Ansiktsgjenkjennelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ansiktsgjenkjennelse er et emne innenfor visuell persepsjon i kognitiv psykologi som ser på menneskers evne til å gjenkjenne ansikt. Dette er en evne mennesker ofte tar for gitt, men som egentlig er en utfordrende oppgave for det perseptuelle systemet. Dette siden alle ansikter har forholdsvis lik ansiktsform.[1] I tillegg må ansikter gjenkjennes på tross av at en ser de i uvanlige settinger, fra forskjellige vinkler og med ulike ansiktsuttrykk.[2] På tross av slike utfordringer har mennesker relativt god hukommelse for ansikter. [2] For eksempel gjenkjenner en lettere familiære ansikter enn en husker navn.

Gjenkjennelse av ansikter versus andre objekter[rediger | rediger kilde]

Hvordan mennesker gjenkjenner ansikter sammenlignes ofte opp mot hvordan andre objekter gjenkjennes. Ansiktsgjenkjennelse hos mennesker antas nå å være forskjellig fra hvordan andre objekter gjenkjennes. Det argumenteres for at mennesker har spesialiserte system i hjernen for å gjenkjenne ansikt.

Evolusjonsteori[rediger | rediger kilde]

Evolusjonsteori kan brukes som argument for at ansikt prosesseres på en spesialisert måte hos mennesker. Ansiktsuttrykk er essensiell for sosial interaksjon.[2] Menneskers tendens på å fokusere på ansikt reflekterer adferd som er nedskrevet i vår evolusjonære historie.[2] På tvers av kulturer er det ansiktsuttrykk som gir den viktigste informasjonen om andres emosjoner. [2] Ansiktsgjenkjennelse har en høy sosial signifikans for mennesker.

Utvikling/spedbarnsforskning[rediger | rediger kilde]

Fra mennesker blir født kan den evolusjonære viktigheten av andres ansikter illustreres i blant annet den gjensidige kommunikasjon som skjer mellom mor og nyfødt gjennom blikk-kontakt.[3] Ansikter ser også ut til å utvikle seg til en egen spesifikk objektklasse hos barn i løpet av de første seks månedene.[4] I denne objektklassen tilegner barnet seg ekspertise forholdsvis raskt.[5] Etter hvert blir også barnet flinkere til å skille mellom ulike ansiktsuttrykk, noe som er viktig for videre utvikling.[6] I tillegg vises det også en preferanse for familiære ansikt etterhvert.[7]

Prosopagnosia[rediger | rediger kilde]

Prosopagnosia er en redusert evne til å gjenkjenne ansikter, som ikke kan knyttets til intellektuell svikt.[2] Dette er spesifikt på det visuelle systemet, for eksempel kan en pasient med prosopagnosia gjenkjenne mennesker ved deres stemmer ettersom det går på hørsel og ikke syn.

Andre objekter[rediger | rediger kilde]

Pasienter med prosopagnosia kan derimot ofte gjenkjenne andre objekter bedre enn de kan gjenkjenne ansikter. Det virker som det er en selektiv påvirkning på persepsjon av ansikter.[2] De kan for eksempel ofte gjenkjenne et smil, men ikke hvem som smiler.[1] Dette på tross av at den som smiler kanskje er høyt familiær, som et familiemedlem eller en kjent person. Det er også dokumentert pasienter hvor det motsatte er tilfelle. Hvor det da er vansker med å gjenkjenne objekter, men ikke ansikter. Slike funn kan indikere at gjenkjennelse av ansikter og objekter er forskjellige fra hverandre, og at ansiktsgjenkjennelse er spesialisert i hjernen.[2]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Prosopagnosia er som oftest en følge av en hjerneskade, for eksempel slag. Gener kan også ha en innvirkning, og genetisk variasjon er kanskje forklaringen på hvorfor noen er bedre enn andre til å huske ansikter.[2]

Hjerneområder[rediger | rediger kilde]

Pasienter med prosopagnosia har skader i isselappen og tinninglappen i hjernen.[2] En ser ofte skader i begge hemisfærene i hjernen, men skade på bare den høyre hemisfæren kan også føre til prosopagnosia.[2]

Ansikts-inversjons effekten[rediger | rediger kilde]

Dette er et uvanlig fenomen hvor ansikter gjenkjennes umiddelbart når det sees i den normale orienteringen (rett vei opp), men når bilder av ansikter er snudd opp-ned er gjenkjennelse vanskelig.[2] Denne effekten kan støtte at oppfattelse av ansikt er spesielt, og at det er distinkte og spesielle mekanismer som har ansvar for ansiktspersepsjon.[8] En tolkning er at når et ansikt presenteres opp-ned kan ikke mennesker lenger bruke det spesialiserte ansikts-prosesseringssystem, men må ta i bruk en mer analytisk form for prosessering.[2]

Holistisk prosessering[rediger | rediger kilde]

Persepsjon av ansikter kan se ut til å være mer enn bare sammensetningen av individuelle deler.[2] Mennesker er bedre til å gjenkjenne ansiktstrekk når de sees i konteksten av et helt ansikt, i forhold til om ansiktstrekkene vises alene.[9] Altså gjenkjennes et helt ansikt lettere enn et isolert trekk ved ansiktet. Derimot gjenkjennes andre objekter, for eksempel et hus, like nøyaktig gjennom isolerte trekk av objektet som i kontekst hele objektet.[10] Ansiktsgjenkjennelse ser ut til å prosessere ansikter på en enhetlig/holistisk måte. Vi ser ansikter i forhold til deres helhetlige form og struktur.[1] Dette i forhold til at vi gjenkjenner andre objekter ved å identifisere ulike trekk som kombineres sammen for å skape objektet.

Hjerneområder[rediger | rediger kilde]

Fusiform face area(FFA) er en region lokalisert i gyrus fusiformis i tinninglappen som tenkes å ha en viktig rolle i persepsjon av ansikter, spesielt FFA i høyre hemisfære. Celler i inferotemporal cortex virker også spille en rolle i menneskers evne til å oppfatte ansikter.[1] FFA ser ut til å ha en selektivitet for å prosessere ansikter, men det er debatt rund dette.[2]

Forskningsmetoder[rediger | rediger kilde]

En god del av forskningen på ansiktsgjenkjennelse har tatt for seg pasienter med hjerne lesjoner, som har utviklet prosopagnosia.[1] Teknologiske fremskritt har også gjort det mulig å teste ulike hypoteser rundt ansiktsgjenkjennelse på andre måter. Blant annet ved å undersøke hjerneaktivitet når mennesker og dyr ser på ansikter i forhold til andre objekter. For eksempel ved bruk av «single-cell unit recording» teknikk på aper har en sett at visse celler i en spesifikk del av cortex, inferotemporal, responderer mer på bilder av ape-ansikt.[1] Hjerneavbildningsstudier, som funksjonell magnetresonanstomografi, gir også mer presise svar i forhold til lokalisering av områder i forhold til ansiktsgjenkjennelse enn det lesjons-studier gjør.[2] Funn fra funksjonell magnetresonanstomografi studier har gitt videre støtte for resultater fra lesjons-studier.[2] Hjerneområdene som er implisert i ansiktsgjenkjennelse er altså identifisert fra forskning på hjerneskader, både hos mennesker og dyr, og hjerneavbildningsstudier.[2] Ulike metoder ser ut til å støtte at ansiktsgjenkjennelse er forskjellig fra gjenkjennelse av andre objekter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Matlin, Margaret (2009). Cognitive Psychology, Seventh Edition. utg.. Jon Wiley & Sons, Inc, Asia. ISBN 978-0-470-40947-3.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Gazzangia, Michael; Ivry, Richard; Mangun, George (2009). Cognitive Neuroscience: The biology of the mind, Third edition. utg. (red. Durbin, Jon). W. W. Norton & Company Ltd., London. ISBN 978-0-393-92795-5.
  3. ^ Haxby, J; Hoffman, E; Gobbini, I (2002): «Human Neural Systems for face recognition and social communication» – Biological Psychiatry, nr. 51, s. 59-67.
  4. ^ Nelson, C (2001): «The development and neural bases of face recognition» – Infant and Child development, nr. 10, s. 3-18.
  5. ^ Diamond, R; Carey, S (1977): «Developmental changes in the representation of face» – Journal of Experimental Child Psychology, nr. 23, s. 1-22.
  6. ^ Young-Browne, G; Rosenfeld, H; Horowitz, F (1977): «). Infant discrimination of facial expressions» – Child development, nr. 48, s. 555-562.
  7. ^ Barrera, M; Maurer, D (1981): «Recognition of mother’s photographed face by the three-month-old infant» – Child Development, nr. 52, s. 714-716.
  8. ^ Farah, M; Drain, H; Tanaka, J (1995): «What causes the face inversion effect?» – Journal of Experimental Psychology: Human Perception and Performance, nr. 21(3), s. 628-634.
  9. ^ Tanaka, J; Farah, M (1993): «Parts and wholes in face recognition» – The Quarterly Journal of Experimental Psychology, nr. 46(2), s. 225-245.
  10. ^ Tanaka, J; Farah, M (1993): «Parts and wholes in face recognition» – The Quarterly Journal of Experimental Psychology, nr. 46(2), s. 225-245.