenne ansikter er intakt, mens de har skade på systemet som produserer autonom, emosjonell aktivering som respons til kjente ansikter. Dette kan være årsaken til opplevelsen av å gjenkjenne noen samtidig som man føler at det er noe med dem som ikke stemmer.

I en studie fra 1997, utført på fem schizofrene pasienter med Capgras vrangforestilling, fant Ellis et al samme lave nivå av autonom aktivering i respons til fremmede ansikter som til kjente.[9] På grunnlag av dette har Young (2008) foreslått at pasienter med Capgras vrangforestilling opplever et tap av, heller enn en mangel på fortrolighet.[10]

Hirstein og Ramachandran rapporterte i 1997 lignende funn i en enkel case studie av en pasient som hadde fått Capgras vrangforestilling etter en hjerneskade.[11] Pasienten var i stand til å gjenkjenne ansikter og oppleve emosjoner, men opplevde ikke emosjoner ved gjenkjenning av kjente ansikter. Ramachandran foreslår at Capgras vrangforestilling oppstår ved at forbindelsen mellom tinninglappen (hjerneområdet som er sterkest forbundet med ansiktsgjenkjenning) og det limbiske system (subkortikale hjernestrukturer involvert i emosjoner) brytes. Siden pasienten ikke kunne kombinere minner og følelser opplevde han det som at objektene på et fotografi var nye hver gang han ble vist dem. Dette fordi følelsene som normalt ledsager gjenkjenning og oppleves når en ser bilder av nære venner, kjente gjenstander eller bilder av en selv uteble. Ramachandran antok derfor at det finnes en sammenheng mellom Capgras vrangforestilling og en generell svekkelse av evnen til å koble sammen suksessive episodiske minner, da det er antatt at emosjon er nødvendig for å skape minner.

Svekkelse av automatisk emosjonell aktivering er sannsynligvis ikke tilstrekkelig for å for å forklare Capgras vrangforestilling. Det har blitt rapportert om pasienter med samme autonome responsmønster som er uten tegn til vrangforestillinger.[12] Ellis foreslår en andre, medvirkende faktor som omdanner den emosjonsfattige gjenkjenningsopplevelsen til en vrangforestilling. Denne andre faktoren antas å være svekket resoneringsevne, men ingen spesifikk svekkelse har så langt blitt funnet som kan forklare alle tilfeller.[13]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aziza VM, Warnerb NJ (2005). «Capgras' Syndrome of Time». Psychopathology 38 (1): 49–52. doi:10.1159/000083970.
  2. ^ Förstl H, Almeida OP, Owen AM, Burns A, Howard R (November 1991). «Psychiatric, neurological and medical aspects of misidentification syndromes: a review of 260 cases». Psychol Med 21 (4): 905–10. doi:10.1017/S0033291700029895.
  3. ^ Förstl H, Almeida OP, Owen AM, Burns A, Howard R (November 1991). «Psychiatric, neurological and medical aspects of misidentification syndromes: a review of 260 cases». Psychol Med 21 (4): 905–10. doi:10.1017/S0033291700029895.
  4. ^ Bhatia,M.S (1990). «Capgras syndrome in a patient with migraine». BJP 157 (6): 917–18. doi:10.1192/bjp.157.6.917.
  5. ^ Giannini AJ, Black HR. The Psychiatric, Psychogenic and Somatopsychic Disorders Handbook. Garden City, NY: Medical Examination. ss. 97–8. ISBN 0-87488-596-5. 
  6. ^ Capgras J, Reboul-Lachaux J (1923). «Illusion des " sosies " dans un délire systématisé chronique». Bulletin de la Société Clinique de Médicine Mentale 2: 6–16.
  7. ^ Bauer RM (1984). «Autonomic recognition of names and faces in prosopagnosia: a neuropsychological application of the Guilty Knowledge Test». Neuropsychologia 22 (4): 457–69. doi:10.1016/0028-3932(84)90040-X.
  8. ^ Ellis HD, Young AW (August 1990). «Accounting for delusional misidentifications». Br J Psychiatry 157 (2): 239–48. doi:10.1192/bjp.157.2.239.
  9. ^ Ellis HD, Young AW, Quayle AH, De Pauw KW (1997). «Reduced autonomic responses to faces in Capgras delusion». Proc R Soc Lond B Biol Sci 264 (1384): 1085–92. doi:10.1098/rspb.1997.0150.
  10. ^ Young G (September 2008). «Capgras delusion: An interactionist model». Consciousness and Cognition 17 (3): 863-76. doi:10.1016/j.concog.2008.01.006.
  11. ^ Hirstein W, Ramachandran VS (1997). «Capgras syndrome: a novel probe for understanding the neural representation of the identity and familiarity of persons». Proc R Soc Lond B Biol Sci 264 (1380): 437–444. doi:10.1098/rspb.1997.0062.
  12. ^ Tranel D, Damasio H, Damasio A (1995). «Double dissociation between overt and covert face recognition». Journal of Cognitive Neuroscience 7 (4): 425–432. doi:10.1162/jocn.1995.7.4.425.
  13. ^ Davies M, Coltheart M, Langdon R, Breen N (2001). «Monothematic delusions: Towards a two-factor account». Philosophy, Psychiatry, and Psychology 8 (2): 133–158. doi:10.1353/ppp.2001.0007.