Angelina Grimké Weld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Det har ikke blitt gjort noen endringer på mer enn to uker.
Angelina Emily Grimké

Angelina Emily Grimké Weld (født 20. februar 1805 i Charleston i Sør-Carolina, død 26. oktober 1879 i Hyde Park i Massachusetts) var en USA-amerikansk politisk aktivist som deltok i kampen mot slaveriet og for kvinners rettigheter. Hun henta inspirasjon fra naturretten (slik den blant annet framkommer i den amerikanske uavhengighetserklæringa), fra USAs grunnlov og fra Bibelen. Utfra dette, og utfra egne opplevelser av rasismen og slaveriet i Sørstatene, argumenterte hun mot urettferdigheten i dette. Det at hun tok opp spørsmålet i forsamlinger der både menn og kvinner var til stede, førte til kritikk. Sammen med søstera Sarah forsvarte hun imidlertid kvinners rett til å delta fullt og heilt i det politiske liv.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Grimké blei født i Charleston i Sør-Carolina. Faren var John Faucheraud Grimké, en velstående dommer, politiker og plantasjeeier. Også mora Mary Smith tilhørte en av Charlestons fremste familier. Angelina var den yngste av fjorten søsken.

Yngre år[rediger | rediger kilde]

I familien Grimké var det tradisjonelle overklasseverdier fra Sørstatene som gjaldt. Døtrene fikk beskjed om ikke å omgås noen utafor den sosiale eliten. På gården blei det holdt slaver så lenge faren levde. Angelina (med tilnavnet Nina) hadde et nært forhold til søstera Sarah, som til tross for at hun bare var tretten år eldre, var hennes gudmor. De to var enige om det meste, og de bodde også sammen store deler av det voksne livet.

Angelina var allerede som barn nysgjerrig og sjølsikker. Dette framgår av brev og dagbøker som er bevart etter familien. Hun så ingen grunn til å føle seg undeordna på grunn av at hun var jente, og hun sa klart og tydelig fra hva hun mente, noe som førte til en del oppstuss blant familie og venner.

Da hun skulle konfirmeres ved 13 års alder, fant hun ut at hun var uenig i den trosbekjennelsen hun ville måtte framsi, og hun nekta derfor å gjennomføre seremonien. Seinere, 21 år gammel, valgte hun å gå over fra den episkopale kirka til presbyterianerne. Her blei hun et aktivt medlem. Hun underviste i bibelklassene og holdt gudstjenester for familiens slaver. Hun blei en god venn av menighetas pastor, som var en uttalt motstander av slaveriet, som han mente stod i motsetning til både kristendommen og menneskerettighetene. Hans metode var imidlertid begrensa til tålmodighet og bønn, noe som falt vanskelig for den unge Grimké.

På et møte i kirka i 1829 bad hun om at det blei tatt et oppgjør med slaveholdet, og at alle – også slaveeierne – fordømte praksisen. Da dette blei avvist, mista Grimké trua på presbyterianismen. Hun oppretta kontakt med det lille kvekersamfunnet i Charleston og prøvde å overbevise familie og bekjente om at kvekernes verdier var verdt å slutte opp om. Hun hadde imidlertid en stil som var noe sjølrettferdig og nedlatende, så hun mer fornærma enn overbeviste noen. Etter dette beslutta hun at Sørstatene ikke var et sted for henne, og hun flytta til Philadelphia, der søstera Sarah bodde.

Aktivistår[rediger | rediger kilde]

Søstrene blei aktive medlemmer av ei lokal kvekermenighet. De deltok i begynnelsen lite i samfunnslivet utenom menigheta og var dermed ikke oppmerksom på en del debatter som pågikk i radikale miljøer (eksempelvis rundt den kontroversielle utopisten Frances Wright). Ei tid bodde Angelina hos ei annen søster, Anna, som var blitt enke. Det slo henne hvor få muligheter enker hadde – stort sett var det snakk om nygifte eller kroppsarbeid. For Grimké var det åpenbare svaret at kvinner trengte utdanning. Hun bestemte seg for å bli lærer, vurderte en del skoler, men endte opp med å bli i Philadelphia.

Som tida gikk, føltes også kvekernes holdning til slaveriet for passiv og langsom. Grimké studerte da mer radikal litteratur om emnet, blant annet tidsskrifter som The Emancipator og The Liberator. Tross motstand både fra Sarah og menigheta for øvrig, slutta Grimké seg etter hvert til denne radikale bevegelsen, blant annet gjennom det nystarta Philadelphia Female Anti-Slavery Society.

Høsten 1835 var slaverispørsmålet høyt oppe på dagsordenen i USA, i den grad at radikale forkjempere for avskaffing blei møtt med vold. Redaktøren av The Liberator, William Lloyd Garrison, skreiv en artikkel der han prøvde å roe gemyttene. Dette inspirerte Grimké til å skrive et personlig brev til Garrison, som hun berundra sterkt. Han valgte å trykke brevet, noe som kom uventa på henne. Brevet vakte oppstandelse blant kvekerne, og Sarah bad søstera trekke det tilbake. Angelina valgte imidlertid å stå på sitt. Brevet blei trykt flere steder, og året etter kom Grimké med en nytt brev som vakte oppsikt. Det var An Appeal to the Christian Women of the South (En appell til kristne kvinner i Sørstatene), som blei utgitt av American Anti-Slavery Society. Appellen gikk ut på at kvinnene burde oppfordre myndigheter og kirkeledere til å få avskaffa slaveriet.

Høsten 1836 blei Grimké-søstrene invitert til New York for, som de første kvinnene, å delta på American Anti-Slavery Societys to-ukers kurs for aktivister. Her møtte de blant annet Theodore Dwight Weld, som Angelina seinere skulle bli gift med. Etter kurset fikk søstrene i oppdrag å tale på kvinnemøter og organisere kvinnegrupper mot slaveriet. I mai 1837 deltok de på det første møtet i Anti-Slavery Convention of American Women. Etter dette blei de bedt om å holde en møteserie i Massachusetts-området. Med sin førstehånds kjennskap til slaveriet blei det antatt at søstrene var de rette til å tilbakebevise påstander om at slaverimotstandere overdreiv i omtalen av slaveriet.

På disse møtene var det også ofte menn til stede, noe som var mot den rådende oppfatninga at kvinner ikke skulle tale i forsamlinger med begge kjønn. Det har tidligere vært antatt at det var snakk om menn som insisterte å få høre på hva Grimké-søstrene hadde å si, men nyere forskning tyder på at det var bevisst at møtene var åpne også for menn – det var planen deres å bryte nytt land for kvinner (2). Som respons gikk det ut brev til lokale menigheter om å fordømme kvinners offentlige opptredener og å ikke tillate at søstrene holdt møter i kirkene.

Dette blei nå en større kontrovers både i og utafor anti-slaveribevegelsen. Angelina Grimké publiserte i 1837-38 en serie brev til Catherine Beecher, en slaverimotstander som mente kvinner skulle holde seg tilbake i kampen, fordi de i Guds øyne var underordna menn. Også Sarah gikk nå på barrikadene skriftlig. Kampen mot slaveriet var blitt en kamp også for kvinners rettigheter. I februar 1838 møtte Angelina Grimké for en komite i delstatsforsamlinga i Massachusetts. Det var første gang ei kvinne i USA hadde en slik opptreden i ei lovgivende forsamling. Hun talte mot slaveriet, men forsvarte også kvinnenes deltakelse i kampen både som ei moralsk og religiøs plikt og som en politisk rettighet. Hun kritiserte ikke bare slaveholderne i sør, men også folk i nord som stilltiende var med på å opprettholde forholda ved å kjøpe produkter lagd av slaver.

I mai 1838 gifta Grimké seg med Theodore Weld, som hun altså hadde møtt på aktivistkurset to år tidligere. I perioden før ekteskapet støtta han henne i arbeidet og arrangerte møter der hun talte. Han skal også ha ment at hennes virke burde fortsette etter at de var blitt gift. Imidlertid valgte hun etter hvert, i alle fall delvis på grunn av sviktende helse, å trekke seg tilbake fra det offentlige liv.

Sarah bodde sammen med Theodore og Angelina i New Jersey, og søstrene fortsatte å korrespondere med og besøke sine venner fra motstandskampen og fra den gryende kvinnebevegelsen. De dreiv en skole i hjemmet, og seinere oppretta de en kostskole i Raritan Bay Union, et samfunn drevet på grunnlag av utopisk ideologi. På skolene sørga de for at det blei undervist om antislaveribevegelsen.

Da de etter borgerkrigen blei kjent med at broren Henry, som var død i 1852, hadde to barn med ei farga kvinne, sørga de for at disse fikk høyere utdannelse, den ene som jurist, den andre som prest. Begge blei framtredende borgerrettsaktivister.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Enda om Angelina Grimkés offentlige karriere var kort, regnes hun som en pioner i kampen for kvinners rettigheter. Hun var en banebryter i samtida, men også kvinner i ettertida har funnet inspirasjon i hennes virke, og ikke minst i hennes formuleringsevne.[1]

I 1998 blei Angelina og Sarah Grimké innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA.[2] Angelina har også en plass i Judy Chicagos kunstverk The Dinner Party.[3]

Viktige arbeider[rediger | rediger kilde]

En appell til kristne kvinner i Sørstatene[rediger | rediger kilde]

An Appeal to the Christian Women of the South blei utgitt og publisert vidt av American Anti-Slavery Society.[4] Brevet er skrevet fra ei sørstatskvinne til hennes medsøstre i håp om at de bedre ville godta argumentasjonen når den kom fra en av deres egne.[5] Stilen er personlig og språket enkelt. Det blei svært godt mottatt av radikale slaverimotstandere, men det fikk også mye kritikk, blant annet fra Grimkés tidligere kvekermenighet. Enkelte steder i Sør-Carolina blei brevet brent offentlig.

Brevet har sju hovedargumenter:[6]

  • Slaveriet står i motsetning til Uavhengighetserklæringa.
  • Slaveriet er i motsetning til menneskerettighetene slik disse utgår fra Bibelen.[7]
  • At det finnes profetier som omtaler slaveriet, er inga unnskyldning for slavehandel.[8]
  • Slaveriet fantes ikke under den patriarkalske verdensordninga (altå på Abrahams tid).
  • Slaveriet fantes ikke under den jødiske verdensordninga. (Dette referer også til historiene i Det gamle testamentet.)
  • Slaveriet reduserer mennesket til et objekt.
  • Slaveriet står i motsetning til det Kristus og apostlene lærer.

Som en streng troende bruker altså Grimké kristendommen til å angripe grunnlaget for slaveriet:

«Fordømte ikke Jesus slaveriet? La oss undersøke noen av hans bud. "Gjør mot andre som dere ønsker at andre skal gjøre mot dere." La nå hver slaveeier stille sitt eget hjerte disse spørsmåla: - Er jeg villig til å være en slave? Er jeg villig til å se kona mi være en annens slave? Er jeg villig til å se mor mi som slave, eller far min, søster mi, bror min? Om svaret er nei, så vil det si at å holde slaver er å gjøre mot andre noe en ikke ønsker at andre skal gjøre mot en sjøl eller ens nærmeste. Det er da et brudd på denne gylne regelen som blei gitt oss til å følge.»[9]

I brevet tar Grimké også opp sitt stadige krav om utdannelse for kvinnene og for slavene. Hun påpeker at om slavene skulle bli å fortsette som arbeidere på plantasjen, så måtte de få utdanning der.[10]

Brev til Catharine Beecher[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for disse breva er at Catharine Beecher skreiv An Essay on Slavery and Abolitionism with Reference to the Duty of American Females (Et essay om slaveri og slaveribekjempelse med henvisning til de amerikanske kvinners plikter).[11] Dette var direkte adressert til Grimké. Svarbreva blei publisert i både The Emancipator og The Liberator før de blei utgitt samla som bok i 1838.[12]

Beecher hevder at kvinner ikke bør delta i slaverikampen fordi det er «en velsignelserik og uforanderlig lov»[13] at kvinner skal underordnes menn. Videre sier hun at det er menn som er de rette til å henvende seg til myndigheten som de har valgt. Om kvinner gjør slikt, trår de utafor sitt felt.

Grimké svarer ved å forsvare både slaverimotstanden og kvinnenes rettigheter. Det siste er et vesentlig tema i bare to av breva, men disse er omtales som svært tidlig feministisk argumentasjon. I brev 12 henter hun inspirasjon og formuleringer fra uavhengighetserklæringa, samtidig som hennes religiøse verdier kommer tydelig fram. Hun sier at mennesket skal vurderes som moralske vesener uavhengig av kjønn: «Tilmål henne rettigheter og plikter etter den sikre standarden som kreves av moralske vesener ... og sannheten vil da være åpenbar, at det som er moralsk rett for en mann også er moralsk rett for ei kvinne. Jeg anerkjenner ingen rettigheter andre enn menneskenes rettigheter – jeg veit ikke om manns rettigheter og kvinners rettigheter. For for Jesus Kristus finnes verken mann eller kvinne. Det er mi faste overbevisning at før dette likhetsprinsippet er anerkjent og tatt i praktisk bruk, kan kirka ikke gjøre noe effektivt for å reformere verden permanent.»[14]

Som svar på Beechers tradisjonalistiske argument om kvinnas plass, svarer Grimké: «Jeg mener det er kvinnas rett å si si mening om alle lover og bestemmelser som hun skal styres av, enten det er i kirke eller stat, og at dagens samfunnsordning på dette feltet er brudd på menneskerettighetene, fullstendig misbruk av makt, voldelig bemektigelses og konfiskasjon av det som hellig og uavhendelig er hennes.»[15]

I et av breva fastslår Grimké ellers hva hun mener bør være slaverimotstanderens definisjon av slaveri: «Et menneske kan ikke rettmessig ha et medmenneske som eiendom. Derfor bekrefter vi at enhver som holder slaver, er en menneske-tjuv. ... Å stjele et menneske er å frarane det seg sjøl.»[16] Hun gjentar velkjente prinsipper fra Uavhengighetserklæringa og hevder at «et menneske er et menneske, og som menneske har det uavhendelige rettigheter, blant dem retten til personlig frihet ... Å ta en mann som eiendom er å tilintetgjøre hans rettigheter til seg sjøl, det vil si grunnlaget for alle andre rettigheter.»[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Phyllis M. Japp: «Angelina Grimké Weld», i Karlyn Kohrs Campbell (red.): Women Public Speakers in the United States, 1800–1925. A Bio-critical Sourcebook, ABC-Clio 1993.
  • Angelina Emily Grimké: Appeal to Christian Women of the South, American Anti-Slavery Society 1836.
  • Angelina Emily Grimké: Letters to Catherine E. Beecher, in reply to An essay on slavery and abolitionism, addressed to A.E. Grimke, Boston 1838.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Campbell: Women Public Speakers", side 213–214.
  2. ^ Om Angelina Grimké hos Kvinnenes æresgalleri i USA; besøkt 13. mars 2014.
  3. ^ Om Angelina Grimké i Brooklyn Museums guide til kunstverket: besøkt 13. mars 2014.
  4. ^ Originalteksten til «An Appeal ...» finnes på http://utc.iath.virginia.edu/abolitn/abesaegat.html. Når det oppgis sidetall i notene for øvrig her, vises det til denne kilden.
  5. ^ «As a Southerner, I have felt it was my duty to address you.» (Side 35.)
  6. ^ Denne oppsummeringa finnes i tekstavsnittet som begynner med «I have thus, I think, clearly proved to you seven propositions ...», side 16.
  7. ^ «... the first charter of human rights given to Adam, and renewed to Noah.»
  8. ^ Grimké viser til historia i Første mosebok, kapittel 9 der Noah sier «Forbannet er Kanaan! For sine brødre skal han være den laveste blant slaver!» Og han sa: «Velsignet er Herren, Sems Gud! Kanaan skal være hans slave! Måtte Gud gjøre plass for Jafet. Han skal bo i Sems telt, og Kanaan skal være hans slave.»
  9. ^ «Did not Jesus condemn slavery? Let us examine some of his precepts. "Whatsoever ye would that men should do to you, do ye even so to them," Let every slaveholder apply these queries to his own heart; Am I willing to be a slave – Am I willing to see my wife the slave of another – Am I willing to see my mother a slave, or my father, my sister or my brother? If not, then in holding others as slaves, I am doing what I would not wish to be done to me or any relative I have; and thus have I broken this golden rule which was given me to walk by.» (Side 13.)
  10. ^ «If they wish to remain with you, pay them wages, if not let them leave you. Should they remain teach them, and have them taught the common branches of an English education; they have minds and those minds ought to be improved.» (Side 18.)
  11. ^ Beechers essay er tilgjengelig på http://web.archive.org/web/20080513104133/http://etext.lib.virginia.edu/toc/modeng/public/BeeEssa.html.
  12. ^ Boka finnes tilgjengelig i ei rekke formater på https://archive.org/details/letterstocatheri00grimrich. Sidehenvisninger i øvrige noter viser til originalutgaven.
  13. ^ «... a beneficent and immutable law» (side 98).
  14. ^ «Measure her rights and duties by the unerring standard of moral being ... and then the truth will be self-evident, that whatever it is morally right for a man to do, it is morally right for a woman to do. I recognize no rights but human rights – I know nothing of men’s rights and women’s rights; for in Christ Jesus, there is neither male nor female. It is my solemn conviction, that, until this principle of equality is recognised and embodied in practice, the church can do nothing effectual for the permanent reformation of the world.» (side 118.)
  15. ^ «Now, I believe it is woman’s right to have a voice in all the laws and regulations by which she is to be governed, whether in Church or State; and that the present arrangements of society, on these points, are a violation of human rights, a rank usurpation of power, a violent seizure and confiscation of what is sacredly and inalienably hers ....» (Side 119.)
  16. ^ «Man cannot rightfully hold his fellow man as property. Therefore, we affirm that every slaveholder is a man-stealer ... to steal a man is to rob him of himself.» (Side 4.)
  17. ^ «... a man is a man, and as a man he has inalienable rights, among which is the right to personal liberty ... The claim to him as property is an annihilation of his rights to himself, which is the foundation upon which all his other rights are built.» (side 4 og 8.)

1. Jump up ^ Lerner, Gerda (1967). The Grimke Sisters From South Carolina. New York: Schocken Books. ISBN 0-8052-0321-4. 2. Jump up ^ Million, Joelle, Woman's Voice, Woman's Place: Lucy Stone and the Birth of the Women's Rights Movement. Praeger, 2003. ISBN 0-275-97877-X, pp. 29-30 4. Jump up ^ Katharine Henry (1997). "Angelina Grimké's Rhetoric of Exposure". American Quarterly 49 (2): 328–355. 10. Jump up ^ Salisbury, Stephen. "Painted Bride productions on 19th century women touch familiar issues" Philadelphia Inquirer (April 26, 2013) Bibliography • Miller, William Lee (1995). Arguing About Slavery. John Quincy Adams and the Great Battle in the United States Congress. New York: Vintage Books. ISBN 0-394-56922-9.