Vett og uvett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland er en bok av Einar Kristoffer Aas (1901–1981) og Peter W. Zapffe (1899–1990). Den gjengir 49 humoristiske fortellinger som overlærer Ole Heide Aas (1863–1941) nedtegnet og erindret fra sin oppvekst i Øyhelle og Raftsundet og fra sine bygdebesøk i Trondenes, der han virket.

Arbeidet med å samle historiene, startet i 1924, da sønnen Einar K. Aas og Peter W. Zapffe studerte ved Universitetet i Oslo og den pensjonerte faren var bosatt i Tønsberg. Utover de opprinnelige fortellingene har også Zapffe laget egne fortellinger fra egen fantasi, som da utgjør bokens andre del. Illustrasjonene var graveringer av Kaare Espolin Johnson (1907–1994) og representerte dennes første bestillingsverk. Følgende viktige utgaver kan nevnes.

  • Vett og uvett, med illustrasjoner av Kaare Espolin Johnson (1942), sjette opplag (1995)
  • Vett og Uvett – klassikeren i norsk humor, praktutgave (1992)
  • Vett og uvett, Nils Johnson leser 16 av fortellingene, utgitt som CD av Lydbokforlaget (1999).

Boken har oppnådd en enorm popularitet og er gitt ut i en rekke opplag. Filologen Nils M. Knutsen har betegnet boken som en av de viktigste bidragsytere til forståelsen av nord-norsk kultur, på linje med Petter Dass' Nordlands Trompet. Boken kalles også «nordnorsk humor-bibel».

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Brev fra Yttersia
Herr Skollærer Aas!
Under Uveiret på Yttersia avvigte Søndag havde famelien paa Snauholmen søgt Tilflugt i kjælderhullet formedelst Vindens hæftige anløb, der truede med at velte Huset. Enest han gammel-Jentoft havde sitt forblivende paa Loftet, hvor han Huserede i sin alderdom. Di havde da knægaaet han for at faa han ned. Som nu Stormen øgede paa og en vindskie flæktes av paa væstersia, opsendtes nye Begjæringer gjennem kjælderlemmen og Lofthullet, hvor han saaes i sin haardnakkedthed. "Jæntoft, kom ne, han tær huset." Men gammel-Jentoft svarede kuns dette: "Frykter ikke, men vogt eder selv og eders børn." Siden kom der en Rokksalving som rysket bislaget av Syllen. Da skreik dæm som et yderste: "Kom ne Jæntoft, hør nu, no tær han huset." Men den gamle var ligesom beget i sengbænken. "Ka dokker bær dokker før? Hajll kjæften dokkers, I Lidet Troende. Æ vijll sove." Litt senere kom en storm-eling som tok sengbænken ud gjennom troet, medens han selv skufledes ned gjennem Lofthullet i lag med Mønsaasen, stykker av loddpipen og en halv baatomn med varme i. "Der kjæm han," ropte ho Indianna. Men gammel-Jentoft plukkede Murpuss ut av øinene og sagde som med sig selv: "Ja saa bætterde tok han huset".
Ærbødigst, Ingart Haldorsen Kjeila

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]