Avro 748

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Super 748
Super 748
Informasjon
Rolle Tomotors kortdistansefly
Produsent Avro
Første flyvning 24. juni 1960
Antall produsert 380
Passasjerer 40–58
Mannskap 3
Spesifikasjoner
Lengde 20,42 m
Høyde 7,57 m
Vingespenn 31,23 m
Vingeareal 77
Egenvekt 12 327 kg
Vekt (lastet) 21 092 kg
Motorer Rolls-Royce Dart RDa.7 Mk 536-2 turboprop
(1 700 kW, 2 280 hk hver)
Marsjfart 452 km/t
Marsjhøyde 7 620 m
Rekkevidde 1 715 km

Avro 748 var et lite kortdistanse turboprop passasjerfly som ble konstruert av Avro på slutten av 1950-tallet. Flyet var ment som en erstating for det da aldrende DC-3, som på tiden var i hyppig bruk på regionale ruter. Avro konsentrerte seg om ytelsen, og da spesielt relatert til kortbaneflyging, og fant med det et nisjemarked. Totalt ble det bygget 380 fly. Det noe større flyet, BAe ATP, som var en videreutvikling av Avro 748, ble utviklet som en konkurrent til Dash 8, men ble kun produsert i begrenset antall.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige 748-designet ble påbegynt i 1958, etter at produksjonen av bemannede militære fly i Storbritannia på langt nær ble avsluttet i 1957. Dette gjorde at Avro bestemte seg for å satse mer på det sivile flymarkedet igjen. Markedet for kortdistanseflygninger var på tiden sterkt dominert av Vickers Viscount, så Avro bestemte seg for å konstruere et fly til bruk på regionale ruter – et fly som kunne erstatte de mange aldrende DC-3 fly som nærmet seg slutten av sitt livsløp. Avro var ikke alene om å jobbe med et erstatningsfly for DC-3, og utviklingen av Fokker F-27 Friendship var også langt framskridt. Avro bestemte seg for å oppnå konkurransefortrinn ved å utvikle et fly som var godt egnet for kortbaneflyplasser.

Det første flyet tok til vingene 24. juni 1960, og to prototyper bekreftet raskt flytypens gode kortbane-egenskaper. 18 eksemplarer av 748 Series 1 varianten ble produsert – de første for British Skyways Coach-Air (senere kjent som Dan-Air), men flesteparten for Aerolíneas Argentinas. På dette tidspunktet hadde Avro blitt fusjonert inn i Hawker-Siddeley Group og designet var der kjent som HS 748.

Series 2 varianten kom i produksjon i 1961 og hadde en høyere takeoff vekt. Denne varianten ble produsert i 198 eksemplarer, noe som gjorde det til et av de mest populære britiske design i etterkrigstiden. Denne varianten ble etterfulgt av Series 2A med 71 produserte fly, og Series 2B med 25 fly.

Hawker Siddeley ble en del av British Aerospace på midten av 1970-tallet med Series 2B som den primære produksjonsvarianten.

ICAOs betegnelse for flytypen er A748.

I august 2006 var det totalt 83 Avro 748 av alle varianter i tjeneste hos flere flyselskaper. Større brukere er blant annet Emerald Airways (15), Executive Aerospace (6), West Air Sweden (6) og Calm Air (6). Flyet er også i bruk av 25 andre flyselskaper, men i svært begrenset antall.[1]

Militært bruk[rediger | rediger kilde]

RAF bestilte en variant, kjent som Hawker Siddeley Andover C1, som var modifisert med en lasterampe helt bakerst på flyskroget, og et understell som kunne justeres slik at flyet kunne senkes ned.

Fly produsert på lisens[rediger | rediger kilde]

Series 1 og Series 2 variantene ble produsert på lisens i India av Hindustan Aeronautics Limited, og var da kjent som HAL-748. HAL bygget 89 fly i India – 72 for the indiske luftforsvaret og 17 for Indian Airlines Corporation. De siste 20 av flyene som ble produsert for det indiske luftforsvaret var kalt Series 2M og var utstyrt med en stor lasteluke. Flere fly ble senere modifisert på forskjellige måter, inkludert en testvariant som skulle brukes som Airborne Early Warning (AEW)-fly, og var utstyrt med en stor radar.

Flytypen i Norge[rediger | rediger kilde]

Kun én Avro 748 har vært registrert i Norges Luftfartøyregister LN-FOM, eiet av Fred. Olsens Flyselskap, men var chartret av Luftfartsdirektoratet og ble utelukkende brukt til kalibreringflyvning, dvs. til kontroll av radiofyr luftleder og innflyvninger til flyplassene.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Lengde: 20,42 m
  • Høyde: 7,57 m
  • Vingespenn: 30,02 m
  • Standard setekonfigurasjon: 48 passasjerer
  • Maksimal takeoff vekt: 23 133 kg
  • Motorer: 2× Rolls-Royce Dart RDa.7 Mk 536-2 turboprop-motorer, hver på 1 700 kW
  • Marsjhastighet: 450 km/h (243 knop)
  • Maksimal operativ høyde: 7 620 m
  • Rekkevidde (fullastet): 1 456 km


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Flight International, 3.–9. oktober 2006