Zeigarnik-effekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Zeigarnik-effekten er den psykologiske mekanismen at det er lettere å huske en oppgave som ikke er avsluttet. Fenomenet ble beskrevet av psykologen Bluma Zeigarnik i 1927, etter at hun og andre hadde merket seg at kelnere husket bestillinger før de var servert, men siden glemte dem. Bildet er fra en finere restaurant i London 1941.

Zeigarnik-effekten er et psykologisk fenomen som går ut på at det er lettere å huske oppgaver som er uferdige eller blir avbrutt, enn oppgaver som er ferdige og avsluttet. Virkningsmekanismen er oppkalt etter den sovjetisk-litauiske psykologen og psykiateren Bluma Zeigarnik (Блю́ма Зейга́рник, 1901–1988). Hun studerte og beskrev fenomenet i 1927 etter at kolleger ved Humboldt-universitetet i Berlin skal ha bemerket at kelnere tilsynelatende kunne huske alle detaljer ved bestillinger som var i ferd med å bli servert, men glemte dem da oppgavene var utført og kundene var gått.[1]

På grunn av teorien om Zeigarnik-effekten er det blitt foreslått at studenter som ønsker å huske stoffet bedre, kan ha en fordel hvis de avbryter lesingen underveis for så å fortsette.

Zeigarnik-effekten er også blitt nevnt som forklaring på virkningen av cliffhangere i populærkulturen. Det er spennende sekvenser i en historiefortelling, for eksempel i en TV-føljetong, som blir stående uavsluttet ved reklameavbrudd eller når avsnittet er over, for å holde på publikums oppmerksomhet.

Det skal være uenighet om hvor betydningsfull effekten er.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

psykologistubbDenne psykologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.