Ørnefisker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ørnefisker
Aplodinotus grunniensen nordamerikansk ferskvannsart
Aplodinotus grunniens
en nordamerikansk ferskvannsart
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sciaenidae
Cuvier, 1829
Norsk(e) navn: ørnefisker
Hører til: abborfisker,
piggfinnefisker,
strålefinnede fisker
Antall arter: 270
Habitat: hovedsakelig grunne kystfarvann
Utbredelse: alle varme hav, og noen steder også i ferskvann
Delgrupper:

70 slekter

Equetus lanceolatus fra det vestlige Atlanterhavet

Ørnefisker er en artsrik familie av piggfinnefisker. På mange språk kalles de «trommefisker» på grunn av at de kan lage en høy, brummende lyd med svømmeblæren. Et annet kjennetegn på familien er de uvanlig store øresteinene, som gjør at ørnefiskene kan høre artsfrender på lang avstand.

Kroppen er kraftig, avlang og dekket med skjell. Noen få, som Equetus, har høy rygg. Kroppslengden varierer fra 5–200 cm. Ryggfinnen er delt i to med et tydelig hakk mellom piggstråler og bløtstråler. Fremre del har 6–13 piggstråler og bakre del én piggstråle og 20–35 bløtstråler. Halefinnen er aldri kløftet. Sidelinjen fortsetter ut helt til enden av halefinnen. Noen arter har skjeggtråder ved munnen.

De er utbredt i alle tropiske og subtropiske hav. Noen lever i brakkvann, og i spesielt i Sør-Amerika er det mange rene ferskvannsarter. Ørnefiskene lever som regel nært sand- eller mudderbunn på grunt vann, men Protosciaena bathytatos finnes ned til 600 m, og andre finnes på korallrev (Equetus), eller i brenningssonen (Menticirrhus). De eter mindre fisk og virvelløse dyr.

I Norge er det bare arten ørnefisk (Argyrosomus regius) som er funnet. Dette er en stor fisk (opptil 2 m og 65 kg), som lever bentopelagisk ved kysten og i brakkvann. I våre farvann er den bare en sjelden gjest. Normalt lever den i Atlanterhavet fra Kanalen til Kongo, i Middelhavet og det sørvestlige Svartehavet. I Middelhavet og Atlanterhavet sør for De britiske øyer finnes også Sciaena umbra og tre arter i slekten Umbrina.

Utdøende fiskemåter[rediger | rediger kilde]

[trenger referanse]

I Malaysia så finns det i 2014 fortsatt to fiskere som praktiserer «fiskelytting»[1] av gelama (lokalt navn på noen typer[2] ørnefisk). Det er et mannskap på tolv som bruker en «fiskelyttende» person. Når retningen til en fiskestim er blitt funnet gjennom lytting, så startes opp båtmotorene for å frakte fangstlaget. (Laget har ligget i ro, mens «fiskelytteren» har gått inn og ut av sin båt etter hver forflytning mens han søker etter en fiskestim.) Dette foregår i «Setiu wetlands» i Terengganu langs Sørkinahavet.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chao, N.L. (2002). «Sciaenidae». I K.E. Carpenter. The living marine resources of the Western Central Atlantic. Volume 3: Bony fishes part 2 (Opistognathidae to Molidae). FAO species identification guide for fishery purposes and American Society of Ichthyologist and Herpetologists Special Publication No. 5. Roma: FAO. s. 1583–1653. ISBN 92-5-104827-4. 
  • Pethon, P. (2005). Aschehougs store fiskebok (5 utg.). Oslo. ISBN 82-03-23247-7. 
  • Santos, S. m.fl. (2013). «Molecular phylogeny of the western South Atlantic Sciaenidae based on mitochondrial and nuclear data». Mol. Phylogenet. Evol., 66 (1), s. 423–428. doi:10.1016/j.ympev.2012.09.020. ISSN 1055-7903. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sciaenidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Sciaenidae – detaljert artsinformasjon