Hopp til innhold

Wichmann II den yngre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Wichmann II»)
Sachsen, ca 1000

Wichmann II den yngre (også skrevet Wigmann eller Wichman; født ca 930, død 22. september 967) var medlem av det saksiske huset Billung.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av greve Wichmann den eldre og hans hustru Frederuna,[1] som sannsynligvis var søster av dronning Matilda. Nevøen av kong Otto I ble kjent som en innbitt fiende av det herskende ottonianske dynasti.

Wichmann ble kanskje født i det som nå er Wichmannsburg, del av Bienenbüttel, i sin far Wichmann Is residens. Han var den førstefødte av tre billungerbrødre og ved ekteskap berslektet med kong Otto I, men ble forbigått ved føydalavtalen slik at den saksiske Billungermarken i 936 tilfalt hans yngre bror Hermann. Wichmann den eldre gikk først til opprør mot kongen sammen med hertug Eberhard av Franken, men gav opp etter kort tid. Etter farens død i 944 ble Wichmann den yngre oppfostret av sin onkel Hermann. Da han nådde voksenalder oppnådde han bare rang som greve et sted i Angria, men det er ukjent hvor dette skulle være.

Etter en oppdragelse ved kong Otto Is hoff etter morens tidlige bortgang, var Wichmann blitt venn med kongens sønn Liudolf, hertug av Schwaben fra 950.

Kamp mot kong Otto I, og mot andre

[rediger | rediger kilde]

I 953 var han med på Liudolfs opprør mot kong Otto,[2] og kjempet mot daksiske styrker under kongens beleiring av Mainz; ved dette fornyet han sin fars feide med Hermann, hans onkel, som i mens var blitt utnevnt til princeps av Sachsen. Wichmann ble tatt til fange; Otto forhindret at han ble straffet hardere, selv om Hermann så ønsket.[3] Han ble sluppet fri i 954, men han ble ikke gjort delaktig i den store oppgjørelse etter opprøret.[4]

Wichmann og hans bror Egbert den enøyde, som fortsatt følte seg nektet sine rettmessige arvedelser, dro plyndrende gjennom Sachsen, og i 955 kom de til de slaviske obotrittenes land ved Liubice (Lübeck), der de anstiftet et opprør under prins Nako. Det ble slått ned av kong Otto i slaget ved Recknitz. De unge billingene flyktet til ghertug Hugo den stores franske hoff.

Da Hugo døde året etter, måtte Wichmann vende tilbake til Tyskland; der ble han benådet etter at han hadde sverget troskap til kong Otto. Han forble imidlertid hans uforbeederlige motstander, angrep sin onkel Hermanns land flere ganger, til han måtte trekke seg tilbake til de slaviske områder ved Lutici, der han ble tålt av markgreve Gero.

I 963 ledet den nå fredløse Wichmann en skare vestslavere (antagelig pomeranerne) i kamp mot hertug Mieszko I av Polen, beseiret ham to ganger, og klarte til og med å utvirke tributt fra ham.[4] Han fikk så for en kort periode vende tilbake til Tyskland og sin hustrus gods, men ble sensdt i landflyktighet nok en gang av sin onkel Hermann under kong Ottos annet italiafelttog.[4] I 967 ble han og vestpomeranerne beseiret ved Wolin av et forbund mellom Mieszko og hertug Boleslaus I av Bøhmen og Wichmann ble drept i kampen.

Wichmanns landområder ble konfiskert av Otto og delt i to. Halvparten ble gitt til St.-Mikaels-klosteret som vat blitt grunnlagt av Hermann Billung i Lüneburg, den andre halvparten ble brukt for å grunnlegge konventet Keminada (nær Bodenwerder) ved Weser.[5]

Ekteskap, barn

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Res gestae saxonicae var Wichmann gift. Noen forskere har tolket en klausul i grunnleggelsescharteret for Corveyklosteret som en referanse til Wichmann, hsns hustru Hathwig, og hans sønn Amelung, greve av Bikethop. Wichmanns døtre Imma og Frederuna fikk disponere sine arvedeler, som var benyttet til å grunnlegge Keminada, for resten av deres leveitid.[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Reuter, 155.
  2. ^ Bernhardt, 24.
  3. ^ Bernhardt, 25. Reuter, 155–156.
  4. ^ a b c Reuter, 160.
  5. ^ a b Bernhardt, 208.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Timothy Reuter: Germany in the Early Middle Ages 800–1056. New York: Longman, 1991.
  • Bernhardt, John W.: Itinerant Kingship and Royal Monasteries in Early Medieval Germany, c. 936–1075. Cambridge: Cambridge University Press, 1993.
  • Joachim Herrmann (Hrsg.): Die Slawen in Deutschland. Geschichte und Kultur der slawischen Stämme westlich von Oder und Neiße vom 6. bis 12. Jahrhundert. Ein Handbuch. Akademie-Verlag, Berlin 1970 (Veröffentlichungen des Zentralinstituts für Alte Geschichte und Archäologie der Akademie der Wissenschaften der DDR, Bd. 14).
  • Wolfgang Giese: Der Stamm der Sachsen und das Reich in ottonischer und salischer Zeit. Franz Steiner, Wiesbaden 1979.
  • Hans-Joachim Freytag: Die Herrschaft der Billunger in Sachsen. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1951.
  • Herbert Ludat: An Elbe und Oder um das Jahr 1000. Skizzen zur Politik des Ottonenreiches und der slavischen Mächte in Mitteleuropa. Böhlau, Weimar 1995.
  • Werner Goez: Graf Wichmann der Jüngere († 22.9.967). In: Lebensbilder aus dem Mittelalter. Die Zeit der Ottonen, Salier und Staufer. Primus, Darmstadt 2010, ISBN 978-3-89678-701-9, Seite 41–52.
Leksika
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wichmann_II_den_yngre&oldid=22709771»