Attilio Ariosti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Attilio Ariosti
Født5. nov. 1666[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bologna[5]
Død1729[1][6][7][8]Rediger på Wikidata
London[9]
BeskjeftigelseKomponist, munk, viola d'amore player, skribent, sanger, organist, cembalist Rediger på Wikidata
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
SjangerOpera
InstrumentViola d'amore

Attilio Ariosti (1666–1729) var en italiensk komponist, hovedsakelig av operaer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ariosti ble født inn i en middelklassefamilie og fikk fiolin-, orgel- og komposisjonsundervisning. I 1689 trådte han inn i minorittordenen, ble diakon i 1692 og fikk samme år organistposten ved kirken S. Maria dei Servi i Bologna. Etter at han komponerte noen oratorier, fikk han de første kontaktene i teaterverdenen.

De første operaene fikk han oppført i Venezia i 1697. Fra 1697 til 1703 var han hoffkomponist ved Sophie Charlotte av Hannovers hoff i Lietzenburg ved Berlin. Her komponerte han operaene La fede ne tradimenti, L'inganno, vinto della costanza og Mars und Irene. Ellers skrev han ved hoffet forskjellige arier, kantater og kammerkonserter.

På grunn av en fysisk konfrontasjon med overhoffkapellmesteren måtte han forlate Schloss Charlottenburg i året 1703.[10] Deretter var han en kort tid ansatt ved hoffet i Anjou. Mellom 1703 og 1709 tjenestegjorde han som keiser Josef I av Det tysk-romerske rikes østerrikske generalagent for Italia.

Etter 1715 opplevde han store suksesser i Paris og London som først ble overtruffet da Georg Friedrich Händel entret scenen. I 1719 samarbeidet Ariosti og Händel i Royal Academy of Music. Arisosti skrev drama, var sanger, spilte cello og cembalo, men favorittinstrumentet hans var viola d'amore, og det var dette instrumentet han spilte mellom aktene i Amadigi di Gaula 12. juli 1716 som Händels første kjente framføring i London.

Arisosti skrev 21 solosonater for viola d'amore som vanligvis blir kalt «Stockholm-sonatene» da den eneste bevarte kilden for de fleste av dem oppbevares i Statens Musikbibliotek i Stockholm. Disse verkene viser en utpreget sans for humor og overraskende harmonier, og en kreativ bruk av stillhet.

Verk[rediger | rediger kilde]

Ariosti skrev rundt 25 operaer, opprinnelig etter forbilder av Jean-Baptiste Lully, senere av Alessandro Scarlatti. Han skrev også rundt fem oratorier og en rekke kantater og instrumentalverk.

  • Ballettmusikk
    • La Festa del Hymeneo, libretto av Ortensio Mauro (Berlin 1700)
  • Oratorier
    • La Passione, libretto av C. Arnoaldi (Modena 1693, Wien 1694)
    • Santa Rodegonda, regina di Francia, libretto av Giambattista Taroni (Bologna 1694)
    • Le profezie di Eliseo nell'assedio di Samaria, libretto av Giambattista Neri (Bologna 1704)
    • La madre de Maccabei (Wien 1704)
    • Nabucodonosor, libretto av Pietro Antonio Bernardoni (Bologna 1706)
  • Instrumentalmusikk
    • Divertimenti da Camera for fiolin og cello (Bologna 1695)
    • 57 satser for viola d'amore, utgitt under tittelen Recueil de Pièces pour la Viol d'Amour. Den eneste kilden er en avskrift av den svenske komponisten Johan Helmich Roman som studerte i London 1716–1721, dvs på samme tid som Ariosti oppholdt seg der. Avskriften befinner seg i dag i det kongelige musikkbiblioteket i Stockholm.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Attilio Malachia Ariosti, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ariosti-attilio-malachia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Discogs, Discogs artist-ID 1381088, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Ariosti,_Attilio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 16. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX1780976[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Trove, oppført som Attilio Malachia Ariosti, Trove person-ID 1076196, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ CONOR.BG, CONOR.BG ID 46281061[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118503944, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Stiftung Preußische Schlösser und Gärten in Berlin-Brandenburg, München, London, New York 1999, ISBN 3-7913-2225-7, s. 248 ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]