Beleiringen av Xiangyang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Xiāngfán Zhàn
襄樊之戰
Konflikt: Mongolinvasjonen av Song-dynastiet
Xiāngfán Zhàn 襄樊之戰
Den bevarte Lille Nordporten til Xiangyang, også kalt Linhan-porten (臨漢門).
Kartet under viser Xiangfans beliggenhet i Hubei-provinen.
Dato 1267-1273
Sted Xiangyang og Fancheng, i dag i Xiangfan, Hubei
Resultat
Avgjørende seier til Yuán-dynastiet.
Parter
Det sørlige Sòng-dynastiet Yuán-dynastiet[1]
Kommandanter
Lü Wenhuan
Li Tingzhi
Aju
Liu Zheng
Arikhgiya
Shi Tianzhe
Guo Kan
Styrker
~8000+ regulære soldater
~200.000 innbyggere i Xiāngyáng
~80.000 mongoler
~20.000+ kinesere
~5000 skip
~100+ blider
~20+ vektstang-blider
Tap
Høyt Høyt
Xiāngfán Zhàn 襄樊之戰

Beleiringen av Xiāngyáng og Fánchéng (tradisjonell kinesisk: 襄樊之戰; forenklet kinesisk: 襄樊之战; hanyu pinyin: Xiāngfán Zhàn), også kalt slaget om Xiāngyáng (襄陽之戰; 襄阳之战; Xiāngyáng Zhàn) var en seks år lang beleiring utkjempet mellom det mongolske Yuán-dynastiet og det kinesiske Song-dynastiet fra 1267 til 1273.

Mongolenes erobring av det sørlige Sòng-dynastiet hadde begynt allerede i 1235, og i løpet av de neste tredve årene hadde Sòng-styrkene klart å motstå flere av Mongolrikets store offensiver og flere ganger gått til motangrep mot dem, uten at de klarte å gjenerobre noen områder. I 1259 hadde også khaganen Möngke Khan dødd under sitt felttog i Sichuan. Det var først etter seieren i beleiringen av Xiāngyáng og Fánchéng at mongolske styrker var i stand til å trenge inn i det sørlige Sòngs kjerneområde. Xiāngyángs strategiske betydning lå i at byen var plassert slik at den dominerte Hanjiang. Da Yuán-styrkene hadde okkupert byen, kunne de dermed reise med skip langs Hanjiang ned til Yangzijiang. Dermed var ikke Sòng-dynastiet lengre beskyttet av naturlige barrierer etter slaget om Xiāngyáng, og etter et par år med militær motstand kollapset dynastiet, og dermed var dette slaget avgjørende. Det endelige slaget utkjempet mellom Sòng-lojalister og Yuán-styrker var slaget ved Yamen i 1279, hvor den siste Sòng-keiseren døde.

Slaget besto av både trefninger, landangrep og beleiringen av byene Xiangyang og Fancheng i dagens Hubei, inkludert blokaden av byene på Hanjiang. De tradisjonelle mongolske kavaleriangrepene var vanskelige å gjennomføre i det skogkledde terrenget med mange militære utposter i det sørlige Sòng. Kinesiske ildlanser og kanoner ble brukt av mongolene i deres seierrike beleiring av Fánchéng etter at de hadde inntatt utpostene til de kinesiske styrkene fra Sichuan og Yuezhou, som klarte å bryte beleiringen, men som likevel ble beseiret. Særlig avgjørende ble bruken av vektstang-blidene, siden denne ikke var kjent i Kina før mongolene, som ble designet av to persiske muslimer kalt ʻAlāʼ ad-Dīn og Ismāʿil (navnene og opphavsstedene til disse varierer i kildene). Det sørlige Sòng-styrkenes kommandant Lü Wenhuan overga seg endelig til mongolenes khagan Khubilai Khan i 1273.

Marco Polo hevdet i sin bok Il Milione at han og hans far Niccolò og onkel Maffeo medvirket til den mongolske seieren i slaget om "Saianfu" ved å introdusere keiseren til europeere med kjennskap til beleiringsmaskiner, men slaget hadde vært over i to år da han kom til Kina. Marco Polo framstiller det feilaktig som slutten, heller enn begynnelsen, på Yuán-dynastiets endelige erobring av Sòng-riket.

  1. ^ Offisielt grunnlagt under dette navnet i 1271, men allerede før det et uavhengig khanat innenfor Mongolriket.
Tegning av en blide.