Usurpasjon
Usurpasjon[a] betegner ulovlig tilranelse av fremmed eiendom eller herredømme. En som usurperer kalles usurpator, og et beslektet begrep på norsk er tronraner.[2] En usurpator er et ulovlig eller kontroversielt krav på makt, ofte, men ikke alltid i et monarki. Med andre ord, en person som tar makten i et land, by eller region for seg selv med ofte uventet fysisk styrke, foruten enkeltpersoner eller organisasjon som overtar en region via politisk innflytelse og påskudd, skjønt ordet «usurpator» betegner en enkeltperson, enten et enkeltindivid som handler alene eller som leder for en gruppe som støtter vedkommende.
Usurpator er således en betegnelse om en utfordrer til herskerposisjonen, ansett som illegitim/uekte tronarving. Betegnelsen forbindes gjerne med soldatkeisertiden i perioden 235–284 i romersk historie. Eksempelvis gjorde romerske Carausius, militær hærfører i romersk Britannia, opprør i 286 som usurpator, og erklærte seg som keiser i Britannia og nordlige Gallia (Imperium Britanniarum).[3] I Sverige fikk i sin tid hertug og riksforstander Karl IX denne betegnelsen da han tok Sveriges kongekrone i avsetningskrigen 1598–1600 mot sin onkel og den legitime kong Sigismund.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «usurp (v.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «tronran», Nynorskordboka. UiB
- ^ «Carausius, Rebel Emperor of Roman Britain», Roman Britain
- ^ Ekblom, Vilhelm (1839): Underhandlingar emellan Henrik IV af Frankrike och Karl IX af Sverige, Hjerta, s. 7