Baryton (strykeinstrument)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Baryton

Baryton (også bordon, barydon, paridon, pariton av italiensk viola (di) bordone eller bardone) er et gambelignende strykeinstrument fra sent 1600-tall som særlig ble brukt på 1700-tallet.

I tillegg til de vanlige spillestrengene har barytonen resonansstrenger som gir instrumentet en tydelig etterklang, og som takket være et «vindu» i halsens bakside der venstre hånds tommel kan slå an bordunstrengene. Leopold Mozart kalte barytonen for «et av de mest sjarmerende instrumenter».[1]

Barytonen er på størrelse med en tenor-bass-gambe, og er som den stemt i D G c e a d'.

Komposisjoner for baryton[rediger | rediger kilde]

Joseph Haydn skrev 176 verk for baryton, deriblant duetter for to barytoner, to kvintetter (barytontrio og to horn), seks oktetter (strykekvartett, baryton, kontrabass, to horn), konserter med trestemmig strykeorkester og mer.

Luigi Tomasini, konsertermester i hoffkapellet Haydn ledet skrev 24 barytontrioer på bestilling av prins Nikolaus I. fyrste av Esterházy. Av andre baryton-komponister er vek av Joseph Burgksteiner (?) og Anton Neumann (1740–1776) bevart. Andreas Lidl (ca. 1740-1789) , cellist i det Esterháziske kapellet, publiserte 6 trioer i London (1776), 6 trioer i Paris og ytterligere 6 i London. Sebastian Ludwig Friedel skrev noen upubliserte og sannsynligvis tapte verk. Tapt er nok også fem kvintetter for baryton og strykekvartett, samt fem duetter for baryton og cello av Vinzenz Hauschka (1766–1840).

Tidlig på 1960-tallet ble det oppdaget en serie italienske canzonetti for diverse sangstemmer med barytonakkompagnement signert «Vincenzo Hauschka». Disse ble oppført og publisert i årene etter.

Det er blitt skrevet nye verk etter at barytonen ble gjenoppdaget på 1900-tallet.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «eines der anmuthigsten Instrumente»