Aonio Paleario

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Aonio Paleario (født ca. 1500 i Veroli i Italia, henrettet i juli 1570 i Roma) var en italiensk humanist og reformator. Andre navneformer: Antonio Della Paglia, Antonio Degli Pagliaricci.

Han inngikk i 1520, da han dreiste til Roma, i den fremstående litterære krets rundt pave Leo X. Etter "Sacco di Roma" dro han først til Perugia og senere til Siena, der han ble lærer.

I 1536 ble han bemerket for det didaktiske latinske diktet De immortalitate animarum, som var delt i tre bøker. Den første inneholder gudsbeviser, og de neste to kommer med henholdsvis teologiske og filosofiske argumenter for sjelens udødelighet.

I 1542 ble hans traktat Della Pienezza, sufficienza, et satisfazione della passione di Christo (også kjent som Libellus de morte Christi) gjenstand for anklager om heresi, men han forsvarte seg med fremgang mot anklagene overfor inkvisisjonen. Hans karriere utviklet seg visere, men professorater i Lucca og senere i Milano. Men her fornyet i 1566 hans motstandere sine angrep mot ham, og i 1567 ble han formelt anklaget for heresi i Milano. Han ble stilt for retten i Roma og dømt til døden i oktober 1569. Demmen ble fullbyrdet i juli det påfølgende år.