Alphonse de Lamartine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alphonse de Lamartine
Alphonse de Lamartine
Alphonse de Lamartine
fotografert av Nadar, 1856
Født 21. oktober 1790
Mâcon, Bourgogne
Død 28. februar 1869 (78 år)
Paris
Yrke Forfatter, poet, politiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Den franske romantikken,
1800-tallet
Debut Saül, 1818
Signatur
Alphonse de Lamartines signatur

Alphonse Marie Louise Prat de Lamartine (21. oktober 179028. februar 1869) var en fransk dikter og politiker. Lamartine regnes som den viktigste lyrikeren på fransk i den romantiske epoken. Hans poesi har også inspirert Paul Verlaine og andre symbolister som seinere på 1800-tallet brakte en fornyelse i fransk og europeisk lyrikk.

Som politiker spilte han en framtredende rolle under februarrevolusjonen i 1848 og opprettelsen av den andre franske republikk, da han en periode også var Frankrikes utenriksminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lamartine foran Hôtel de Ville i Paris den 25. februar 1848, maleri ved Félix Philippoteaux.

Lamartine var født i Mâcon i Bourgogne;[1] familien tilhørte den franske landadelen. Etter fullført utdanning ved et jesuittisk collège oppholdt han seg mange år i utlandet, framfor alt i Italia. Han tilslutta seg tidlig tankene fra den franske revolusjon, og i 1814 gikk han i tjeneste hos Napoleon. Under restaurasjonen trakk han seg tilbake fra offentlig tjeneste og konsentrerte seg om diktning. Hans første diktsamling Méditations poétiques kom i 1820, og ble en umiddelbar suksess. Samme år gifta han seg med den unge engelske kvinnen Mary-Anne-Elisa Birch.

Suksessen med Méditations poétiques innleda en produktiv dikterisk periode. I 1829 ble han innvalgt i Académie française.

Utover på 1830-tallet engasjerte han seg i økende grad i politisk virksomhet, fra 1833 som medlem av nasjonalforsamlinga. Her utfoldet han seg med stor veltalenhet, og fremma flere radikale forslag som han fikk flertall for – blant annet avskaffelsen av dødsstraff og mot slaveriet i koloniene.

Etter hvert ble han en av de ledende skikkelsene i motstanden mot Louis Philippes regime, og spilte en hovedrolle under de revolusjonære tilstandene i februar 1848. Etter revolusjonen ble han utenriksminister i den provisoriske regjeringa. Statskuppet i desember 1851 og gjenopprettelsen av keiserdømmet året etter satte en stopper for Lamartines politiske karriere. Han trakk seg tilbake til skrivende virksomhet. I sin alderdom publiserte han et stort antall historieverk, foruten sosiale romaner, sjølbiografiske verk og dikt. Sine siste år levde han likevel i fattigdom, og døde i Passy, i et lite hus i Paris som myndighetene hadde stilt til hans rådighet.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Mye av Lamartines diktning kretser om temaer som betraktes som typiske for romantikkens livsholdning. Særlig i hans meditasjoner – i samlingene Méditations poétiques fra 1820 og Nouvelles Méditations fra 1823 – finner en et dikter-jeg som isolert fra samfunnet finner inspirasjon i naturen og som dyrker erindringen som en veg til en tapt fortid.

Hans kjente og delvis selvbiografiske dikt «Le Lac» («Innsjøen») skildrer et kjærlighetsforhold, sett i tilbakeblikk av den forlatte mannlige part.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Saül (1818)
  • Méditations poétiques (1820)
  • La Mort de Socrate (1823)
  • Nouvelles Méditations poétiques (1823)
  • Le dernier chant du pèlerinage d'Harold (1825)
  • Le Retour (1826)
  • Harmonies poétiques et religieuses (1830)
  • Sur la politique rationnelle (1831)
  • Vers écrits sur un album (1832)
  • Voyage en Orient (1835)
  • Jocelyn (1836)
  • La chute d'un ange (1838)
  • Recueillements poétiques (1839)
  • Histoire des Girondins (1847)
  • Raphaël (1849)
  • Confidences (1849)
  • L'Histoire de la révolution de 1848 (1849)
  • Toussaint Louverture (1850)
  • Le tailleur de pierre de Saint-Point (1851)
  • Geneviève, histoire d'une servante (1851)
  • Histoire de la Restauration (1851)
  • Graziella (1852)
  • Les visions (1853)
  • Histoire des Constituants (1853)
  • Histoire de la Turquie (1853–1854)
  • Histoire de la Russie (1855)
  • La vie de Mahommet(1854)
  • Cours familier de littérature (1856)
  • La Vigne et la Maison (1857)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Whitehouse, Henry Remsen (1918): The Life of Lamartine, bind 1. BiblioBazaar (2009). s. 13. ISBN 978-1-115-29659-5.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • MacKay, John (2006): Inscription and Modernity: From Wordsworth to Mandelstam. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 0-253-34749-1.
  • Michel, Pierre (2006): Lamartine, reconnaissance et mémoire, Lyon, Presses Universitaires de Lyon.
  • Toesca, Maurice (1969): Lamartine ou l'amour de la vie, Paris, Albin Michel.
  • Unger, Gérard (1999): Lamartine. Poète et homme d'État, Paris, Flammarion.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Alphonse de Lamartine – bilder, video eller lyd