Sekibune

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sekibune var et japansk krigsskip som en mindre variant av den noe større atakebunen, med slett værdekk på den langstrakte «boksen» og skarp forstevn på baugen. Betegnelsen på japansk betyr «vokterskip» eller «fartøy for vakter».

Ulike japanske krigsflåter organiserte av flere daimyoer i Sengoku-perioden (1467–1573) og Azuchi-Momoyama-perioden (1568–1600) hadde tre hovedtyper, atakebune som det største, sekibune som det vanligste og kobaya som det raskeste krigsskipet.

Sekibune[rediger | rediger kilde]

Som en mindre variant av slagskipet atakebune hadde sekibune også det samme karakteristiske utseendet med en slags boks av planker og søyler av tre lagt ovenpå det åpne skroget, dels hvilende på utriggerne som også var tverrbjelkene. Mellom tverrbjelkene hadde man nedvendte åpninger for roere som kunne stikke ned årene, beskyttet mot fiendtlige prosjektiler.

Den typiske sekibunen kan ha en besetning på 40 roere i tillegg til 30 soldater og 20 bueskyttere eller musketere med deres skytevåpen. Over hoveddekket var det reist et slett værdekk med en mast som kunne tas ned, uten overbygninger som på atakebunen. Det var også større sekibuner, som kunne være like store som atakebuner, en slik sekibune kunne ha opptil 60 roere og 60 soldater samt skyttere som besetning.

Sekibunen som bare hadde en bestykning på en kanon og tjue musketter eller arkebuser, var den vanligste fartøytypen for sjøkrig på 1500-tallet og utgjorde dessuten kremen i samtidige japanske flåter. Noen av disse ble også benyttet for mer fredelige sysler, som personlig transport for daimyoer og representanter av shogunatet. Slike varianter betegnes som kawagozabune for elvetransport eller umigozabune som privat transport for shogunene på 1600-tallet.

Grensene mellom de tre hovedtypene er noe flytende ettersom samtidige skip lignet på hverandre i sin konstruksjon, at det bare var ytre detaljer som skilt dem ut. De største med overbygning på værdekk betegnes som «atakebune» mens de minste var åpne rofartøyer, som betegnes som «kobaya», med den mellomstore varianten som sekibune. Den vanlige rollen for de japanske krigsfartøyene uansett type og størrelse var som sjøtransport for overføring av tropper fra sted til sted, med sjøstrid som sekundær prioritet.

Det taktiske konseptet for strid skip mot skip var innstilt på entringstaktiske prinsipper, det vil si å angripe fiendeskipet over relingen med kontingenter av soldater trent for nærkamp mann mot mann. I den innledende fasen av sammenstøtet ble fiendeskipet bombardert med svermer av piler og senere kuleregn for å desimere motstanderne før man gikk til angrep. Bruk av skjerm som beskyttelse mot fiendtlige prosjektiler var blitt en nødvendighet, og en stor konstruksjon med samme form som en langstrakt boks av massivt tre ble oppført på sekibunene og atakebunene.

Den japanske båtbyggingstradisjonen hadde aldri benyttet indre avstivning på fartøyene, som dermed bare hadde tverrbjelker som eneste form for avstivning i skroget, som hadde overlappende bordganger som var festet sammen med spikre og klamper som var slått inn på tvers. Resultatet var et relativt raskt fartøy som også var lettvektet, men som ikke var sterkt i sin struktur i sammenligning med koreanske krigsfartøyer og europeiske seilskip.

En noe spesiell variant av sekibunen som et krigsskip på 1300-tallet hadde fått betegnelse taka ō bune på grunn av sitt utseendet med et stort og høy akterskip som sluttet mot en åpen brønn for roret som kan styres fra værdekket. Betegnelsen betyr «skipet med den store halen».

Sekibune som ferje[rediger | rediger kilde]

«Seki bune», som betyr «vokterskip», kan også oversettes til «strede fartøy», en ferje i de japanske stredene. Det viktige Shimonoseki-stredet mellom sørvestre Honshu og Kyushu var et viktig overgangssted med store transportfartøyer under betegnelse seki bune, som kunne ha 35 til 60 roere. I eldre tid var denne fartøytypen populær som et sjørøverfartøy for de lokale pirater kalt wako, og var et åpent fartøy lik en forstørret variant av det åpne rofartøyet kobaya.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephen Turnbull, Fighting Ships of the Far East (2) Japan and Korea AD 612-1639 2003 ISBN 1-84176-478-7
  • Basil Greenhill, Aak to Zumbra – A Dictionary of the World´s Watercraft 2000 ISBN 0-917376-46-3