Atakebune

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det japanske krigsskipet av type atakebune.

Atakebune var de største krigsskipene bygd og brukt av de japanske militære i den turbulente Sengoku-perioden (1467–1573) og i Azuchi-Momoyama-perioden (1568–1600), som var preget av en rekke interne stridigheter om territorium, makt og gjenerobring av kontrollen over landet Japan.

De fleste krigsskipene som var bygd av japanerne, var først og fremst ment som transportmidler for tropper langs kysten og mellom øyene, og som kunne ta opp strid med fiendtlige fartøyer. Tross de mange intensive kriger mellom daimyoer med en lang rekke beleiringer og slag på landssiden, var det ikke mange sjøslager mellom japanske flåter. De vanligste fartøytyper for sjøkrig og transport var sekibune og kobaya, med den største for de største flåteorganisasjoner, under betegnelsen atakebune, som utgjorde de sterkeste krigsskipene i Japan.

Atakebune[rediger | rediger kilde]

For nåtidens observatører minner atakebunen og den mindre sekibunen om en langstrakt og rektangulær boks av planker og søyler av tre satt ovenpå et åpen skrog med butte ender forut og akterover på de større, mens de mindre hadde skarpe forstevner. Utseendet skyldes den tidstypiske japanske taktikken om å bombardere fiendeskipet med prosjektiler, dermed måtte soldatene beskyttes før man kunne borde fiendens skip for rasende nærkamp mann mot mann. Av den samme grunnen ble roere alltid plassert på hoveddekket, beskyttet mot fiendtlige ild uten å bli forstyrret i deres arbeid med årene som kom ut gjennom åpninger i utriggerne som boksen dels hvilet på.

Nesten samtidige japanske krigsfartøyer i 1500-tallet var rofartøyer med seil som bare var reist med en mast som kunne tars ned og reises ovenpå det åpne dekket, for seilas i medvind, ofte var bare et enslig råseil av lange vertikale striper brukt, gjerne med mon (kjenningsmerke) for å vise tilhørtighet. Hver enkelte daimyo hadde deres egne mon som var brukt som identifikasjon under kamp og seremonier. Som et seilfartøy skulle det ha de beste egenskaper i medvind, og dermed var noe hurtigere med et slankt skrog som ikke hadde stor dypgang, og som skulle være lik raskt under årene. Før det kom til kamp, ble seilet tatt ned og skjult bort mens masten ble lagt i hvile ovenpå gafler langs senterlinjen på fartøyet. Disse gaflene sto forut, midt og akterover.

Den typiske atakebune hadde en normal besetning på 80 roere og 60 soldater samt 30 bueskyttere eller musketere med deres prosjektilvåpen. Hver åre hadde én roer som regel. I sammenligning med den noe mindre sekibunen som hadde det samme utseendet med den karakteristiske boksen, var atakebunen ikke bare større, men også mer iøynefallende med en overbygning formet som en paviljong midtskips på værdekket. Det var også oppholdsstedet for kommandanter og viktige gjestere ombord på de største atakebuner, noen ganger betegnet som o-atakebune, som var mye større.

Det japanske taktiske konseptet for sjøkrig aldri noensinne hadde sett bruk av ekte skipsartilleri, spesielt med tanke på den japanske båtbyggingstradisjonen. De fleste japanske båter og skiper fram til moderne tid var først og fremst konstruert som skallskonstruksjoner uten anvendelse av indre avstivning, såkalte «innved». Den eneste form for indre avstivning av skroget var tverrbjelker fra skipsside til skipsside. Dermed kunne ikke de japanske krigsfartøyene ha tyngre artilleri, større atakebuner hadde bare ha to til tre kanoner som bestykning. Et skip med tyngre artilleri måtte ha en kraftig konstruksjon med forsterket dekk som skulle tåle rekylkreftene og bevegelse av tunge skyts.

Dermed stolte japanerne mest på deres soldatene for å kunne borde fiendeskipet for et oppgjør med fiendens besetning. Det ble skåret ut et stort antall skyteskår for bruk av musketter fra hoveddekket og værdekket, for å kunne rette sterk ild på fienden. Soldatene kunne stige ut og komme om bord gjennom flere porter i boksen. I virkeligheten fungerte deres skipene som flytende festninger som først i nærkamp sluppet løs kontingenter av trente menn med sverd og spyd på fienden ved kontakt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephen Turnbull, Fighting Ships of the Far East (2) Japan and Korea AD 612-1639, 2003 ISBN 1-84176-478-7