Zhang Lexing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Zhang Lexing
Født1810
Kina
Død1863
Kina
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Qing-dynastiet
The examination of the Nien leader Chang Lo-hsing

Zhang Lexing (tradisjonell kinesisk: 張樂行; Wade–Giles: Chang Lo-hsing, født 1810 i det som i dag er fylket Woyang i Bozhou i provinsen Anhui i Kina, død 5. april 1863) var en kinesisk geriljaleder under Nianopprøret i Kina.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zhang var godseier, og medlem av en mektig familie som var involvert i smugling av salt.

Nien-leder[rediger | rediger kilde]

I 1852 bvle han valgt til å lede Nien-opprørerne, og i 1856 fikk han tittelen «Alliansens Herre» da Nien organiserte seg selv under et bannersystem inspirert av de åtte banner kjent fra det regjerende Qingdynastiet. Zhang tok seg også en annen tittel, «Det store Han-prins med det himmelske mandat».[1] Senere gjorde han felles sak med Taipingopprøret og ble da «kommandant for Nord-ekspedisjonen».[2]

I motsetning til Taipingopprøret hadde Nian til å begynne med ikke satt seg noen klare mål, utover det at de var utilfreds med Qing-regjeringen. Deres slagord var «drep de tike og hjelp de fattige»."[3]

Nian-opprørerne var for det meste desperate og fattige bønder som hadde begynt å slå seg sammen i røverbander rett og slett for å overleve. Men ettersom den ene naturkatastrofe avløste den andre ble røverskarene stadig større, og ble til hærer som kunne utfordre regjeringen. Men for de fleste som var med var hovedinteressen å angripe og plyndre steder der forholdene var bedre, foruten å unndra seg skattlegging.[4]} Religiøse motiver var ikke av særlig betydning for Nian-opprørerne.[5] Skjønt de vel kunne ha overtatt noen av sine symboler, som for eksempek røde turbaner oh åttetrigrammflagg fra Den hvite lotus,[3] gjenspeilte ikke dette i noen særlig grad noen åndelig innflytelse fra bevegelser som Hvite Lotus eller Det gudtilbedende selskap. Det kunne nok være at Hvite Lotus-opprørere til tider kjempet sammen med Nian-opprørerne, men de sistnevnte kunne av og til angtipe de førsnevnte, hvis de trodde det var noe som kunne plyndres hos dem.[5]

For det meste van Nian-gruppene i Henan mer å ligne med vanlige røverbander enn Nian-gruppene i Anhui.[6] Det dreide seg i det store og hele om en overlevelsessstrategi, i følge historikeren Elizabeth J. Perry;[7] de var aldri revolusjonære,[8] og ved siden av sine slagord om død over embedsmenn og de rike[9] og håpet om et mer rettferdig samfunn,[7] manglet de klare veldefinerte mål. At enkelte Nian-hærer ble til opprørsbevegelser hadde da mer med enkelte Ninan-lederes personlige ambisjoner om å bli legitime herskere å gjøre.[10]

I 1863 ble han beseiret og tatt til fange sammen med sin sønn og sin adoptivsønn av den mongolske kavallerigeneralen Sengge Rinchen. Før han ble henrettet bekjente han at han ikke lenger kunne huske hvor mange steder han hadde utplyndret; han hevdet også at han ikke visste hvor hans hustru var. Hun var blitt jaget vekk av regjeringsstyrkene, eller av hans bror Zhang Minxing som hadde tatt avsted mot sørvest med flere tusen mann. De andre Nian-lederne var allerede blitt drept.[11]

Opprøret fortsetter[rediger | rediger kilde]

Selv etter Zhangs og andre lederes død fortsatte nian-opprøret i fem år til. Zhangs nevø Zhang Zongyu overtok kommandoen over Nian-hærene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schoppa, R. Keith: Revolution and its Past, s. 77. Prentice Hall, 2002
  2. ^ Lo Erh- Kang: The Historical Development of the Nien—Some Tentative Thoughts on Terminology.
  3. ^ a b Pamela Kyle Crossley, The Wobbling Pivot: China Since 1800 108 (2010)
  4. ^ Perry, s. 147-149
  5. ^ a b Perry, s. 150
  6. ^ Perry, s. 145, 146
  7. ^ a b Perry, s. 148
  8. ^ Perry, s. 147-148
  9. ^ Chesneaux, Jean. Peasant Revolts in China, 1840–1949 p. 33 (C. A. Curwen trans. 1973)
  10. ^ Perry, s. 150, 151
  11. ^ Perry, Elizabeth J.: Rebels and Revolutionaries in North China, 1845-1945, page 336

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chiang, Siang-tseh: The Nien Rebellion, Seattle, 1954.
  • Teng, Ssu-yu: The Nien Rebellion and Their Guerilla Warfare, 1851-1868, Paris, 1961.
  • Schoppa, R. Keith: Revolution and Its Past: Identities and Change in Modern Chinese History, 2006, 77-78.
  • Perry, Elizabeth J.: Rebels and Revolutionaries in North China, 1845-1945, Stanford University Press, Stanford, Calif., 1980, ISBN 0804710554.