Med
Med er en navigasjonsmåte, eller bestemmelse av en posisjon til sjøs. Et med er når to eller flere landemerker er i et bestemt forhold til hverandre (være overett) når en var på ett bestemt sted på hav eller sjø.[1][2][3] Inntil alle fyr og sjømerker kom på plass, var medene de eneste sikre markører man hadde for å unngå skjær og båer.
Medene var ofte langs synlige trekk i landskapet innafor, slik at beskrivelsen kunne formidles muntlig ved behov. Det var ønskelig, men ikke alltid mulig, at siktelinjene var i 90 graders vinkel på hverandre for å holde en rimelig presisjon på stedet. Noen steder der seilleia var trang og landskapet ikke passet til naturlige med, ble det malt eller montert opp seilmerker. Disse var trekanter der den nedre hadde spiss opp, og den øvre ned. Når spissene sto loddrett overett, var en midt i leia. Med ble som regel tradert muntlig, men ble også samlet i håndskrevne skallbøker.[4][5] Disse var viktige for kystseilasen, som var hovedferdselsveien langt inn i det 19de århundret.
Med ble oftest brukt på sjø, men kan også brukes i fjellterreng.
Når man rodde, var det vanlig å ta sikte på et landemerke overett med akterstavnen til man var på tvers av neste merke. Da kunne det være at en måtte skifte med for ikke å treffe et skjær eller båe.
En medbeskrivelse kunne være: «Du ror rett ut fra Småskjæret i retning Storfyret. Når du har den store skåra i midten av Ullholmen rett under Lilletoppen på tvers og Småskjæret fortsatt er rett akter, så er du der.» Gode fiskeplasser ble ofte holdt hemmelige, slik at de ble i slekta.
Denne formen for navigering er nå for det meste avløst av radar, ekkolodd, fargelyssektorer fra fyr og fyrlykter og GPS.
-
Bruk av overett (med) ved avgang fergekai Horten, det østlige kaihjørnet skal være på linje med den østlige veggen av kontorbygget. -
Bruk av overett (med) ved avgang fergekai Horten, passert den østlige delen av kontorbygget og fergen er klar kaia. -
Bruk av overett (med) ved avgang fergekai Horten, passert kontorbygget og fergen er godt klar kaia.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Stemshaug, Ola. «Méd, médnamn og skallbøker frå Trøndelagskysten». I: Årbok for Trøndelag; 1975
- ^ «med», fra Store norske leksikon
- ^ Foss, Reidun og Gunnar. «Litt om skallar, méd og skallebøker». I: Årbok; Frøya historielag; 1975
- ^ Bjørkvik, Eilert. «To skallbøker fra Stokksund». I: Årbok for Fosen; 1966
- ^ Bjørkvik, Eilert. «Skaller i Halten : ei oppskrift etter Ole H. Vaabenø». I: Årbok for Fosen; 1987