Transparens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Glass er transparent gjennomsiktig.
Gjennomskinnelig krystall.

Transparens er en optisk egenskap der er materiale er gjennomsiktig eller gjennomskinnelig for lys. Ofte henspiller begrepet på synlig lys men brukes også for andre områder av det elektromagnetiske spekteret. For eksempel er levende vev mer transparent for røntgenstråler enn skjelettet, noe som brukes ved røntgenbilder.

Et materiale er gjennomsiktig når lysbølgene passerer relativt uforstyrret gjennom materialet slik at bakenforliggende objekter kan observeres. I alle andre medier enn vakuum vil det være noe dempning gjennom materialet og lysbrytning ved overgangen mellom forskjellige materialer. I begge tilfelle opptrer refleksjon og/eller absorbsjon. Et materiales transparens kan angis ved dets transmisjonsgrad \tau. Det motsatte begrepet er opasitet. Når transmisjongraden er 0 er materialet fullstendig opakt (ikke gjennomtrengelig for lys eller elektromagnetisk energi). Eksempler på gjennomsiktige materialer er vanlig glass, enkelte plasttyper og mange gasser og væsker.

Når materialet er gjennomskinnelig kommer en del av lyset igjennom, men de enkelte lysveiene er forstyrret i forskjellig grad av indre refleksjon og brytning. De enkelte lysbølgene går forskjellige veier gjennom mediet og det er ikke lenger mulig å observere objekter bak mediet, bare forskjellige grader av lys og mørke. Eksempel på gjennomskinnelige materialer er sandblåst glass, papir, porselen og marmor.

I bygg og møbler brukes transparent overflatebehandling i form av lakk og beis. Lakken er ofte gjennomsiktig, men eldre lakktyper vil gulne med årene. Nyere lakk er tilsatt stoffer som hindrer sollys i å påvirke treverket slik at det blir grått eller gulnet. Beisen besto opprinnelig av fargepulver som var løselig i vann, og ble brukt for å gi åpent treverk en fargetone uten å gi slipp på synet av trestrukturen. Nyere beistyper er ofte på lakkbasis.

Transparens brukes i kunsten både ved lasurteknikker og, som en oppdaget ved restaurering av eldre hollandsk malerkunst, som fargetilsetning av fernissen som ellers brukes til beskyttelse av det ferdige bildet. Mange kunstnerfarger er transparente i seg selv, og må tilsettes andre pigmenter for å bli opakke.

Det er etterhvert oppdaget at de fleste malerier ikke er opakke. De indre fargelagene setter sitt preg på det endelige resultatet. Et eksempel er Edouard Manets Olympia. Der viser det seg at maleren har brukt hvit undermaling for aktfiguren (kjølig virkning), mens omgivelsene er malt på brunaktig grunning (varmere fargetoning). Resultatet er en tydeliggjøring av en ubehagelig sannhet (damen er luksusprostituert) som ikke lar seg fremstille med andre midler.

Materialene har ofte ulik transmisjonsgrad for forskjellige bølgelengder, noe som vises godt for eksempel i farget glass der tilsetninger av andre stoffer gjør at de fleste bølgelengdene dempes mye mer enn den bølgelengden (fargen) som slipper igjennom. Transmisjonsgraden kan også være polarisert og gjøre avhengig av påtykt spenning, temperatur, lysnivå eller belastning. Dette utnyttes for eksempel i selvregulerende solbriller, automatiske sveiseglass, LCD skjermer og selvklebende termometere.