Typografstreiken 1889

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Typografstreiken 1889 i Kristiania har blitt betegnet som den første moderne og velorganiserte konflikt gjennomført av en fagforening i Norge. Streiken startet 2. mars 1889 og ble avsluttet 5. juli samme år. Partene som var i konflikt var Den Typografiske Forening og Norsk Centralforening for Bogtrykkere på arbeidernes side og Den Norske Bogtrykkerforening på arbeidsgiversiden. Ved starten var 160 arbeidere ved 13 trykkerier i streik.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Typografene var i de fleste land blant pionerene når det gjalt å organisere seg og få i stand tariffavtaler med arbeidsgiverne. I Kristiania organiserte typografene seg allerede i 1849 i den første foreningen - Bogtrykkerforeningen af 1849. Denne foreningen fikk i stand en tidlig form for tariffavtale og revisjonen av denne avtalen i 1870-årene var den direkte foranledningen til at Den Typografiske Forening ble stiftet. Den avtalen som ble opprettet i 1873 var kort og mangelfull og lite egnet til å regulere typografenes lønns- og arbeidsvilkår i 1880-årene.

Hovedtrekkene i de endringene som typografene ønsket å oppnå ble lagt frem allerede i 1886 på et styremøte i foreningen:

  1. Indførelse af alfabetberegning
  2. Mere nøiaktige bestemmelser angaaende godtgjørelse for fremmede sprog, for blandet sats og sats med tal, abbreviaturer og for andre vanskeligheder; ligesaa for tabeller.
  3. Mere tilfredsstillende regler for ombrækning av satsen, naar flere arbeider paa samme verk. Ligesaa for korrektur, formattilægning og korrekturaftrækning.
  4. En detaljered regel angaaende godtgjørelse for smalt format.
  5. Godtgjørelse for tidsspilde ved sammensøgning av materialer o. lign.
  6. En skala for antallet lærlinge.

De fleste av typografene i byen arbeidet på beregning som er en form for akkordarbeid i typograffaget. Derfor var betalingsbestemmelser for den tiden som gikk med til andre ting enn ren setting viktig.

Lærlingeskala var et krav som i alle land var viktig for typografene. Skulle arbeidsgiverne bestemme hvor mange lærlinger som skulle utdannes, eller skulle det avtales begrensninger i tilgangen på nye fagarbeidere. Spørsmålet om lærlingeskala hadde vært sentralt allerede i typografstreiken i København ved årsskiftet 1848/49.

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Boktrykkerbransjen vokste i den andre halvdelen av 1800-tallet og medlemstallet i foreningen viste stadig stigning. Organisasjonsgraden må på begynnelsen av 1889 ha vært svært høy, Hegna skriver om et medlemsmøte 15. februar der 350 medlemmer møtte. En oversikt over trykkeriene i Kristiania fra 1889 viser at de ca 30 trykkeriene totalt hadde 367 arbeidere.

Foreningen og forbundet hadde i flere år arbeidet aktivt for å styrke de internasjonale solidariske båndene med andre typografforbund og foreninger.

Arbeidet med forslag til tarifavtale varte frem til våren 1887 og i juni ble forslaget behandlet første gang på et medlemsmøte. I november 1888 var det oppe til behandling igjen og den 8. desember ble foreningens forslag til Norsk bogtrykkertarif oversendt arbeidsgiverforeningen.

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Boktrykkerforeningen var villige til å oppta forhandlinger, men Paul F Schulze - en utlending - ville de ikke møte. Det ble gjennomført flere forhandlingsmøter og de største uenighetene dreide seg om noen av betalingsbestemmelsene for styksetterne, arbeidsgiverne var helt i mot en minste ukelønn og først og fremst var arbeidsgiverne absolutt i mot en lærlingeskala.

Den 16. februar sa 321 typografer opp sine plasser med 14 dagers varsel, i dagens språkbruk betyr det at de varslet streik.

Den 27. februar sendte arbeidsgiverne sitt ultimative forslag til ny overenskomst som kom typografenes krav noe i møte, men der lærlingeskala var helt utelatt. Den typografiske foreningen svarte på dette ultimatumet med et revidert forslag, men det ble trolig aldri behandlet av arbeidsgiverne.

Konflikten[rediger | rediger kilde]

Den 2. mars løp typografenes oppsigelse ut og konflikten startet med 160 typografer i konflikt. 8 trykkerier som sysselsatte rundt halvparten av foreningens medlemmer hadde midlertidig godkjent tariffen og var ikke omfattet av streiken.

De streikerammede arbeidsgiverne søkte straks å få tak i streikebrytere. «Offentliggjørelse av streikebryternes navn ble et viktig kampmiddel. En slik navneliste som står i 'Typografiske Meddelelser' for 25. mai omfattet 44 navn. Konflikten hadde da vart ikke langt fra tre måneder. Av disse navn var 8 tidligere foreningsmedlemmer, alt i alt var det 12 fra Kristiania. Etter så langvarig kamp var dette et meget respektabelt vitnesbyrd om utholdenhet og samhold. Også solidariteten fra grannelandene var respektabel: principalene hadde bare fått tak i 9 dansker og 4 svensker. Men så blir det tilbake en gruppe på 19 som er den største gruppen. De var lokket til hovedstaden fra andre steder. Det var med denne rekruttering man fikk det virkelig store streikebryterproblem.»[1]

Det ble også overført arbeid til utenlandske trykkerier, flytting av produksjonen av Stortingstidende til Bianco Luno i København vakte stor oppsikt og ble hurtig stoppet.

Streiken ble av foreningen finansiert på flere måter, for det første var det på forhånd opparbeidet et betydelig streikefond, videre ble de typografene som var i arbeid ilagt en ekstrakontingent på opptil 20% og endelig ble det gitt støtte fra fagforeninger i inn- og utland.

Konflikten kostet foreningen ca 50 000 kroner, i hovedsak til streikebidrag. Den største inntektsposten, ca 27 000 kroner kom som bilag fra utlandet, over 14 000 kroner kom fra ekstrakontingent og snaut 2 500 kroner fra andre typografiske foreninger i Norge.

Konfliktens avslutning[rediger | rediger kilde]

Det hadde i løpet av konflikten vært flere forsøk på å finne en løsning, men det var først når typografene nærmet seg grensen for hvor lenge de kunne føre konflikten at det kom til en løsning etter noe som nærmest var en kapitulasjon fra foreningens side. Utgangspunktet for løsningen var arbeidsgivernes forslag fra 26. februar, men med noen få og små justeringer.

Samtiden og ettertiden har bedømt streiken som et nederlag for typografene. På mange måter er dette en riktig vurdering i det korte tidsperspektivet, men ikke på lang sikt. Foreningen mistet mange medlemmer, en del av de streikende fikk vansker med å komme i arbeid igjen og flere arbeidsgivere forlangte at typografene ikke skulle være organiserte i Den typografiske forening. Foreningen opplevde en kraftig medlemsnedgang, men allerede i 1893 var antall medlemmer høyere enn før streiken. Imidlertid var det en bitter splittelse mellom byens typografer - mellom de streikende og streikebryterne - som satt i lenge etter streikens avslutning.

Det varige resultatet var for det første at tariffsystemet ble etablert, selv etter et nederlag var det ikke mulig for arbeidsgiverne å komme bort fra kollektive avtaler om lønns- og arbeidsvilkår med typografene. Videre at avtalen medførte en rekke forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår. Det vesentlige konflikttemaet - lærlingeskala - hadde imidlertid typografene tapt i første omgang og det skulle gå mange år før dette spørsmålet fant en løsning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hegna side 131 til 132

Litteratur[rediger | rediger kilde]