Vis kilden til Vichy-regimet

{{Infoboks tidligere land2
|lokalt navn             = État français
|tradisjonelt langt navn = Den franske stat
|kortnavn                = Frankrike
|kontinent               = Europa
|periode                = Andre verdenskrig
|status                 = Satellittstat
|rike                   = Frankrike
|styreform              = Republikk
|år start               = [[1940]]
|år slutt               = [[1944]]
|hending start          = 22. juni-våpenhvilen
|dato start             = [[22. juni]] [[1940]]
|hending1               = Pétain gitt fullmakter
|dato hending1          = [[10. juli]] 1940
|hending2               = [[Operasjon Torch]]
|dato hending2          = [[8. november]] [[1942]]
|hending3               = «[[Operasjon Anton]]»
|dato hending3          = [[11. november]] 1942
|hending4               = Befrielsen av Frankrike
|dato hending4          = Sommer 1944
|hending slutt          = Avviklet
|dato slutt             = 1944
|hending etter          = [[Sigmaringen]]-enklaven erobret
|dato etter             = 22. april 1945
|f1                     = Den andre franske republikk
|flagg f1               = Flag of France.svg
|e1                     = Frankrikes provisoriske regjering
|flagg e1               = Flag of Free France (1940-1944).svg
|flagg                  = Flag of France.svg
|flaggtype              = [[Frankrikes flagg]]
|symbol                 = Coat_of_Arms_of_the_French_State.svg
|kart                   = French_State_1942.svg
|karttekst              = {{plainlist | style = padding-left: 0.6em; text-align:left; |
* {{Legend|#336733|Den franske stat}}
* {{Legend|#77c977|Tysk okkupasjonsområde}}
* {{Legend|#48a448|Franske protektorater}}
}}
|hovedstad              = [[Vichy]] (de facto)<br />
[[Paris]] (de jure)
|hovedstad eksil        = [[Sigmaringen]]<br />
''1944-1945''
|nasjonalmotto          = ''[[Travail, Famille, Patrie]]''<br />
''«Arbeid, familie, fedrelandet»''
|nasjonalsang           = [[La Marseillaise]] <br />
''«Marseillaisen»''<br />
<div style="text-align:center">[[File:La Marseillaise Rouget de Lisle Musique de la Garde Républicaine.ogg]]</div><br />
[[Maréchal, nous voilà!]]<br />
''«Marskalk, vi er her!»'' (uoffisiell)
|språk                  = Fransk
|religion               = Katolisisme
|valuta                 = [[Franske franc]]
|leiar1                =  [[Philippe Pétain]]
|år leiar1             =  1940-1944
|tittel leiar          = [[Liste over Frankrikes presidenter|President]]
|representant1         = Philippe Pétain
|år representant1      = 1940-1942
|representant2         = [[Pierre Laval]]
|år representant2      = 1942-1944
|tittel representant    = [[Frankrikes statsminister|Statsminister]]
|lovgjevingsmakt        = [[Frankrikes nasjonalforsamling]]
}}
{{Frankrikes historie}}
'''Vichy-regimet''', '''Vichy-Frankrike''' eller bare '''Vichy''', offisielt «Den franske stat» ([[fransk]]: «''État français''»), var regimet i Frankrike mellom 1940 og 1944, etablert av [[marskalk]] [[Philippe Pétain]] under den [[andre verdenskrig]]. Regimet var basert i den lille byen [[Vichy]], selv om [[Paris]] forble den offisielle hovedstaden. Vichy-regimet kontrollerte kun den uokkuperte sonen sør i Frankrike (''zone libre'', «den frie sone»), mens [[Nazi-Tyskland]] okkuperte Nord-Frankrike - selv om regjeringen formelt styrte over «hele» Frankrike. Etter [[Operasjon Torch|det allierte felttoget i Nord-Afrika]] den 8. november 1942 ble også Sør-Frankrike - Vichy-regimets ''[[de facto]]'' kontrollsone - okkupert gjennom ''Fall Anton'' («Tilfellet Anton»), [[kode|kodenavn]] for den tyske og italienske overtakelsen av Vichy-området 11. november 1942.<ref>[https://codenames.info/operation/anton/ «Tilfellet Anton»]</ref> Vichy-regimet fortsatte å eksistere, men nå kun som en tysk [[marionettstat]].

Etter å ha blitt utnevnt til [[Frankrikes statsminister|fransk statsminister]] av [[president]] [[Albert Lebrun]], inngikk marskalk Pétain en [[fredsavtale]] med Tyskland den 22. juni 1940. Han etablerte så en [[autoritær]] stat - under sin egen ledelse - den 10. juli 1940, som avløste og oppløste den [[tredje franske republikk]]. Vichy-regimet oppløste også  liberale lover, og  tok et jerngrep om økonomi og moral. En kvinne som stod anklaget for å ha utført [[abort]]er, ble idømt livsvarig [[tvangsarbeid]]. [[Prostituert]]e - kalt ''femmes de mauvaise vie'' (= kvinner med slett livsførsel) - ble [[internering|internert]] i en leir utenfor [[Toulouse]]. Førkrigsorganisasjonen ''Croix de Feu'' (= Ildkorset) inngikk i ''Service d'ordre légionnaire'', et politisk politi som sluttet seg til Nasjonalmilitsen i januar 1943 og avla følgende [[ed]]: «''Jeg sverger å kjempe mot [[demokrati]], mot [[Charles de Gaulle|gaullistisk]] opprør og mot [[jødisk]] [[spedalskhet]]''.»<ref>[[Antony Beevor]] og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 16), forlaget Damm, 2005, ISBN 82-04-09730-1</ref> 

[[Kvinnerettigheter]] ble begrenset, og valg ikke lenger avholdt. [[Paris]] mistet sin ''[[avant-garde]]'' status i europeisk [[kunst]] og [[kultur]], og [[konservatisme|konservative]] [[katolikk]]er i Frankrike styrket sin posisjon gjennom sin støtte til Pétains valgspråk ''travail, famille, patrie'' (= arbeid, familie, fedreland) som appellerte mer til dem enn den [[franske revolusjon]]s idealer «frihet, likhet, brorskap». Noen av dem gikk med hvit nellik i knapphullet og svart [[slips]] på årsdagen for [[henrettelse]]n av [[Ludvig XVI|kong Ludvig 16.]], og satte [[frimerke]]r med den franske republikks [[symbol]] Marianne opp-ned når de frankerte brev. Frem til 1942 trengte tyskerne bare litt over {{formatnum:30000}} mann (ikke engang det dobbelte av Paris' politistyrke) for å holde Frankrike okkupert.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 24-25)</ref> [[Anti-semittisme]]n ble åpenlys, og etter juni 1941 og [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]] ble [[bolsjevisme|anti-bolsjevikisk]] [[propaganda]] spredd gjennom media.<ref>Debbie Lackerstein: ''National Regeneration in Vichy France: Ideas and Policies, 1930–1944'' (2013)</ref>

[[Adolf Eichmann]]  kom 1. juli 1942 til Paris for å planlegge deportasjonen av franske jøder, og om kvelden 16. juli ble rundt {{formatnum:13000}} pågrepet, deriblant {{formatnum:4000}} barn som tyskerne hadde sagt seg villige til å skåne. Franske politifolk fraktet dem til et overbygd stadion for sykkelløp, ''Vélodrome d'Hiver''.<ref>[https://news.cnrs.fr/articles/the-vel-dhiv-roundup-shedding-new-light-on-a-french-crime Fabien Trécourt: Nytt lys på en fransk forbrytelse, 18. juli 2022]</ref> Over hundre tok sitt liv; av resten omkom nesten samtlige i tyske konsentrasjonsleire.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 26)</ref>

Regimet hadde formell kontroll over alle franske territorier (unntatt [[Elsass-Lothringen]]), men utøvde ingen makt i Nord-Frankrike, og kun «den frie sonen» var under direkte fransk styre. Nord-Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland som en del av [[Atlanterhavsveggen]], men angivelig kun til krigens slutt - som da var snarlig forventet. Vichy-regimet så mange fordeler ved å la Tyskland holde Nord-Frankrike okkupert, for slik fikk Frankrike beholde [[den franske marinen|sin flåte]] og [[koloni]]imperiet intakt. Man unngikk okkupasjon av hele landet, og fikk beholde en viss grad av selvstyre, uttrykt ved omtalen av Pétains fredsavtale som «et [[diplomati]]sk Verdun».<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 25)</ref> Vichy-Frankrike ble aldri en del av [[aksemaktene]].

Tyskland holdt to millioner franske [[soldat]]er som [[tvangsarbeid]]ere i Tyskland, som [[gissel|gisler]] for å sikre at Vichy-Frankrike ikke droppet avtalen, men fortsatte å støtte Tyskland med penger og forsyninger. Vichy-regimet samlet også [[jøder]] og politiske [[flyktning]]er - hovedsakelig [[kommunister]] - i interneringsleirer. De fleste franskmenn var i starten støttende til regimet og lettet over fredsavtalen som satte sluttstrek for de vedvarende, tyske angrepene.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 23)</ref> Folk fikk til en viss grad hverdagen tilbake, men dette endret seg da også «den frie sonen» i Sør-Frankrike ble tysk-okkupert sone i november 1942. Ikke minst skapte den obligatoriske arbeidstjenesten, STO (''Service de travail obligatoire''), stor motstand, ettersom de [[verneplikt]]ige ble sendt som tvangsarbeidere til Tyskland under helt forferdelige forhold.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 37)</ref> 

Mesteparten av Frankrikes kolonirike var opprinnelige under Vichy-styre, men regimet mistet stadig territorier til [[De frie franske styrker]] ledet av [[Charles de Gaulle]] og hans [[Frie Frankrike]]. Motstandsbevegelser bredte om seg for å bekjempe Vichy-regimet og den tyske okkupasjonsmakten. Etter [[Operasjon Overlord|de alliertes invasjon av Frankrike]] juni 1944, og den påfølgende [[D-dagen|frigjøringen av Frankrike]] tok [[Frankrikes provisoriske regjering]] kontroll over landet gjennom en bred koalisjonsregjering bestående av forskjellige motstandsgrupper. De fleste Vichy-lederne flyktet i frykt for represalier og fengsling, og mange ble stilt for retten av den provisoriske regjeringen. 

Rettssakene førte til flere [[henrettelse]]r (såkalt «juridisk rensning» eller ''épuration légale''), og rundt {{formatnum:6000}} [[kollaboratør]]er ble henrettet av [[Den franske motstandsbevegelsen|motstandsbevegelsen]] uten [[rettergang]], såkalt «brutal utrensing» (''épuration sauvage'') - en del på falske anklager i rent personlige [[hevn]]tokter; andre ble voldtatt,<ref>[https://time.com/5303229/women-after-d-day/ Ann Mah: ''What Happened to Women After D-Day'']</ref> dyppet i [[tjære]], eller utsatt for ''tondeurs'' som klippet av dem håret.<ref>[https://allthatsinteresting.com/france-ugly-carnivals Frankrikes stygge karneval]</ref> Allierte soldater beskrev, etter hvert som de rykket inn i franske byer og landsbyer, hvordan sivilbefolkningen gikk løs på overløpere: I 18. ''[[arrondissement]]'' i Paris var en prostituert sparket i hjel for å ha hatt tyske kunder.<ref>[https://erenow.net/modern/paris-after-the-liberation-1944-1949/9.php ''épuration sauvage'']</ref>

De siste Vichy-lederne ble fanget i [[Sigmaringen]] av den franske ''1re Division Blindée'' i april 1945. Pétain ble dømt til døden for [[landssvik]], men straffen ble redusert til livstid i fengsel. Kun fire høytstående Vichy-ledere ble stilt til retten for [[forbrytelser mot menneskeheten]], selv om mange hundre flere hadde deltatt i deportasjoner av jøder til [[konsentrasjonsleirer]] og i forbrytelser mot motstandsfolk.

==Bakgrunn==
Etter at Frankrike sammen med [[Storbritannia]] erklærte krig mot [[Tyskland]] og deretter tapte [[slaget om Frankrike]], befant landet seg i et vanskelig politisk og militært dilemma. To politiske standpunkt fantes &ndash; de som ønsket [[våpenhvile]] og de som ønsket å fortsette kampen, blant annet ved å hente ressurser fra [[Algerie]] og de andre [[koloni]]ene.

Forkjemperne for våpenhvile, blant andre general [[Maxime Weygand]], marskalk Pétain, samt politikerne [[Pierre Laval]] og [[François Darlan]], hadde bredest støtte i håp om å få en slutt på de ubønnhørlige tyske angrepene.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 23)</ref> Regjeringssjefen [[Paul Reynaud]] valgte å gå av den 16. juni 1940, og Frankrikes president [[Albert Lebrun]] utpekte Philippe Pétain som hans etterfølger. Dagen etter erklærte Pétain at Frankrike skulle innstille krigshandlingene. Nasjonalforsamlingen flyttet fra [[Paris]] til Vichy, som lå i den ikke-okkuperte sonen, med mulighet for å innlosjere alle delegatene.

[[Charles de Gaulle|General de Gaulle]] flyktet til [[London]], der han ble sentral i motstandskampen. Allerede 18. juni 1940 talte han i [[BBC]]s franskspråklige sendinger, og stilte seg i spissen for det han kalte «det frie Frankrike» (''France Libre''). Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens flamme slokne».<ref>[https://lehrmaninstitute.org/history/index.html de Gaulles tale i engelsk ordlyd]</ref>
[[Fil:France map Lambert-93 with regions and departments-occupation-no.svg|thumb|alt=Kartskisse over Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt.|Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland ([[Alsace-Lorraine]]), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt]]
==Våpenhvile==
Den 22. juni 1940 skrev den franske delegasjonen under på avtalen om våpenhvile, men de måtte gå med på harde betingelser. Avtalen innebar at ca. 3/5 av Frankrike &ndash; de nordligste områdene samt [[Atlanterhavet|atlanterhavskysten]] &ndash; forble under tysk militær okkupasjon så lenge krigen varte. Frankrike skulle bekoste tilstedeværelsen av den tyske arméen samt betale en daglig krigserstatning på 400 millioner (gamle) [[franc]] (en hundredel av «nye» franc, myntenheten som ble brukt i Frankrike inntil [[euro]]en ble innført). Avtalen inneholdt i tillegg en klausul om at alle [[fartøy]]ene i den franske [[marine]]n skulle vende tilbake til sine hjemmehavner. Noen av disse havnene befant seg i den okkuperte sonen.
[[Fil:Vakantiearleuf53.JPG|miniatyr|I operaen i Vichy bestemte parlamentet i [[den tredje franske republikk]] å overføre makten til [[Philippe Pétain|marskalk Pétain]] 10. juli 1940.]]
==''Operation Catapult''==
Større deler av den franske flåten, deriblant en del [[slagskip]], var samlet ved [[Mers el-Kébir]] i [[Algerie]]. Britene fryktet at flåten ville bli overlatt aksemaktene, noe som ville utlikne den britiske marinens overtak. For å komme aksemaktene i forkjøpet, stilte britene den franske flåtestyrken et ultimatum om enten å slutte seg til de allierte, seile til en britisk havn med redusert mannskap, seile til franske kolonier i [[Karibien]] (dermed utenfor aksemaktens rekkevidde) eller å bli senket. Uten å ha konsultert Vichy-regjeringen, nektet den franske øverstkommanderende, [[admiral]] [[Marcel-Bruno Gensoul]] å etterkomme det britiske kravet (uten å ha blitt formidlet av mellommennene det siste alternativ å seile til Karibien), og i sjøslaget som fulgte ([[Angrepet på Mers-el-Kébir|Operation Catapult]], 3. juli 1940) ble de viktigste franske fartøyene ødelagt &ndash; ett slagskip ble senket og to ble ødelagt. Tilsammen 1&nbsp;297 sjømenn mistet livet.

Denne episoden kom til å prege forholdet mellom Frankrike og Storbritannia i lengre tid fremover. Franskmennene var opprørt over at britene hadde fått så mange franske sjøfolk drept, bare to uker etter at de hadde vært deres nære allierte. Dertil hadde de rasert en stor del av den franske flåte. Fransk støtte til britenes sak kjølnet, og Pétain avbrøt sine diplomatiske forbindelser med Storbritannia.<ref>[https://www.combinedops.com/mers%20el%20kabir.htm ''Operation Catapult'', Mers el-Kébir]</ref> De resterende fartøyene fra den franske flåten ble senket av egne mannskaper i [[Toulon]] etter det tyske bruddet på våpenhvileavtalen den 27. november 1942.

== Styringen av Vichy-sonen ==
Frankrikes nederlag i 1940 og utnevnelsen av Vichy-regimets reaksjonære leder, Philippe Pétain, undergravde kvinner og [[Feminisme|feminismen]],<ref name="Pollard 1998, s. 4">Pollard (1998), s. 4.</ref> og i Frankrike begynte en restrukturering av samfunnet basert på ideen om ''«femme au foyer»'' eller «kvinner hjemme».<ref>Furtado (1992), s. 160.</ref> Ved minst én anledning snakket Pétain til franske mødre om deres patriotiske plikt:<blockquote>«Frankrikes mødre, dere har den vanskeligste oppgaven. Den er også den flotteste. Dere er, mer enn staten, de som fostrer opp. Bare dere kan gi alle [ungdommer] smaken for arbeid, sans for disiplin, beskjedenhet og respekt som gjør menn sunne og folket sterkt. Dere inspirerer vår kristne sivilisasjon.»<ref>Opprinnelig fransk tekst: «{{språk|fr|Mères de notre pays de France, votre tâche est la plus rude. Elle est aussi la plus belle. Vous êtes, avant l’État, les dispensatrices de l’éducation. Vous seules savez donner à tous ce goût du travail, ce sens de la discipline, de la modestie, du respect qui fait les hommes sains et les peuples forts. Vous êtes les inspiratrices de notre civilisation chrétienne.}}». Se [https://www.egaliteetreconciliation.fr/Le-marechal-Petain-vous-souhaite-une-bonne-fete-des-Meres-33213.html gjengivelse] på nettsidene til ''Égalité et Réconciliation''. Besøkt 8. desember 2023.</ref></blockquote>

==Slutten på krigen==
Etter [[D-dagen|de alliertes invasjon]] i [[Normandie]] den 6. juni 1944 flyktet Pétain og hans ministre til Tyskland og opprettet et eksilstyre i [[Sigmaringen]] i de [[hohenzollern]]ske landene. Da allierte styrker rykket inn i Paris, var de Gaulle blant de første, og tok sine tidligere kontorer i forsvarsdepartementet i besittelse igjen. På den måten signaliserte han en fortsettelse av [[Den tredje franske republikk|den tredje republikk]], og hevdet at Vichy-regjeringen var illegitim, til tross for at den var forfatningsmessig utnevnt.{{tr}}

I 1945 ble mange av medlemmene i Vichy-regimets regjering arrestert og siktet for [[høyforræderi]]. I rettssakene som fulgte ble noen, blant andre Laval og Darnand, dømt til døden og henrettet. Pétain selv fikk samme dom, men 17. august 1945 ble dommen omgjort av Charles de Gaulle til livsvarig fengsel, grunnet Pétains høye alder. Pétain døde seks år senere, 95 år gammel.

Andre av regjeringsmedlemmene flyktet eller holdt seg skjult, slik som [[Jacques de Bernonville]] som reiste til [[Québec]], mens andre igjen ikke ble tiltalt av den nye regjeringen før langt senere, eller ikke i det hele tatt.

Dagens offisielle franske syn er at Vichy-regjeringen var et illegalt regime, opprettet av statsforrædere under utenlandsk påvirkning. Dette synet fritar i praksis den franske stat for ansvar.{{tr}} Imidlertid uttrykte Frankrikes daværende president [[Jacques Chirac]] i en tale den 16. juli 1995 den franske stats ansvar for «den kriminelle dumhet» som hersket under krigen. Synet på Vichy-regjeringen er imidlertid delt blant franskmenn og et følsomt tema.{{tr}} Blant dem som æret Pétain ved årlig å besøke hans grav, var tidligere president [[François Mitterrand]],{{tr}} som hadde vært statssekretær i Vichy-regjeringen.

==Den provisoriske, republikanske regjering==
{{hovedartikkel|Frankrikes provisoriske regjering}}
Fra september 1944 frem til opprettelsen av [[den fjerde franske republikk]] den 13. oktober 1946 ble Frankrike styrt av en provisorisk regjering, ''Le gouvernement provisoire''. General de Gaulle var formann i denne regjeringen fra den ble opprettet til 20. januar 1946.

==Se også==
*[[Liste over Frankrikes presidenter#Vichy-Frankrike|Liste over statssjefer under Vichy-regimet]]
*[[Liste over Frankrikes presidenter#Frie Frankrike|Liste over ledere i det Frie Frankrike]]
*[[Liste over Frankrikes presidenter#Den provisoriske republikanske regjering|Liste over formenn i den provisoriske regjering]]

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Frankrikes historie]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Hendelser i 1940-årene]]
[[Kategori:Grupper som kollaborerte med Nazi-Tyskland]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1940]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1944]]
[[Kategori:1940 i Frankrike]]
[[Kategori:1941 i Frankrike]]
[[Kategori:1942 i Frankrike]]
[[Kategori:1943 i Frankrike]]
[[Kategori:1944 i Frankrike]]