The Boys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
The Boys
The Boys4.JPG
The Boys under en konsert i Düsseldorf
OpphavLondon, England, Storbritannia (1976)
Periode1976–1982
1999–
KallenavnThe Yobs
SjangerPunkrock,[1] powerpop[2]
Aktive år1976
PlateselskapNEMS Records & Tapes
Safari Records
Nettstedhttp://www.theboys.co.uk
Medlemmer
Casino Steel
Matt Dangerfield
Honest John Plain
Kent Norberg
Martin H-Son
Tidligere medlemmer
Jack Black
Kid Reid
Steve "Vom" Ritchie

The Boys er et britisk punkrock/powerpopband etablert i London i 1976.

Medlemmene i bandet hadde tidligere spilt i andre grupper, blant annet London SS og Hollywood Brats. Etter å ha spilt inn fire studioalbum og åtte singler, i tillegg til julemusikk under navnet The Yobs, ble bandet oppløst sommeren 1982. De gjenforente i 1999, og ga ut et nytt album i 2014.

Historie[rediger | rediger kilde]

The Boys ble til da vokalist og gitarist Matt Dangerfield forlot punkbandet London SS i september 1975 for å stifte et nytt band med tidligere Hollywood Brats-keyboardist Casino Steel. Dangerfields venn fra kunstskolen, gitarist Honest John Plain, ble rekruttert i juni 1976. To av Plains kollegaer fra T-skjortetrykkeri, bassist Duncan "Kid" Reid og trommeslager Jack Black, fullførte besetningen. Steel og Dangerfield spilte i London SS sammen. Bandets tidlige innspillinger ble gjort i et hjemmestudio som Dangerfield hadde satt opp i kjellerleiligheten han leide i Maida Vale.

Bandet spilte sin første konsert på Hope and Anchor pub i Islington, London september 1976. Blant publikum var Mick Jones, Billy Idol, Tony James og Gene October. Etter noen få konserter ble The Boys signert til NEMS i januar 1977, og var på den tiden det eneste britiske punkbandet med en platekontrakt.

Deres første utgivelse var singelen «I Don't Care», og i kjølvannet av denne utgivelsen turnerte de med John Cale fra Velvet Underground. Deres selvtitulerte debutalbum ble spilt inn tidlig i mai 1977, men kommersiell utgivelse var ikke før 9. september 1977. Albumet lå som nummer 50 som høyeste plassering på UK Album Charts. Den andre singelen, «First Time» — hvor temaet er å miste jomfrudommen — ble utgitt 27. juli 1977. Dette førte til at John Peel inviterte The Boys til å spille live på hans show. Låta ble 'Single Of The Week' i Sounds magazine. Singelen klatret lista frem til august 1977.

The Boys ga ut sitt andre album på NEMS, kalt Alternative Chartbusters, og turnerte med Ramones. The Boys signerte deretter med Safari Records i 1979, og to album og fem singler fulgte før bandet ble oppløst sommeren 1981. Hver jul stokket bandet om på "B" og "Y" i navnet deres og ble The Yobs. De ga ut fire singler og et album, The Yobs' Christmas Album i 1979. Under dette navnet brukte medlemmene i bandet pseudonymene Noddy Oldfield, Ebenezer Polak, Kid Vicious og H. J. Fra og med 1991 har det kommet ytterligere tre album under dette navnet, alle med juletema.

31. juli og 1. august 1999, spilte fire av fem originalmedlemmer av bandet konserter i Japan, sammen med Steve "Vom" Ritchie som erstatning for Jack Black på trommer, ettersom han var opptatt med sitt eget band. I september 2000 spilte denne nye besetningen på 'Holidays in the Sun Festival' i Bilbao, Spania. Black gjorde en gjesteopptreden og filmet konserten. Det var den første gangen på atten år at de fem originale bandmedlemmene hadde spilt sammen på en scene. I 2006 gjorde bandet nok en gang konsertopptredener., blant annet deres første konserter i London på 25 år. Etter denne gjenforeningsturnéen ble en av bandets tidlige låter, «Jimmy Brown», gitt ut som single i desember 2008.

I juni 2014 slapp The Boys sitt første studioalbum siden 1981, med unntak av platene som The Yobs. Denne fikk navnet Punk Rock Menopause og ble sluppet på Wolverine Records.[3][4] Albumet hadde tre av originalbesetningen; Matt Dangerfield, Casino Steel og Honest John Plain.[5][6] The Boys ankom Shanghai, Kina 13. januar 2015 for å begi seg på en nasjonal turné med ni datoer, for promotere albumet, men fant ut at turnéen hadde blitt avlyst av det kinesiske kulturdepartementet, på grunnlag av «kontroll av menneskemasser og sikkerhetsproblemer».[7] Bannlysningen kom i kjølvannet av et panikkanfall i Shanghai under en nyttårsfeiring hvor 36 mennesker ble drept noen uker tidligere.

Bandet reiste på en kulturell turné i Kina. Langs veien spilte de tre undergrunnskonserter, promotert via jungeltelegrafen, ga et antall intervjuer, og ble emne i en timeslang dokumentar på en TV-kanal i Beijing. De spilte også inn konsertalbumet Undercover - Live in China, som ble gitt ut på Action Records 1. juli 2015.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

The Boys oppnådde begrenset kommersiell suksess, men musikken deres har påvirket utviklingen av andre band. Det tyske punkbandet Die Toten Hosen fremførte coverversjoner av musikken til The Boys jevnlig i over et tiår. De har også spilt inn noen av låtene deres, blant annet «First Time» på albumet Auf dem Kreuzzug ins Glück - 125 Jahre die Toten Hosen og «Brickfield Nights» på coveralbumet Learning English, Lesson One. På baksiden av omslaget til The Jams album fra 1978, All Mod Cons, er det et fotografi av Paul Wellers Rickenbacker 330-gitar som har The Boys-klistremerke.

Sent på 90-tallet hadde det japanske bandet Thee Michelle Gun Elephant en hit med en cover av The Boys. Dette førte til gjenutgivelse av flere The Boys-album, og mer enn 30000 album ble solgt i Japan alene. Et hyllestalbum til The Boys ble også utgitt, og inneholdt tretten band fra rundt i verden.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Nåværende[rediger | rediger kilde]

  • Matt Dangerfield - gitar, vokal
  • Casino Steel - orgel, piano, vokal
  • Honest John Plain - gitar, vokal
  • Kent Norberg - bassgitar, vokal
  • Martin H-Son - trommer

Tidligere[rediger | rediger kilde]

  • Kid Reid - bassgitar, vokal (1976–1981 & 1999-2011)
  • Jack Black - trommer (1976–1981)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Listeplasseringer er fra UK Indie Chart.[8]

Album[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum[rediger | rediger kilde]

  • Live at Roxy - (1990)
  • Powercut - Unplugged - (1996)
  • Live in Concert (1980 & 1977) (with The Vibrators) - (1993)
  • Undercover - Live in China - (2015)

Singler[rediger | rediger kilde]

  • «I Don't Care»/«Soda Pressing» - (1977)
  • «First Time»/«Watcha Gonna Do»/«Turning Grey» - (1977)
  • «Brickfield Nights»/«Teacher's Pet» - (1978)
  • «Kamikaze»/«Bad Days» - (1979) No. 9
  • «Terminal Love»/«I Love Me» - (1980) No. 32
  • «You Better Move On»/«Schoolgirls» - (1980) No. 30
  • «Weekend»/«Cool» - (1980)
  • «Let It Rain»/«Lucy» - (1980)
  • «Svengerland»/«Only A Game» - (2002)
  • «Jimmy Brown»/«Walk My Dog» - (2008)

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • Odds and Sods - (1990)
  • The Boys/Alternative Chartbusters - (1993)
  • Best of the Boys - (1995)
  • Complete Punk Singles Collection - (1996)
  • No Thanks!: The 70s Punk Rebellion - (2003)

Album som The Yobs[rediger | rediger kilde]

  • The Yobs' Christmas Album - (1979)
  • The Yobs' Xmas 11 - (1991)
  • The Yobs' Leads 3 Amps Utd 0 - (1995)
  • The Yobs' The Worst Of The Yobs - (2001)

Singler som The Yobs[rediger | rediger kilde]

  • «Run Rudolph Run»/«The Worm Song» - (1977)
  • «Silent Night»/«Stille Nacht» - (1978)
  • «Rub-A-Dum-Dum»/«Another Christmas» - (1979)
  • «Yobs On 45»/«The Ballad Of The Warrington» - (1981)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Deming, Mark. «The Boys – Artist Biography». AllMusic. All Media Network. Besøkt 28. juli 2015. 
  2. ^ Borack, John M. (2007). Shake Some Action: The Ultimate Power Pop Guide. Not Lame Recordings. s. 145. ISBN 0-9797714-0-4. 
  3. ^ "Album Review: The Boys – “Punk Rock Menopause”". New Noise Magazine. July 23, 2014
  4. ^ "Casino Steel - The Boys - Uber Rock Interview Exclusive". Uber Rock by Dom Daley 29 June 2014
  5. ^ "The Boys - 'Punk Rock Menopause' (Wolverine Records)". Uber Rock, CD Reviews, by Dom Daley 16 June 2014
  6. ^ "The Boys – Punk Rock Menopause". Bucket List Music Reviews, Christopher Siklosi
  7. ^ ""The Boys ville komma tillbaka" ". mariestadstidningen.se. 13 July 2016
  8. ^ Lazell, Barry (1997). Indie Hits 1980-1999. Cherry Red Books. ISBN 0-9517206-9-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]