«Great Galley»

«Great Galley»
Karriere
Skipstype		Galeass, karakk eller galeon
Bygget		ved Greenwich
Kjølstrekking		1515
Skjebne		Utrangert i 1562
Tekniske data
Deplasement		800 tonn som galeass 500 tonn som seilskip
Lengde		100 engelsk fot på kjøllengde
Bredde		25 engelsk fot
Bestykning		97 til 207 skyts som «Great Galley» 87 skyts, hvorav 23 tyngre i 1543
Mannskap		130 soldater og 30 skyttere

«Great Galley» er det siste klinkbygde storskipet i den engelske Royal Navy, sjøsatt i 1515, ombygd til kravell i 1523. Etter ombyggingen fra et åredrevede krigsskip betegnet som en galeass til et seilskip fikk skipet et nytt navn, «Great Bark», i 1542. I 1547 ble skipet omdøpt til «Edward» etter Henrik VIIIs død og hans sønn med navnet Edvard overtok kongetittelen. Dette skipet hadde en lang karriere fra 1515 til 1562 før det forsvant i Woolwich, London, etter 48 års tjeneste.

Som galeass

Som en galeass var «Great Galley» ikke det første kombinasjonsfartøy for ro og seil for den engelske marinen som hadde eksperimentert med to mindre galeaser, «Sweepstake» og «Mary Fortune», i 1497 med linjene for undervannskroget tatt fra den venetianske galeitypen «galea di Fiandra», store galeier for den luksuriøse handelsruten mellom Venezia og Flandern.

Disse kravellbygde galeiene for fredelige sysler som luksusfrakt er også kjent som galea grossa eller «stor galei» siden 1294, som kunne være på 46 meter lengde med lastekapasitet på 250 tonn i begynnelsen på 1500-tallet med 180 årer i årearrangementet «alla sensile» med tre årer per. gruppe på tre roere. På hver side av en galea grosse som er forgjengeren for den kjente skipstypen galeassen som gjorde seg udødelig etter deres avgjørende innsatsen under slaget ved Lepanto i 1571, var det tretti grupper hver på tre roere, dermed 90 årer på den ene siden.

Byggingen av de to engelske galeasser, «Sweepstake» og «Mary Fortune», var et eksperiment av den kongelige marinen på Portsmouth i 1497 som måtte ha blitt kronet med suksess. På disse skipene var det skåret ut årehull fra hoveddekket for 60 årer på førstnevnte og 80 årer på den andre, muligens var kjøllengden på disse to skipene på knapt mer enn 60 fot ettersom deres deplasement er oppgitt på 80 tonn.

Det mye større «Great Galley» på 800 tonn i deplasement som var bygd og sjøsatt i 1515, var nesten bare beskrevet av utenlandske representanter som hadde observert dette skipet, omtalt som en «stor galeass» med 120 årer og 207 skyts. Det har også blitt nevnt at det var 160 årer. Den eneste engelske beskrivelsen av utseendet og utstyret på galeassen er om et klinkbygd skip med fire master, 120 årer og 97 kanoner. Dimensjonene på storskipet er ikke presist kjent, men det er antatt at det kan være på 100 engelsk fot i kjøllengde og 25 fot i bredde med store overbygninger som for- og akterkasteller. Seilriggingen som hadde blitt beskrevet av en venetianer, skulle være på fire master med tre mastekurver og en ekstra mastekurv på stormasten samt åtte mersseil eller råseil.

Over hoveddekket med roere hadde venetianeren omtalt et slett dekk fra stevn til stevn, betegnet som «ingaridata», som muligens ment «dekket med markiser», deretter overbygninger forut og akterover. 14 tyngre skyts var montert på dette slette dekket, syv på hver side, og det skulle være mellom 87 og 207 skyts. Venetianeren som hadde beskrevet dette skipet, skal ha påstått at «Great Galley» var minst tre ganger så stor som en venetiansk krigsgalei som var mellom 36 og 40 meter langt og 5 meter bredt. Den venetianske krigsgaleien var aldri så stor som en galea grossa eller en galeass. Han hevdet også at det kunne være minst ett tusen mann ombord på dette skipet som muligens benyttet «alla sensile» årearrangementet med én roer per åre.

Men galeassen som var sjøsatt og gitt navn av dronning Katarina under denne historiske seremonien som for første gang hadde en kvinne i hovedrollen, skulle meget raskt få dårlig rykte i den engelske flåten. Til tross for sine egenskaper under seilas med et undervannskrog utformet for stor hastighet, var dette skipet meget tungt å ro for roere, og det var et stort problem med lekkasjer gjennom bordlegningen. I slutten kunne bare frivillige gå om bord på dette storskipet. En massiv ombygging fra klink til kravell fant sted bare syv år etter sjøsettingen for å rette opp disse alvorlige svakheter i skrogkonstruksjonen.

I tjeneste

Ved sjøsettingen i 1515 gav den engelske dronning Katarina av Aragón skipet det offentlige navnet, «Princess Mary», som av og til var forvrengt til «Mary Imperial» i offentlige dokumenter. I den forrige krigen mot Frankrike hadde de engelske flåtestyrkene problemer med den franske galeiflåten under kommando av Pregent de Bidoux som hadde beseiret den engelske admiral Sir Edward Howard i 1513. Som et effektiv mottiltak bygde Henrik VIII den egenutviklede galeassen i flere omganger fram til 1546.

«Great Galley» ble aldri etterfulgt av liknende galeasser i ettertiden, muligens som et resultat av erfaringene med dette storskipet. De større galeasser av nyere dato som «Grand Mistress» og «Anne Gallant» hadde en forkastell med ét dekk og et halvdekk, men aldri mer enn 450 tonn i deplasement. Etter ombyggingen til kravell var «Great Galley» et av de viktigste krigsskipene for beredskap i krigstid, ved en anledning skulle arbeidet bare ta tretti dager for å forberede skipet for aktiv tjeneste.

I 1542 ble galeassen ombygd til et seilskip som den første av en rekke ombygginger på de engelske galeaser fram til 1547, omdøpt med navnet «Great Bark». Etter denne ombyggingen skulle seilskipet bli en større suksess enn tidligere med et mye mindre deplasement ned til 500 tonn og større bestykning også på hoveddekket. Etter den siste ombyggingen fortsatte storskipet sin tjeneste i Tudor-tiden for 19 år, først som «Great Bark», deretter som «Edward» fra 1547. Storskipet hadde sett strid få ganger i sin lange karrieren, blant annet slaget på Solent mellom den engelske flåten på 80 skip og den franske invasjonsflåten på 200 skip i 18. juli 1545.

I 1562 ble «Edward» utrangert og sendt til Woolwich der det forsvant ut av historien.

Som seilskip

«Great Bark» begynte sin karriere som et seilskip etter ombyggingen i 1542-43, og meget interessert nok var kalt «Great Galleon» året etterpå. Etter Henrik VIIIs død i 1547 ble skipet omdøpt til «Edward» etter Edvard VI overtok kongetittelen. Med et deplasement på bare 500 tonn sammen med det samme undervannskroget som tidligere skulle dette skipet bli meget hurtigseilende og en stor suksess som et seilskip, også betegnet som en galeon i ettertiden.

På Anthonyrollen fra året 1546 over samtidige krigsskip i den engelske marinen med illustrasjoner av hver enkelte skip samt fortegninger over deres dimensjoner, besetninger, bestykning og utstyr er dette skipet illustrert for ettertiden som det femte i rollen. Det hadde fire kanonporter gjennom siden langs hoveddekket, et akterkastell med kun to dekk og et forkastell med et dekk og et mindre dekk i tillegg. Det har blitt beskrevet som en karakk, men er egentlige ikke av denne skipstypen til tross for utseendet på den eneste tegningen av «Great Bark» som er bevart. Det hadde fire master.

I forbindelsen med ombyggingene av de engelske galeasene startet engelskmennene de første eksperimenter innenfor skipsbyggingen om å utvikle en ny hurtigseilende skipstype for ferdsel over lange avstander. «Edward» som hadde vært kalt en gallion allerede bare ett år etter ombyggingen til seilskip, kan være det første skrittet mot den egenutviklede engelske galeonstypen med lange, smale skrog med lavere for- og akterkastell i møte med den spanske galeonen som var blitt den sterkeste skipstype for krig fra år 1550. Den spanske galeonen var også utviklet i forbindelse med galeibyggingen i middelhavsområdet.

Det er mulig at denne klinkbygde galeassen i 1515 som var et resultat av et eksperiment mellom innfødte skipsbyggingstradisjon og venetianske skipsteknologi i deres galeitypen galea grossa ved 1497, hadde dannet grunnlaget for utviklingen av den elisabethanske gallionen som den første gallion av sin type i 1543. Med disse hurtigseilende gallioner som også fungerte som gode artilleriplattformer, vant England kampen mot den spanske armadaen i juli 1588. Med seieren skulle England bli en av de største sjømaktene i historien.

«Edward» var sist nevnt på flåtelistene i 1560 med en bestykning på 50 skyts, da hadde dette skipet vært innlemmet i den elisabethanske marinen siden 1558, og dermed hadde tjente to konger og to dronninger i det engelske kongedømmet. I 1562 ble skipet tatt ut av tjeneste og sendt til Woolwich.

Ved et vrakfunn i 1912 var det først trodde det kan være «Great Galley» fordi skipsvraket var ombygd fra klink til kravell, men det er nå sannsynlige at dette vraket var «Sovereign» som var tatt ut av flåtelistene i 1523. Dessverre er alle vrakrester etter dette funnet borte for ettertiden.

Litteratur

• R.C. Anderson Oared Fighting Ships 1962
• David Loades The Tudor Navy – An administrative, political and military history 1992 ISBN 0-85967-922-5
• Arthur Nelson The Tudor Navy – The Ships, men and Organisation 1485-1603 2001 ISBN 0-85177-785-6
• Angus Konstam Tudor Warships (1) Henry VIII`s Navy 2008 ISBN 978-1-84603-251-6
• Angus Konstam Tudor Warships (2) Elizabeth I´s Navy 2008 ISBN 978-1-84603-252-3