Eichmann i Jerusalem: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 22: Linje 22:
<references>
<references>
<ref name=":6">{{Kilde artikkel|tittel=A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach|publikasjon=Journal of Personality Assessment|doi=10.1207/s15327752jpa4403_16|url=https://doi.org/10.1207/s15327752jpa4403_16|dato=1980-06-01|fornavn=Robert S.|etternavn=McCully|serie=3|bind=44|sider=311–318|issn=0022-3891|pmid=16366942|besøksdato=2021-04-03}}</ref>
<ref name=":6">{{Kilde artikkel|tittel=A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach|publikasjon=Journal of Personality Assessment|doi=10.1207/s15327752jpa4403_16|url=https://doi.org/10.1207/s15327752jpa4403_16|dato=1980-06-01|fornavn=Robert S.|etternavn=McCully|serie=3|bind=44|sider=311–318|issn=0022-3891|pmid=16366942|besøksdato=2021-04-03}}</ref>

<ref name=":9">{{Kilde artikkel|tittel=Contesting the “Nature” Of Conformity: What Milgram and Zimbardo's Studies Really Show|publikasjon=PLOS Biology|doi=10.1371/journal.pbio.1001426|url=https://journals.plos.org/plosbiology/article?id=10.1371/journal.pbio.1001426|dato=2012-11-20|fornavn=S. Alexander|etternavn=Haslam|etternavn2=Reicher|fornavn2=Stephen D.|serie=11|språk=en|bind=10|sider=e1001426|issn=1545-7885|pmc=PMC3502509|pmid=23185132|besøksdato=2021-04-06}}</ref>


<ref name="Peralta">{{Kilde artikkel|tittel=The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration|publikasjon=Rorschachiana|doi=10.1027/1192-5604.23.1.76|url=https://econtent.hogrefe.com/doi/10.1027/1192-5604.23.1.76|dato=1999-01-01|fornavn=Alberto A.|etternavn=Peralta|serie=1|bind=23|sider=76–89|issn=1192-5604|besøksdato=2021-04-03}}</ref>
<ref name="Peralta">{{Kilde artikkel|tittel=The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration|publikasjon=Rorschachiana|doi=10.1027/1192-5604.23.1.76|url=https://econtent.hogrefe.com/doi/10.1027/1192-5604.23.1.76|dato=1999-01-01|fornavn=Alberto A.|etternavn=Peralta|serie=1|bind=23|sider=76–89|issn=1192-5604|besøksdato=2021-04-03}}</ref>

Sideversjonen fra 14. mai 2021 kl. 19:02

Eichmann i Jerusalem
orig. Eichmann in Jerusalem
Forfatter(e)Hannah Arendt
SpråkEngelsk
SjangerEssay
Utgitt1963
ForlagViking Press

Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet er en bok av den politiske filosofen Hannah Arendt. Den ble opprinnelig utgitt i 1963. Boka er en sammenfatning av artikler skrevet av Arendt for avisa The New Yorker fra rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961. Boka introduserte begrepet ondskapens banalitet.

Bakgrunn

Hannah Arendt ville straks reise til Jerusalem da saken kom for retten. I tillegg til den publiserte reportasjen skrev hun til Karl Jaspers og ektemannen Heinrich Blücher om saken.[1] Hun rapporterte fra rettssaken for The New Yorker og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.[2] Arendt mente at de tre dommerne i saken var svært dyktige.[3]

Arendts observasjoner og vurderinger

Arendt uttrykte sterk misnøye med aktor Gideon Hausner og mente hans utspørring av holocaustoverlevende var ondskapsfulle og tåpelige. Hun inntok snart motsatt standpunkt av Hausner: Mens Hausner beskrev Eichmann som ideologidrevet ondskap, var Arendt overrasket over Eichmanns egosentriske hang til å fremheve seg selv og blåse opp sin egen betydning. Arendt var overrasket over hvor uviktig ideologi og jødehat var hos Eichmann. Arendt beskriver Eichmann som en feig kontoriset som må dekke seg bak ordrer ovenfra og som var skuffet over å ha ikke nådde høyere grad enn oberstløytnant i SS. Eichmanns forsvarer Servatius beskrev Arendt som grotesk, prøyssisk figur fremstilt av George Grosz. Hun var kritiske til David Ben-Gurions regissering av saken og mente saken ble brukt som ledd i Israels statsbygging. Arendt mente samtidig at Israel gjennomførte en rettssak som oppfylte en god standard for rettssikkerhet.[4] Arendt kritiserte retten for ikke å ta opp spørsmålet om de øst-europeiske jøderådenes samarbeid med nazistene.[5]

Reaksjoner i samtiden

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden.[6] Arendts observasjoner ble støttet av konklusjon fra Milgram-forsøkene.[7] Stanley Milgram bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.[8] Stanford Prison Experiment leder av Philip Zimbardo fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese.[6][9] Revurderinger av Stanford Prison Experiment og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring.[10][11]

Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann.[12] Arendt mente at Israel var i sin fulle til å stille Eichmann for retten og at han fortjente dødsstraff. Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat.[13]

Ifølge Hagtvet skyldes en god del av striden Arendts egen skriftlige stil fordi hun skrev tett, ofte polemisk og ironisk. Derfor er ifølge Hagtvet tekstene underforståtte, indirekte og ofte sarkastiske, og særlig i USA var det vanskelig for henne å vinne frem med sine intrikate og oppsiktsvekkende betraktninger. Arendt omtalte saken som Ben-Gurions skueprosess (show trial).[14] Hagtvet skriver at Arendt slett ikke mente at handlingene eller sinnelaget var banalt: Det var forholdet mellom ondskapen og Eichmanns overfladiskhet og karrierjag som var banal.[15] Arendt ble kritisert for å være anti-israelsk, anti-sionistisk, jødisk selvhater og en kantiansk moralist uten medfølelse. Hun ble kritisert for at reportasjen skapte inntrykk av at de europeiske jødene var feig kollaboratører som hjalp nazistene i gjennomføring av folkemordet. Foreningen for tyske jøder advarte sine medlemmer mot Arendts bok om rettssaken. Den amerikanske Anti-Defamation League mot antisemittisme advarte mot Arendts injurierende fremstilling. Michael Musmanno var svært kritisk i sin anmeldelse av boken for New York Times. Randolph L. Braham ga ut The Eichmann Case. A Source Book etter debatten om Arendts reportasje.[16]

Vurderinger i ettertid

Bernt Hagtvet skrev i innledningen til den norske 2000-utgaven at det er mulig at Eichmanns opptreden i retten var skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Hagtvet stiller spørsmål om fremstillingen i retten ga et dekkende bilde av mannens virke og om han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen stiller spørsmålet hvorfor Arendt tok Eichmann på ordet: Hvorfor antok hun at Eichmanns svikt lå i hans manglende tenkeevne og ikke i hans mulige mangler på det emosjonelle området.[17]

Referanser

  1. ^ Hagtvet 2000, s. lx.
  2. ^ Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021. 
  3. ^ Hagtvet 2000, s. lx-lxiii.
  4. ^ Hagtvet 2000, s. lx-lxii.
  5. ^ Hagtvet 2000, s. xlix.
  6. ^ a b HASLAM, S. ALEXANDER; REICHER, STEPHEN D. (2005). «THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY». Scientific American Mind. 3. 16: 44–51. ISSN 1555-2284. Besøkt 6. april 2021. 
  7. ^ McCully, Robert S. (1. juni 1980). «A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach». Journal of Personality Assessment. 3. 44: 311–318. ISSN 0022-3891. PMID 16366942. doi:10.1207/s15327752jpa4403_16. Besøkt 3. april 2021. 
  8. ^ Hollander, Paul (1. februar 2016). «Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments». Society. 1 (engelsk). 53: 56–66. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-015-9973-4. Besøkt 6. april 2021. «after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.» 
  9. ^ Haslam, S. Alexander; Reicher, Stephen D. (20. november 2012). «Contesting the “Nature” Of Conformity: What Milgram and Zimbardo's Studies Really Show». PLOS Biology. 11 (engelsk). 10: e1001426. ISSN 1545-7885. PMC 3502509 Åpent tilgjengelig. PMID 23185132. doi:10.1371/journal.pbio.1001426. Besøkt 6. april 2021. 
  10. ^ Brogaard, Berit (31. mars 2019). «Origin of Evil». Psychology Today (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  11. ^ Carnahan, Thomas; McFarland, Sam (1. mai 2007). «Revisiting the Stanford Prison Experiment: Could Participant Self-Selection Have Led to the Cruelty?». Personality and Social Psychology Bulletin. 5 (engelsk). 33: 603–614. ISSN 0146-1672. doi:10.1177/0146167206292689. Besøkt 2. april 2021. 
  12. ^ Peralta, Alberto A. (1. januar 1999). «The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration». Rorschachiana. 1. 23: 76–89. ISSN 1192-5604. doi:10.1027/1192-5604.23.1.76. Besøkt 3. april 2021. 
  13. ^ Hagtvet 2000, s. lvii, lxviii-lxix.
  14. ^ Hagtvet 2000, s. xlvi.
  15. ^ Hagtvet 2000, s. lvii.
  16. ^ Hagtvet 2000, s. lxiv-lxvi.
  17. ^ Hagtvet 2000.

Litteratur

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eichmann_i_Jerusalem&oldid=21518548»