Vingromvisa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Vingromsvisa» er et skillingstrykk av ukjent opprinnelse. Vingrom ligger på vestsiden av Mjøsa ved Lillehammer. Blant annet Per Johan Skjærstad, mannen bak plateserien Frem fra Glemselen, mener at det kan være samme forfatter bak denne skillingsvise som sangen «Guri på Møkkahaugen», da melodiene er nokså like.[1] Denne visa er kjent fra 1925.

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Jeg tjente på en gård nord i Vingrom ei stund
    der fikk jeg meg en kjærest så trivelig og rund.
    Ja hun var tjukk og rund og god med et par digre beksemsko,
    det synte seg på avstand, det var klauver som forslo.
  2. Og hennes ansiktsfarge var både gul og grå,
    håret det var sprakarødt og kjakabeina blå.
    Og munnen den var litt omspent og nasan satt ikke riktig beint
    og hennes skjønne øyne de glante litt på skjendt.
  3. Den første gang jeg så a, det var jo på et ball,
    som holdtes bort i Lunna en sprengkald vinterkveld,
    og straks jeg da hos henne så at noe godt der inne lå,
    jeg ønskede av hjertet jeg henne kunne få.
  4. Og dansen den begynte sin skjeve hultergang,
    så budeiskjørta flagra og hampedønga slang,
    og nesten for hvert annet skritt så trampa hun på beinet mitt,
    så stortåverken kjentes og det fikk rent for vidt.
  5. Og da vi hadde danse så gikk vi oss en tur,
    og da vi kom på vegen ja da gjorde jeg kur,
    og snart så fikk jeg hennes ja og begge to vi ble så glad,
    vi kysset så det smalla nedved Beretstugua.
  6. Så gikk det noen uker, så fikk jeg høre det,
    en annen hadde taget min aller kjæreste
    hvordan det ble det vet jeg ei men sorgen så jeg på min vei,
    du store gud i himmelen å skal det bli av meg.
  7. Den slasken var en maler, han kom fra Søndre land,
    jeg skjønner ei at noen kunne feste seg ved ham,
    han var en slask han fór omkring dem kalte han for Petter Purkering
    å få en slik en lauper er verre enn noen ting.
  8. Og så kom bryllupsdagen de skulle gifte seg,
    og hver og en kan tenke seg hvordan det ble for meg,
    vi to som skulle være ett hun sviktet meg, jeg gret og gret,
    jeg tror det kom en tåre så stor som en potet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Johan Skjærstad: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Gyldendal 1982