Ulykken i Brummundelven

«Ulykken i Brummundelven» er et skillingstrykk basert på en sann hendelse. I boken «Gode gamle viser frem fra glemselen», utgitt på Gyldendal i 1982 av Per Johan Skjærstad, forteller Ellen Vingerhagen i Brumunddal om bakgrunnen til sangen. Hun er datter av Johannes Faraasen som var med under ulykken. Hun forteller hva hennes far selv sa om denne tragiske hendelsen ved Brumund Sag i 1908: «Det var en flokk unge menn som lå der oppe for å fløte tømmer. Det var forskjellige fløterlag, og Johannes Faraasens lag skulle ro over på den andre siden og begynne sitt arbeide der. To av arbeiderne var forsinket, så det måtte ventes på dem. De visste at damvannet skulle slippes ved et bestemt klokkeslett fra enten Gauseterdammen eller Bergsbudammen. Brumundelva går ut fra Brumundsjøen om Gautsetra og ned til Bergsbu der den svinger sørover til Brumund Sag. Derfra renner den ned til Brumundal, for så å renne ut i Mjøsa. Ovenfor Brumund Sag går elva bred, dyp og stille, den virker nærmest som en liten sjø, og det var her karene skulle ro over. Men på grunn av forsinkelsen kom vannet fra demningene før de rakk over, og båten gikk rundt av det kraftige damvannet. Alle seks lå plutselig i vannet, og det var bare to som kunne svømme, blant dem Johannes Faraasen, som fikk båten på rett kjøl igjen. En fikk klamret seg fast, og en annen fikk tak i en tømmerstokk og kom seg i land. Dessverre, to stykker var ikke mer å se. De ble ikke funnet før etter tre uker. Det var Faraasen som fant dem og. Alle var de menn i tyveårsalderen.»