Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere var et utvalg underlagt Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, som hadde nasjonalt ansvar i Norge for å fastsette kravene til godkjennelse av medisinsk utdannelse fra utlandet. Dette omfattet utarbeidelsen av kravene til å bestå medisinsk fagprøve. Bestått medisinsk fagprøve var frem til 1990-tallet et krav for å få utdannelsen godkjent som jevngod med cand. med. for alle som var utdannet i medisin i utlandet. Med EØS-avtalen ble leger utdannet innenfor EU-området unntatt fra kravet, men norske statsborgere som studerte medisin i utlandet måtte fortsatt bestå en slik fagprøve. Først med godkjent utdannelse kan utenlandske leger få tildelt lisens og senere autorisasjon som lege.

Utvalget ble opprettet på 1960-tallet. I forbindelse med omlegging av praksis for tildeling av lisens til utenlandske leger ble utvalget nedlagt ved årsskiftet 2007/2008. Utvalgets ansvarsområde omfattet lenge alle land utenfor Norge, men de siste årene fokuserte arbeidet særlig på vurdering av medisinsk utdannelse fra Øst-Europa, særlig Polen og Russland.

Utvalget hadde et sekretariat, Sekretariatet for utenlandsmedisinere ved Universitetet i Oslo, som forestod løpende saksbehandling.

Tidligere, særlig før EØS-avtalen ble inngått, var det vanskelig for utenlandske medisinere å få autorisasjon i Norge, spesielt medisinere utdannet i land som norske helsemyndigheter hadde liten erfaring med. Frem til 1940-tallet undertegnet underlandske medisinere en egenerklæring der de bekreftet sin medisinske kompetanse til å utøve legeyrket i Norge.[1] Fra slutten av 1940-tallet ble praksisen vesentlig strengere, særlig etter at lov om godkjenning av utenlandsk eksamen var vedtatt i 1949, og på 1950-tallet kunne selv medisinere utdannet i Danmark ha problemer med å få autorisasjon. Det ble deretter gradvis lettere for medisinere fra de landene i Vest-Europa som hadde mange norske studenter, slik som Danmark, Sverige og Tyskland. Den restriktive praksisen var ønsket av Den norske lægeforening og de medisinske fakultetene i Norge, som også lenge var negative til at nordmenn studerte medisin i utlandet.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Øivind Larsen (red.), Det medisinske fakultet i Oslo siden 1970-årene – et aktørseminar, Michael 2013; 10: 219–344, Det norske medicinske Selskab
  2. ^ Torstein Bertelsen, De skapte legemangelen: Kampen mot utenlandsmedisinerne, 1998