Billy the Kid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Billy the Kid, egentlig Henry McCarthy, men oftere omtalt som William H. Bonney
Billy the Kid ligger gravlagt i Ft. Sumner, New Mexico i USA

Billy the Kid het egentlig Henry McCarthy, men er oftere benevnt som William H. Bonney (født 23. november 1859 evt. 1861, død 14. juli 1881) og er en av Ville Vestens kanskje mest berømte lovløse.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Det er svært få sikre kilder som kan fortelle oss om oppveksten til McCarty. Da sheriff Pat Garrett , sammen med Ash Upson, skrev en biografi om McCarty, fortalte de at McCarty var født i New York, 23. november 1859. I mange år var dette akseptert som fakta, men i de senere år har historikere bestemt at denne datoen er høyst tvilsom. Man finner nemlig ikke noen spor etter McCartys familie i New York. Videre er datoen for McCartys fødsel tvilsom, ettersom Ash Upsons fødselsdag også er 23. november. Det virker også som om Garrett kan ha satt fødselsåret til McCarty til 1859, for at Garrett ikke skulle ha på seg at han hadde tatt livet av en tenåring i steden for en voksen mann på 21 år. Barndomsvenner av McCarty, fra Silver City, påstår at han var tolv år i 1873, mens Frank og George Coe påstår at han var sytten i 1878, noe flere av McCartys bekjente støtter. Dette gjør det mer sannsynlig at han var født mellom 1860-1861, og det gjør at han var rundt nitten-tjue da han ble drept av Pat Garrett. Videre er det virkelige navnet til McCarty et mysterium. Det debatteres om farens navn var Patrick, Michael, William eller Edward McCarty, men det er sikre bevis for at moren het Cathrine og var en irsk immigrant som kom til New York på 1800-tallet. Noen foreslår at McCarty var født William Henry McCarty Jr. men at moren kalte ham ”Henry” fordi hun ikke ville at han skulle bli kjent som ”junior”. Den biologiske faren til McCarty døde antagelig da McCarty var ung, rundt 1860-1865.

Cathrine McCarty flyttet til Indianapolis, Indiana, med de to sønnene sine Henry og Joseph (yngst). Her møtte hun antakelig den fremtidlige stefaren til McCarty, William Antrim. Hun flyttet rundt sammen med Antrim i noen år, før hun giftet seg med ham i 1873, i Santa Fe, New Mexico. Hun bosatte seg deretter i Silver City, der Antrim raskt fant seg arbeid. Grunnen til at de flyttet til Silver City, var at Cathrine hadde blitt diagnostisert med tuberkulose og hadde blitt rådet til å flytte til et varmere og tørrere klima. Antrim begynte etter hvert med pengespill, og foretrakk det framfor å jobbe og ta vare på familien. Etter lang tids sykdom, døde Cathrine McCarty, 16. september 1874. De to sønnene hennes fortsatte skolegangen sin, og etter hvert reiste Antrim fra guttene og slo seg ned i Arizona. Guttene ble da plassert hos diverse fosterfamilier, noe som førte til at unge McCarty fikk gjøre stort sett som han ville. Dette, i tillegg til at McCarty ofte ikke hadde penger, førte til at han begynte med kriminalitet.

På kant med loven[rediger | rediger kilde]

Han ble arrestert to ganger i løpet av 1875; første gangen i april, da han stjal meieriprodukter som han solgte videre, og andre gang da folk oppdaget at han hadde stjålne klær i besittelse. Sheriffene som arresterte McCarty tok aldri arrestasjonene særlig alvorlig, særlig ikke ettersom McCarty bare ble brukt av en mer hardkokt kriminell, George Schaefer, ved den andre arrestasjonen. McCarty hadde svært dårlige klær, og Schaefer lot derfor McCarty få noen stjålne klær, dersom han ville ta risken. McCarty var svært redd ved sin andre arrestasjon, og rømte fra fengselet ved å krabbe opp gjennom pipen. Fra da av var McCarty en rømling. Sheriff Withehill, som arresterte McCarty, uttalte senere at han likte gutten, og at han alltid stjal av nødvendighet, ikke av grådighet.

McCarty rømte til Arizona i 1876 og prøvde å finne seg en jobb. Fordi han var spinkel og så svært ung ut, hadde han problemer med dette. Han var ikke stor nok til å gjøre jobben til en mann, mente folk. Dette førte til at McCarty igjen måtte ty til kriminalitet – nå for å overleve. Han slo seg sammen med en skotskfødt tyv ved navn John R. Mackie, og sammen begynte de med å stjele hester, noe som viste seg å være svært lønnsomt. De havnet i fengselet i Camp Grant en gang, men McCarty klarte å rømme etter kort tid. Noen måneder senere kom han tilbake til det samme område hvor han hadde blitt arrestert. McCarty ville gjennom sitt korte liv, ofte returnere til steder der han hadde blitt arrestert, eller hadde begått en kriminell handling – antakelig fordi han ofte var alene og sårbar, og ville tilbake til kjente omgivelser og mennesker. Under denne tiden fikk McCarty tilnavnet ”Kid” som han kom til å bli berømt under.

17. eller 18. august kom Kid i klammeri med en lokal smed som het Frank Cahill. Cahill drev ofte og mobbet Kid for utseende hans. Han slo ofte til Kid i fjeset, rufset ham i håret og gjorde ham flau med andre menn til stede. Cahill slengte en kommentar til Kid i det han gikk forbi, og da Kid svarte ham tilbake, føk Cahill på ham og la ham i bakken mens han slo Kid i fjeset flere ganger. Historiske kilder og vitner sier at Kid klarte å få fatt i pistolen sin, og skjøt Cahill i magen – en skade som førte til at Cahill døde dagen etterpå. Det er blandede meninger om det Kid gjorde var selvforsvar, og om han burde straffes eller ikke. Mange som var der, mente at Kid skjøt fordi han ble angrepet, og at drapet ikke var straffbart.

The Lincoln County War[rediger | rediger kilde]

Etter at Kid hadde skutt Cahill, rømte han fra Arizona til New Mexico, der han ble medlem av en gjeng som kalte seg ”The Boys” og hadde Jesse Evans som leder. Gjengen stjal for det meste hester og kveg, og solgte dem videre for gode penger til folk som ikke stilte spørsmål. Etter kort tid allierte ”The Boys” seg med L. G. Murphy & Dolan Co. rett før det ble alvorlige spenninger mellom dem og konkurrenten John Tunstall. The Lincoln County War var en krig mellom iren James Dolan og engelskmannen John Tunstall. Begge ville ha monopol over Lincoln County. L. G. Murphy og Dolan hadde kommet til Lincoln flere år i forveien og bygget seg stor politisk og økonomisk makt. John Tunstall var en nykommer, som så muligheten til å bli rik i en fei, og han ble da sett på som en trussel for L. G. Murphy & Dolan Co. Tunstall allierte seg med Alex McSween, en lokal advokat, og bygde seg en ranch og åpnet en butikk. Han fikk senere støtte av kvegkongen John Chisum. Tunstall forventet at han kom til å få problemer med Dolan, men han trodde at han kom til å bli beskyttet av loven; dessverre for Tunstall så hadde korrupsjon ført til at Dolan hadde svært stor politisk makt, og han kunne håndheve loven som han ville. Murphy var ikke aktivt med i denne feiden, da han hadde blitt diagnostisert med kreft i 1877.

Kid ble senere arrestert på grunn av hestetyveri frå Tunstall. Da Kid satt i fengselet (som bare var en hull i bakken) reiste Tunstall og møtte Kid. Tunstall ville ikke anklage Kid for tyveri; han ville ansette ham. Kid så sin sjanse til å kunne begynne på nytt og høre til et sted, ettersom han ikke lenger var velkommen hos ”The Boys” på grunn av krangler. Kid tok nå et nytt navn, William H. Bonney, som et symbol på den nye begynnelsen. Da han kom til Tunstalls gård, ble han umiddelbart en del av gjengen. Frank Coe fortalte at Kid var den kjekkeste karen han hadde møtt, og at alle de meksikanske jentene var ville etter ham. Videre fortalte Frank at Kid var en god danser, og at enhver ville ha vært stolt over å kjenne ham. Kid jobbet også sammen med Doc Skurlock, Charlie Bowdre, George Coe, Dick Brewer og Ab Saunders.

Dolan hadde satt i gang flere svertekampanjer mot Tunstall, og prøvde å gjøre livet hardt for ham – uten virkning – Tunstall nektet å flytte. 18. februar, 1878, sendte sheriff Brady Bill Mathews og gjengen hans til Tunstalls ranch for å stjele hester. Tunstall hadde tidligere reist fra ranchen med disse hestene, og Mathews sendte en gjeng, med blant annen Jesse Evans, Tom Hill, Frank Baker og George Hundmann, med Bill Morton som leder etter Tunstall. Tunstall var på vei mot en "canyon" med hestene, fulgt av blant annen Kid, John Middelton, Dick Brewer og Rob Widenmann. Brewer og Windenmann red sammen med Tunstall, mens Kid og Middelton dannet baktroppen. Da Brewer og Middelton fikk øye på noen villkalkuner, satte de etter dem, og lot Tunstall være igjen alene. Da angrep Mortons gruppe Tunstall og skjøt ham. Mennene som drepte Tunstall var en del av L. G. Murphy & Dolan Co, noe som var de aller fleste visste. McSween bestemte seg for å gå lovens vei for å hevne Tunstalls død og fikk en arrestordre for de mennene som hadde vært med på drapet. Konstabel Martinez, Kid og Fred Waite dro inn til byen for å arrestere mennene som da befant seg i Dolans butikk. Sheriff Brady, som var venn med L. G. Murphy & Dolan Co, nektet å arrestere mennene og arresterte Kid, Waite og Martinez i steden for. Martinez gikk fri noen timer senere, men Kid og Waite ble ikke sluppet løs før to dager senere, noe som førte til at de gikk glipp av Tunstalls begravelse. De ble rasende.

Tunstalls menn bestemte seg for å ta loven i egne hender og formet gruppet ”The Regulators” som skulle sørge for at Tunstalls mordere ble tatt. Kid var ikke leder på noen måte. Han var kun medlem av ”The Regulators” – som en av de første – på grunn av sin lojalitet til den nå døde arbeidsgiveren, og for hans gode skyteferdigheter. Richard ”Dick” Brewer var mannen som ledet ”The Regulators”. Etter kort tid fanget de Bill Morton og Frank Baker, to medansvarlige i mordet på Tunstall, litt utenfor Lincoln. På vei inn mot Lincoln ble Morton og Baker skutt; i tillegg ble en av ”The Regulators” egne, William McCloskey, skutt ettersom de trodde at han var en forræder. Guvernøren på den tiden, Samuel Beach Axtell, reiste da til Lincoln County for å få en forståelse av hva som var grunnen til all volden; han reiste sammen med James Dolan og John Riley, som begge var svært fiendtlige mot McSween, Tunstalls tidligere allierte. De sørget da for at ”The Regulators” ble sett på som en bande med lovløse, og ikke som lovens menn. Dette påvirket ikke ”The Regulators” som nå skulle ta hevn over Sheriff William J. Brady og George Hindmann, som hadde arrestert Kid og Waite etter Tunstalls død. Seks av ”The Regulators”, inkludert Kid, overfalt Brady og Hindmann i Lincolns hovedgate; både Brady og Hindmann ble drept. Da Kid løp bort til liket av Brady for å ta tilbake riflen som Brady hadde tatt fra ham da han ble arrestert, skjøt Bill Mathews Kid i låret, men skaden var ikke alvorlig.

Tre dager senere, 4. april 1878, skulle de arrestere en gammel bøffeljeger ved navnet ”Buckshot Roberts”. Roberts barrikaderte seg inne i et skur, og klarte å drepe lederen av ”The Regulators” Dick Brewer, før han døde av en kule i brystet. Det var Charlie Bowdre som skjøt kula som traff Roberts i brystet, men det var senere Kid som skulle få skylden. Etter Brewers død, valgte ”The Regulators” Frank McNab til leder. Det var da valgt en ny sheriff, John Copeland, som sympatiserte med McSween, og gjorde livet til ”The Regulators” lettere. 29. april angrep Jesse Evans gjeng Frank McNab, Ab Saunders og Frank Coe, og McNab ble drept i angrepet. The Regulators hadde imidlertid fått nye fiender, idet de hadde skutt mot det amerikanske kavaleriet da de ble angrepet tidligere. 15. mai fant ”The Regulators” en medansvarlig i mordet på McNab og skjøt ham. På denne tiden fikk de også et nytt medlem, Tom O’Folliard, som bare var ett år eldre enn the Kid; O’Folliard ble etter hvert Kids nærmeste venn og trofaste kamerat gjennom de neste årene. Guvernøren visste at Copeland var vennlig mot McSween og fjernet ham derfor som sheriff, og ansatte George Peppin, en alliert av Murphy og Dolan, som var fast bestemt på å fange "The Regulators".

”The Regulators” var på rømmen i noen månder, før de ble fanget i huset til McSween i Lincoln, 15. juli. De ble omringet av Dolans menn og amerikanske soldater. Etter fem dager satte Dolans menn fyr på huset. Det var først på dette tidspunktet at Kid tok rollen som leder, og planla hva gjengen skulle foreta seg for og overleve. De delte seg inn i to grupper som skulle rømme fra hver sin side av huset. Cirka kl 9 om kvelden slo the Kid til. Kids gruppe skulle bryte seg ut av bakdøren og løpe mot Tunstalls butikk, men i det de kom ut ble de oppdaget og beskutt. De bestemte seg da for å følge etter den andre gruppen, som hadde løpt mot den nærliggende elven. Kid klarte å unnslippe, men McSween ble drept av en kule. Han var en av fem som døde; de fire andre var Regulators, og den siste var en mann fra Dolans side. Kid ville senere få skylden for hans død, selv om Kid ikke var i nærheten av ham. Man har også trodd at Kid drepte Bob Beckwith, men det er ingen sikre kilder som kan underbygge dette. I det McSween døde, ble the Lincoln County War erklært for slutt.

Falsk benådning og Pat Garrett[rediger | rediger kilde]

Høsten 1878 ble det valgt en ny guvernør av New Mexicoterritoriet; Lew Wallace. Han ville gjenskapte fred i Lincoln, og erklærte at alle menn som hadde deltatt i Lincoln County krigen skulle få amnesti, dersom de ikke allerede var tiltalt. Kid var allerede tiltalt, og visste at han ikke oppfylte kravene. Derfor møtte begge sidene fra krigen hverandre, 18. februar 1879. De laget en avtale som gikk ut på at ingen fra de stridene sidene skulle drepe hverandre eller vitne mot hverandre. Dersom en brøt avtalen, skulle vedkommende bli skutt. Kid og Tom O’Folliard som Kid hadde ridd med siden angrepet hos McSween, red ut med Kid etter avtalen. Før de red ut var Kid vitne til at Dolans menn skjøt og drepte advokaten Huston Chapman. Guvernøren fikk høre om dette, og utstedte en arrestordre for Kid. Kid fant ut at Wallace ville ha tak i ham, og han skrev derfor et brev det han krevde at han skulle få fullt amnesti, dersom han vitnet mot morderne. Kid var lei av å være på rømmen hele tiden, og han ville slå seg ned og gjøre opp med loven. Ved å vitne mot Dolangjengen, satte Kid seg selv i livsfare, ettersom han brøt avtalen med dem. Etter at Kid hadde sendt brevet til guvernøren, 13. mars 1879, skrev Wallace tilbake og avtalte et møte 17. mars. Kid møtte opp, og de ble enige om at dersom Kid vitnet mot Dolangjengen, skulle han bli en fri mann. Både Kid og O’Folliard overgav seg frivillig til politiet noen dager senere. Etter Kid hadde vitnet i retten ble det klart at han ikke ville få amnesti, selv om O’Folliard fikk det; dette førte til at både Kid og O’Folliard forlot rettssaken etter noen dager – ingen prøvde å stoppe dem.

Kid hadde ikke noe annet valg enn å gå tilbake til kriminalitet, ettersom fiendene hans hadde blitt enda mer rasende på ham, og loven fremdeles var på jakt etter ham. I ca. 1 ½ år levde Kid av pengespill og tyveri av hester og kveg. I januar, 1880, ble det rapportert at Kid hadde drept en mann ved navn Joe Grant. Det er usikkert nøyaktig hva som skjedde, men det følgende scenarioet er det mest aksepterte; Kid var på en bar med venner, da han ble plaget av Grant, som var full og høylytt. I følge kildene skrøt Grant av at han skulle skyte Billy the Kid, han visste da ikke at det var the Kid som satt rett i nærheten. Kid skjønte etter hvert at Grant antakelig kom til å skyte noen, ettersom han ravet rundt med en ladd revolver, og Kid spurte pent om han kunne få se på revolveren til Grant. På den tiden så hadde man bare fem kuler i sylinderen. Hammeren på pistolen lå på et tomt sylinderhull, slik at skudd ikke ble avfyrt dersom en kom i skade for å trykke på avtrekkeren. Kid spant sylinderen slik at hammeren ville treffe den tomme sylinderen. Det er usikkert om Kid da røpet sin egentlige identitet, eller om han forlot baren. Uansett – Grant tok sikte på Kid og trakk av, men da Kid hørte klikket fra pistolen spant han rundt og skjøt Grant. Kid ble i ettertid aldri siktet for dette drapet.

Kid søkte fremdeles etter å bli en fri mann, så han skrev til advokaten Ira Leonard der han ba om hjelp. Leonard skrev tilbake og ba Kid om å møtes i White Oaks som lå i Lincoln County. Det var på denne tiden at Pat Garrett ble valgt til sheriff i Lincoln County. Kid kjente Garrett vagt, men de var ikke venner, som mytene vil ha det til. Garrett hadde vært bartender, og hadde møtt på Kid noen ganger, men de var kun bekjente. Noe som støtter opp under teorien om at de ikke var venner, var det faktumet at Kid stemte på Kimbrell, en annen mann som ville bli sheriff. Dersom Kid og Garrett hadde vært venner, så ville nok Kid ha stemt på Garrett, ettersom han da ville hatt beskyttelse fra loven. Kid og gjengen hans møtte opp i White Oaks, seks uker forsinket, og da han så at advokaten ikke var der, red de ut igjen med butikkvarer, som de antakelig ikke hadde betalt for. James Carlyle satte da etter dem, og de måtte barrikadere seg på ranchen til Jim Greathouse. Carlyle ville snakke med gjengen, og fikk slippe inn i huset. Greathouse gikk da ut, slik at Carlyle ville være sikret; dersom Kid drepte Carlyle, ville Carlyles gjeng drepe Greathouse. Igjen er det usikkert hva som skjedde de neste minuttene. Det som er sikkert er at en av Carlyles menn ved et uhell avfyrte ett skudd. Carlyles menn mente da at Kid kastet Carkyle ut av vinduet og skjøt ham, mens Dave Rudabaugh, en venn av Kid, påstod at han og Billy Wilson skjøt Carlyle en gang hver, og Kid skjøt han to ganger før de kastet ham ut av vinduet. Kid selv skrev i et brev til guvernøren at da Carlyle hørte skuddet utenfra så trodde han at mennene hans hadde drept Greathouse, og at Kid nå kom til å drepe ham; derfor hoppet han ut gjennom vinduet. Mennene hans trodde at det var Kid som prøvde å rømme, så de skjøt ham. Da de skjønte at de hadde skutt sin egen sheriff, løste de opp gruppen og forlot åstedet, slik at Kid og gjengen hans fritt kunne dra. Den siste versjonen er mest sannsynlig, ettersom det er tvilsomt at gjengen til Carlyle ville dratt, dersom det var Kid som hadde drept Carlyle.

Arrestasjon og drapene på Tom O'Folliard og Charlie Bowdre[rediger | rediger kilde]

Etter denne hendelsen red Kid og gjengen hans til Fort Sumner, der de skulle skaffe seg penger før de forlot territoriet. Pat Garrett hadde hørt at Kid hadde tenkt seg til Sumner, og reiste derfor i samme retning. Kid gjemte seg i nærheten av Sumner med gjengen sin da Garrett ankom byen. Garret sendte et brev til Kid undertegnet av en innbygger i Sumner. I brevet stod det at Garrett og gjengen hans hadde reist fra byen og var på vei mot Roswell. Kid, Dave Rudabaugh, Tom O’Folliard, Billy Wilson og Tom Pickett, gjengen til Kid, reiste inn til Sumner, men ble overfalt av Garretts gjeng ved et gammelt sykehus. Garrett trodde at O’Folliard, som red fremst, var the Kid og han avfyrte flere skudd, og ett traff O’Folliard i brystet. O’Folliard visste at han var dødelig såret, og red derfor ikke tilbake til gjengen sin. På grunn av dårlig vær bestemte Garrett seg for at han ikke ville ri etter Kid. De bar O’Folliard inn i det gamle sykehuset, der han døde kort tid etter.

Tre dager senere satte Garrett etter Kid igjen og fant gjengen hans der de hadde gjemt seg i et steinhus i nærheten av Stinking Springs. Kid og gjengen ante ikke at de hadde blitt funnet, og Charlie Bowdre gikk ut av steinhuset for å fôre hestene, uten å ane fare. Garrett tok igjen feil, og trodde det var the Kid som kom ut, og skjøt Bowdre, som stavret seg inn i huset igjen. Etter noen minutter ropte Wilson at Bowdre var døende, og at han ville komme ut. I Garretts biografi om Billy the Kid, påstår han at Bowdre hadde en pistol og forsøkte å skyte Garrett og mennene hans, men falt død om før han fikk sjansen. Etter Bowdre var død, forsøkte Kid og gjengen hans å lede hestene inn i huset, for så å forsøke en rømning. Garrett skjøt en av hestene, slik at den ble liggende foran døren, og gjorde rømning umulig.

Garretts gjeng laget frokost, og lukten av mat førte til at de sultne guttene etter hvert overgav seg, og kom ut for å få frokost. Etter måltidet, dro de til Fort Sumner, der Garrett leverte kroppen av den avdøde Bowdre til konen hans, som ble hysterisk. Fangene ble så satt i en vogn, og de ankom Las Vegas 26. desember, 1880. Da de ankom byen, fortalte vitner at Kid var i godt humør, og at han pratet og lo med folk. En avisreporter fikk et kort intervju med Kid, der Kid sa at han ikke klandret avisene for hvordan de hadde skrevet om ham, ettersom han var overbevist om at ingen ville tro noe godt om ham uansett.

Fangene ble transportert til Santa Fe, der de ble satt i fengsel; Garrett dro til Lincoln County samme dag, ettersom han var forpliktet av jobben sin som sheriff. Mens han satt i fengsel skrev Kid flere brev til advokater, og til guvernøren der han ba om hjelp. Flere ganger ba han guvernøren om å møte ham, slik at de kunne diskutere friheten som Kid hadde blitt lovet to år tidligere. Ettersom media hadde gjort Kid så berømt, nektet guvernøren å gi Kid friheten.

Rettssak og flukt fra Lincoln[rediger | rediger kilde]

28. mars, 1881, ble Kid transportert til Mesilla, der han skulle stilles for retten. Rettssaken begynte 30. mars. Den første dagen ble Kid anklaget for å ha drept Buckshot Roberts, men ettersom drapet hadde skjedd på privat eiendom, hadde ikke retten noen makt. Dagen etter var det mordet på sheriff William Brady som ble tatt opp. Ira Leonard, advokaten til Kid, hadde fått Kid frikjent fra drapet på Buckshot Roberts og ettersom han var så flink til å forsvare Kid, ble han utestengt fra retten og Kid fikk to uerfarne advokater, som i tillegg ikke likte Kid. Av alle personene som hadde deltatt og drept i "Lincoln County War", var Kid den eneste som ble straffet – selv om det ikke var noen klare bevis for at han noen gang hadde drept noen i krigen.

13. april ble Kid dømt til å henges 13. mai, 1881. Han skulle henges i Lincoln, mellom klokken ni og tre. Da Kid kom tilbake til cellen sin skrev han flere brev til diverse advokater, men ingen hadde interesse av saken hans, og Kid hadde ikke noe annet valg enn å forsøke å rømme. Han ble transportert til Lincoln av Dolans menn, som alle hadde noe i mot Kid. Spesielt Bob Olinger var til stor irritasjon for Kid, ettersom Olinger hadde skutt John Jones, en god venn av Kid. Under hele turen satt Olinger og plaget Kid, og prøvde å få ham til å rømme. Kid ignorerte Olinger under hele turen, men vitner sa at det var en spent atmosfære i vognen hele veien til Lincoln.

Kid ankom Lincoln 21. april. Ettersom de ikke hadde et ordentlig fengsel, ble Kid satt i varetekt på bakrommet til Pat Garretts kontor. Bob Olinger og James Bell skulle vokte over Kid de dagene han skulle sitte der. Kid var lenket på både hender og føtter, og han hadde ikke lov til å krysse en oppstreket linje på kontoret. Om han gjorde noen tegn til å rømme, så ville de skyte ham. Olinger gledet seg spesielt over dette, og satt med haglen pekende mot Kid og truet med å skyte. 28. april var Garrett ute av byen, og Olinger hadde dratt for å kjøpe mat. Kid spurte Bell om han kunne få gå til uthuset, det eneste stedet Kid hadde lov til gå. På veien tilbake til rommet sitt, på toppen av trappen, snudde Kid seg plutselig mot Bell.

Hva som nøyaktig skjedde, er uklart. Noen påstår at en venn av Kid hadde gjemt en pistol i uthuset. Andre, blant annen Kid, påstår at han smøg den ene hånden ut av håndlenken, og slo Bell i hodet med håndjernet. Han fikk så tak i pistolen til Bell, og advarte ham om at han kom til å skyte Bell dersom han prøvde å rømme. Bell fikk panikk, snudde seg og prøvde å stikke av – Kid skjøt. Bell stavret ut på gaten og døde. Den siste versjonen er mest sannsynlig, ettersom det ble funnet to sår som kunne stamme fra håndjernene i hodet til Bell. Gottfried Gauss, som stod utenfor døren, hadde i tillegg hørt en dump lyd før Kid skjøt Bell. Bell var en erfaren sheriff, som antagelig ville ha skutt tilbake på Kid dersom han hadde sett at han hadde hatt en revolver.

Olinger så Bell falle til bakken, og så opp akkurat i det Kid knuste vinduet og rettet haglen mot Olinger. ”Hello Bob” ropte Kid. Vitner sier at noen ropte ”The Kid killed Bell!” og at Olinger da svarte ”Yes, and he’s killed me too!”. Kid skjøt Olinger med Ollingers egen hagle. Kid advarte folk om å komme nærmere huset, fordi da ville han bli nødt til å skyte dem. Kid ropte til Gauss at han skulle sale en hest og kaste opp en hakke, slik at han kunne få av seg håndjernene. Han bevæpnet seg med en revolver og en rifle, og gikk ut bakdøren. Vitner sa at i det han gikk forbi Bell så hvisket han ”I’m sorry I had to kill you, but couldn’t help it”. Da han gikk forbi Olinger viste han ingen tegn til anger og sa at Olinger aldri kom til å plage ham igjen. Kid red ut av byen syngende, om man skal tro vitnene. Hesten han hadde lånt, returnerte to dager senere, uten Kid.

Død[rediger | rediger kilde]

Igjen gjorde Kid den feilen at han ikke forlot staten, men ble hengende igjen i nærområdet. Garrett planla nå at han skulle forsøke å drepe Kid, og noen måneder senere fikk Garrett høre at Kid befant seg i nærheten av Fort Sumner. Historikere tror at Pete Maxwell, broren til Paulita Maxwell, en av kjærestene til Kid, tipset Garrett om hvor Kid var. Garrett tok med seg John Poe og Kip McKinney og dro til Fort Sumner.

14. juli, 1881, var Kid på besøk hos en bekjent av Maxwell. Han var sulten, og Maxwells venn fortalte Kid at Maxwell hadde slaktet en okse for noen dager siden. Om Kid skar av et stykke kjøtt, så skulle de lage noe mat til ham. Kid tok en kniv og gikk bort til Maxwells hus. Hva som så skjedde er uklart. Garrett selv skrev at Kid gikk forbi soverommet til Maxwell, da han så Poe og McKinney utenfor. Kid ble skremt, og rygget inn på soverommet til Maxwell, mens han spurte hvem det var på spansk. Da Poe og McKinney hørte Kid snakke, trodde de at det var en spanjol, ettersom Kid pratet spansk som en innfødt. Han gikk bort til sengen til Pete, og spurte lavt hvem det var som var utenfor. Maxwell kjente igjen the Kid, og hvisket til Garrett at det var Kid som hadde kommet inn i rommet. Kid så at Maxwell ikke var alene, rygget og sa "¿Quién es? ¿Quién es?, som betyr; hvem er det? på spansk. Garrett avfyrte da to skudd, hvorav det ene traff Kid rett over hjertet. Garrett og Maxwell løp ut av rommet, mens Kid lå på gulvet og gispet etter luft. Etter et minutt eller to, døde han. Maxwell og Garrett fant et lys, og gikk inn igjen, der de fant Kid død, med en kniv i den ene hånden og en pistol i den andre.

Denne historien får Garrett til å virke som en helt, men det er antagelig ikke slik det skjedde. Dersom Kid hadde hatt en pistol, ville nok den første reaksjonen hans vært å avfyre et skudd da han ble angrepet. Et mer sannsynlig scenario er at Kid gikk inn på soverommet da han så at det var noen som befant seg der i mørket. Han spurte "¿Quién es? ¿Quién es?" – Garrett kjente igjen stemmen hans og skjøt. Folk våknet av skuddene og kom løpende. Da de fikk vite at Kid var død, reagerte mange med sinne og sorg, ettersom Kid hadde vært svært populær blant innbyggerne i Lincoln.

De bar Kids kropp bort til en nærliggende butikk, og dagen etterpå skrev Milnor Rudulph dødsattesten til Kid. Garrett nektet å godta den første versjonen, og fikk Rudulph til å skrive en ny som skulle få Garrett til å fremstå i et bedre lys. Den samme dagen ble Kid gravlagt ved siden av kameratene sine Charlie Bowdre og Tom O’Folliard på den gamle kirkegården. Senere ble det reist en gravstein som navnga de tre lovløse, og måneden og året de ble drept. Over disse navnene står ett enkelt ord; "Pals"; venner. På en mindre gravstein ved siden av står det; ”Billy the Kid, born Nov 23 1860 Killed Jul 14, 1881. The boy bandit king, he died as he had lived”

Garretts versjon av hva som hadde skjedd ble betvilt fra første stund. Selv om mange hadde likt Billy the Kid, var det også mange som hadde fryktet ham og noen folk feiret hans død. Garrett gav ut en bok som han hadde skrevet med Ash Upton om Billy the Kid allerede året etter. Historikere har bemerket at man kan føle Garretts anger, og Garrett selv uttalte senere til venner at han skulle ønske at han aldri hadde tatt jobben med å fange Billy the Kid.

Myter om The Kid[rediger | rediger kilde]

Fordi det er få sikre kilder om hvordan Kid faktisk levde, har det gitt liv til en del legender og løgner om The Kid opp gjennom årene. Blant annent er det mange som tror at Kid var venstrehendt. Det finns kun ett bilde av Billy the Kid. Gjennom hele 1900-tallet var bildet blitt speilvendt, og det gav inntrykk av at Kid var venstrehendt. På bildet holder han en Winchester rifle fra 1873, i venstre hånd, og han har hylsteret til pistolen på høyre side. På det speilvendte bilde ser det ut som om han holder riflen i høyre hånd og har hylsteret på venstre side, og det gir da et inntrykk av at Kid var venstrehendt, hvilket er feil. Det var først i 1954 at historikerne James D. Dolan og Paul Sann slo fast at Kid hadde båret pistolen på høyre side, og derfor var høyrehendt. Det har også blitt påstått at Kid led av ambidekstri, noe som til dags dato ikke har blitt bevist.

Det er også mange som tror at Kid drepte over 20 menn. På grunn av avisenes overdrivelser, fikk Kid dette ryktet på seg: at han hadde drept 21 menn – en mann for hvert år han levde. Historikere mener at det er mer sannsynlig at det nøyaktige antallet ligger mellom fire og ni menn. En av grunnene til denne overdrivelsen var kanskje å ta oppmerksomheten bort fra de ulovlighetene som Dolans gjeng drev med.

Personligheten, i følge venner og bekjente[rediger | rediger kilde]

Fra Frank og George Coe, to fettere som kjente Kid godt, har vi bare positive utsagn fra om Kid. Frank Coe fortalte at Kid alltid hadde humoristisk sans, selv i de mest anspente situasjoner. Han var i følge Coe, godt selskap, intelligent og han klarte å holde hodet kaldt under de mest desperate situasjoner. Penger var han aldri særlig opptatt av, bort sett fra når han trengte kuler. Han ville øve på å skyte på alt han så, fra enhver vinkel, av og fra hest. George Coe har uttalt at Kid var modig og ærlig og ville under andre omstendigheter vært vellykket.

Deluvina Maxwell, som var en av de første som fant Kid etter han var skutt, fortalte at Garrett ikke hadde turt å gå tilbake til rommet for å se hvem han hadde skutt. Hun uttalte også at hun hatet Pat Garrett og mennene hans og var glad om hun fikk se dem døde og begravet.

Anthony Connor Jr, en venn av the Kid fra den tiden han bodde i Silver City sa at Kid var en normal gutt, som alltid villig til å hjelpe. Kid var også svært glad i å lese, spesielt bøker om kriminalitet. Hijino Salazar, et medlem av ”The Regulators” sa at Kid hadde vært den modigste mannen han hadde kjent. Kid var elsket av alle som kjente ham, og han var snill mot fattige og alle han møtte.

Lily Casney Klasner, kjæresten til Bob Olinger, som Kid drepte, var ikke særlig glad i Kid. Hun uttalte likevel at Kid alltid var i godt humør, og at han smilte og lo masse, og at han hadde en fantastisk personlighet, som gjorde at de fleste som møtte ham, likte ham fra første stund.

Dr. Henry Hoyt, en venn av Kid, fortalte også at Kid var en ekspert på de fleste aktiviteter som man bedrev i den ville vesten, bortsett fra drikking.

Folk som har påstått at de er Billy the Kid[rediger | rediger kilde]

Allerede kort tid etter Kids død gikk det rykter om at han hadde unnsluppet Garrett på en eller annen måte. Opp igjennom årene har det vært flere mennesker som har stått frem og påstått at de har vært Billy the Kid. Mest kjent er kanskje Ollie P. ”Brushy” Roberts. I 1949 tok William Morrison kontakt med Roberts, etter han hadde hørt at the Kid hadde sluppet unna Garrett 14. juli, 1881. Roberts visste svært mye om the Kid og om the Lincoln County War, noe som overbeviste Morrison om at Roberts virkelig var the Kid. I 1950 søkte Roberts om benådning som Billy the Kid. Han fikk ikke denne benådningen, ettersom guvernøren ikke trodde Roberts var the Kid. Roberts døde kort tid etter samme år.

Det finns flere bevis for at Roberts ikke var the Kid. Blant annen fortalte niesen til Roberts at han var født i 1879, altså ca. 20 år etter the Kid. Videre hadde the Kid lyseblå øyne, mens Roberts hadde grå. Da Roberts søkte om benådning hos guvernøren trakk han ikke frem den benådningen som Kid hadde blitt lovet i 1879, noe han sannsynligvis ville gjort dersom hadde vært the Kid. Roberts' fortellinger fra the Kids dager var også feilaktige; han påstod at han aldri drepte Bob Olinger og James Bell, noe som titalls vitner sier at han gjorde. Roberts kunne nesten ikke lese eller skrive, noe som the Kid utmerket kunne. Håndskriften deres var også svært forskjellige. I tillegg til alt dette så var the Kid og Roberts svært forskjellige i utseende.

En kvinne ved navn Melissa Bryan påstår videre at hun i sitt forrige liv var Billy the Kids kone. Hun hevder at hun under navnet Abrana Garcia Bonney ble gift med The Kid i 1871, og at de fikk fire barn sammen. Uansett troen på reinkarnasjon så er det absolutt ingen ting som tyder på at han var gift.

The Kid i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Billy the Kid er et av de individene fra "ville vesten" som oftest har blitt nevnt i filmer, bøker, musikk og dikt. Legenden om the Kid har blitt filmatisert flere ganger, og det er blitt skrevet flere bøker om livet hans. De mest berømte filmene med Billy the Kid er Pat Garret and Billy the Kid, der Kris Kristofferson spiller rollen som the Kid og Young Guns filmene, der Emilio Estevez har rollen som the Kid.

Det finnes dessuten en skillingsvise som forteller The Kids livshistorie. Den er bl.a gjort populær gjennom tolkninger av Woody Guthrie, Marty Robbins og Ry Cooder.[1] Her er teksten gjengitt etter John A. Lomax: Cowboy Songs and Other Frontier Ballads. New York 1910. (2. utg. Collier Books, New York 1938.)

1. I'll sing you a true song of Billy the Kid,
I'll sing of the desperate deeds that he did,
Way out in New Mexico, long long ago
When a man's only chance was his own 44.

2. When Billy the Kid was a very young lad
In the old Silver City he went to the bad
Way out in the West with a gun in his hand
At the age of twelve years he first killed his man.

3. Fair Mexican maidens play guitars and sing
A song about Billy, the boy bandit king
How ere his young manhood had reached its sad end
He'd a notch on his pistol for twenty-one men.

     

4. 'Twas on the same night when poor Billy died
He said to his friends: "I am not satisfied.
There are twenty-one men I have put bullets through
And sheriff Pat Garrett must make twenty-two."

5. Now this is how Billy the Kid met his fate,
The bright moon was shining, the hour was late
Shot down by Pat Garrett, who once was his friend
The young outlaw's life had now come to its end.

6. There's many a man with a face fine and fair
Who starts out in life with a chance to be square,
But just like poor Billy he wanders astray
And loses his life in the very same way.

Verdifullt portrett[rediger | rediger kilde]

Utsnitt av eneste portrettfotografi som eksisterer av Billy the Kid.

Det eneste portrettfotografiet som finnes av Billy the Kid ble tatt i Fort Sumner i New Mexico i 1879 eller -80. Originalen er gjengitt direkte på en tinnplate, (med ikke helt rettvinklede sider). Lørdag 25. juni 2011 ble fotografiet solgt på en auksjon i Denver, Colorado, for 2,3 mill. US $, eller 12.622.400 NOK.[2] Mangemillionæren William Koch fikk tilslaget som var seks ganger så høyt som utropsprisen.[3] Med tanke på at dussøren som var utlovet for ta Billy the Kid død eller levende kun var på 500 $, har hans avbildning - paradoksalt nok - med tiden blitt atskillig mer verdt enn personen selv.

Det er også lansert et fotografi som angivelig, men ikke spesielt trolig, skal vise brødrene Joseph og Henry Antrim (alias The Kid).[4] Med slike priser er det vel en mulighet for at det kan dukke opp flere bilder som påstås å vise Billy the Kid.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ry Cooder fremfører Billy the Kid.
  2. ^ Henning Lillegård: Det eneste bildet av Billy the Kid solgt for rekordpris. Dagbladet, mandag 27. Juni 2011.
  3. ^ Melissa McCracken fra auksjonsfirmaet la sin introduksjon før salget sterk vekt på at bildet var unikt, og det eneste som eksisterte av den myteomspunne lovbryteren.
  4. ^ The real Billy the Kid?

Kilder og referanser[rediger | rediger kilde]

  • Peterson, Barbara Tucker and Louis Hart. "Billy the Kid: The Great Escape." Wild West magazine. August 1998.
  • Nolan, Frederick. "The Hunting of Billy the Kid." Wild West magazine. June 2003.
  • Turk, David S. "Billy the Kid and the U.S. Marshals Service." Wild West Magazine. February 2007 (issued December 2006)
  • Burns, Walter Noble (1953/1992). The Saga of Billy the Kid. New York: Konecky & Konecky Associates
  • Bell, Boze Bob: The Illustrated Life and Times of Billy the Kid, Second Edition, Tri-Star-Boze Production, Inc. 1996
  • Fulton, Maurice G.: History of the Lincoln County War, A classic account of Billy the Kid, Edited by Robert Mullin, The University of Arizona Press Fifth Print 1997
  • Horan, James D.; Sann, Paul (1954). Pictorial History of the Wild West: A True Account of the Bad Men, Desperadoes, Rustlers, and Outlaws of the Old West—and the Men Who Fought Them to Establish Law and Order. (6th Ed.) New York: Crown Publishers.
  • Horan, James : The Authentic Wild West: The Gunfighters (Chapter One “Billy the Kid”) Crown Publisher, Inc New York 1976
  • Jacobsen, Joel (1997). Such Men as Billy the Kid: The Lincoln County War Reconsidered. Lincoln, NE: University of Nebraska Press.
  • Metz, Leon, Pat Garrett, University of Oklahoma Press: Norma, 1973
  • Nolan, Frederick (1965). The Life & Death of John Henry Tunstall. Albuquerque: University of New Mexico Press.
  • Nolan, Frederick: The West of Billy the Kid, University of Oklahoma Press, Norman 1998
  • Nolan, Frederick: Pat Garrett’s The Authentic Life of Billy the Kid, An annotated edition with notes and commentary by Frederick
  • Nolan, University of Oklahoma Press, Norman 2000
  • Rasch, Philip J. (1995). Trailing Billy the Kid. Stillwater, OK: Western Publications.
  • Tatum, Stephen: Inventing Billy the Kid: Visions of the Outlaw in America, 1881-1981 University of New Mexico Press, Albuquerque 1982
  • Tuska, Jon: Billy the Kid: His Life and Legend, University of New Mexico Press, Albuquerque 1994
  • Utley, Robert M. (1989). Billy the Kid: A Short and Violent Life. Lincoln, NE: University of Nebraska Press.
  • Wallis, Michael (2007). Billy the Kid: The Endless Ride. New York: W. W. Norton.
  • Weddle, Jerry: Antrim is My Stepfather’s Name: The Boyhood of Billy the Kid Historical Monograph No. 9 The Arizona Historical Society, 1993