Zemstvo
Zemstvo (russisk: Земство, avledet fra zemlja, «land», altså omtrent landskap) ble introdusert i keiserdømmet Russland på det nittende århundre som selvsforvaltningsorganer. De var råd i gubernijaer og oblaster.
De hadde reelt sett begrensede fullmakter. Zemstvoene samlet inn skatter og var ansvarlige for folkets velstand, regionalt jordbruk, handel og ferdsel.[1] Noen ganger utgav sine egne frimerker (zemstvo-frimerker) for posttrafikk i regionen. Prins Georgij Lvov var lenge formann for Unionen av zemstvoer.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
De ble innført på landet i Det russiske keiserdømmet av tsar Aleksander II av Russland med en ukaz av den 1. (ny stil: 13.) januar 1864. Ideen bak zemstvo ble utarbeidet av Nikolaj Miljutin og de første kom på plass i 1864. Zemstvoene ble støttet av liberale intellektuelle.
Per 1865 var det etablert zemstvo i nitten provinser (gubernija/oblast-nivå), og mellom 1866 og 1876 tilkom de i ytterligere seksten.[1] Tolv provinser hadde ingen zemstvoer: De tre baltiske provinser, og de ni vestlige som var blitt annektert fra Polen av Katarina II.[2]
Kretsrepresentasjonen (zemskoje sobranie) besto av deputerte medlemmer valgt hvert tredje år i forhold til antall innbyggere, av de seks kurier som utnevnte Riksdumas medlemmer etter 1905. Den møttes minst en gang i året; med tiden ble den erstattet av en permanent eksekutivkomité (zemskaja uprava).
I hvert distrikt skulle der velges en zemstvo på grunnlag an tre adskilte valglister.
- En for adelen,
- En for bybefolkningen
- En for bønderne.
Formann for en zemstvo skulle være adelens valgte tillitsmann.
Styringsrepresentasjonen besto av medlemmer oppnevnt for tre år av kretsrepresentasjonen og oppnevnte også en eksekutivkomité for den tiden den ikke var samlet. Representasjonene behandlet saker knyttet til forvaltning av områdets eiendom og inntekter, veldedige institusjoner, vedlikehold og bygging av offentlige hus (inkludert kirker), veier og broer, skoler og helsevesen; det falt på dem å treffe tiltak for blant annet å hindre eller lindre fattigdom, fremme handel og industri, fordele skattene til staten og fastsette lokale skatter.
I teorien hadde disse representasjonene altså ikke liten betydning; men i realiteten kunne de lite, fordi statsskattene var så høye at nye avgifter til utdanning, helsevesen og lignende måtte holdes svært lave. I tillegg ble zemstvoavgjørelsene nidkjært overvåket av sentralregjeringens representant, guvernøren, og ble umiddelbart annullert, så snart de avvek fra den ånd som rådde ved hoffet på den tiden. Ulydighet ble straffet med oppløsning. Likevel var disse representasjonene i flere guvernementer (bare 36 guvernementer, hovedsakelig i Stor-Russland, hadde slike i 1916) ikke ubetydelige, særlig for folkeopplysningen, og foretok omfattende undersøkelser angående tilstanden for jordbruk og industri.
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble systemet lagt ned.
I romanen Anna Karenina[rediger | rediger kilde]
I romanen Anna Karenina, skrevet av Leo Tolstoj i 1873–1877, et tiår etter introduksjonen av representasjonen, har en av hovedpersonene, Levin, tidligere vært medlem av en zemstvo.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Vucinich, Wayne; Emmons, Terence (1982). The Zemstvo in Russia: an experiment in local self-government. Cambridge ; New York: Cambridge University Press. ISBN 0521234166.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Volvenko, Aleksei (2007). «The Zemstvo Reform, the Cossacks, and Administrative Policy on the Don, 1864–1882». I Burbank, Jane; Von Hagen, Mark; Remnev, A.V. Russian Empire: Space, People, Power, 1700-1930. Indiana University Press. s. 348. ISBN 9780253219114.
- ^ Vucinich, Wayne; Emmons, Terence (1982). The Zemstvo in Russia: an experiment in local self-government., s.34