Thesen & Co.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Albatros, Thesen-familiens skip.

Thesen & Co. var en bedrift i Sør-Afrika (i den daværende Kappkolonien) opprettet av familien Thesen med Arnt Leonard Thesen i spissen. Økonomiske problemer ledet til at Arnt Thesen ga opp i 1868-1869 firmaet A.L. Thesen & Co i hjembyen Stavanger.[1] Familien bestemte seg for å utvandre og seilte med eget skip Albatros (lastet med tømmer for salg) mot New Zealand, men halvveis bestemte de seg i stedet for å slå seg ned i Knysna på kysten mellom Cape Town og Port Elizabeth. Der bygget de opp et stort firma basert på skipsfart, virksomheten omfattet også sagbruk, trelasthandel, skipsbygging og gruvedrift. Bedriften anla også veier og jernbane. Arnt Thesen hadde syv sønner og to døtre, og flere av disse var engasjert i bedriften. Bedriften preget byen Knysna og øyen tett ved sentrum heter Thesen's island.[2][3][4] Ved Knysna var det godt tilgang på tømmer til forskjell fra Sør-Afrika ellers.[5] I 1876 kjøpte de opp 2000 acres skog og etablerte sagbruk drevet av dampmaskiner. Firmaet anla også en privat jernbane fra skogene til Knysna by. Bedriften hadde i mellomkrigstiden kontorer i Durban, Port Elisabeth og Cape Town i tillegg til Knysna. Thesen eide på det meste mer enn 10.000 km2 land i Knysna-området.[6] Bedriften hadde i 1933 over 1000 ansatte.[7]

Blanka Thesen, datter av Arnt Thesen, giftet seg med Francis William Reitz som blant annet var president i Oranjefristaten.

Knysna med Thesen's island i lagunen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Thesen Company av Eivind Eidsvik, UiB, publiser 21.3.2012, lest 8. mars 2014.
  2. ^ Hartmann, O. (1900): Skandinaver i Sør-Afrika. Utgitt i Cape Town, 1900.
  3. ^ http://snl.no/Arndt_Leonard_Thesen
  4. ^ http://nbl.snl.no/Arndt_Leonard_Thesen
  5. ^ Saxe, Ludv. (1914). Nordmænd jorden rundt. Kristiania: Aschehoug. 
  6. ^ Michaelsen, M. L. (1927). Stavanger sjøfarts historie: seilskibene og seilskibsfarten i aarene fra 1600 til 1922. Stavanger: Dreyer. 
  7. ^ Semmingsen, Ingrid (1950). Veien mot vest. Oslo: Aschehoug.