Tamrotte

En tamrotte er en tam rotte av arten brunrotte (Rattus norvegicus). Laboratorierotter er også av denne arten. Det fins en rekke linjer blant tamrotter i laboratoriesammenheng. Noen av de vanligste er Wistar, Sprague-Dawley, Fisher 344, Lister, Long-Evans og PVG. Tamrotter som holdes som kjæledyr stammer ofte fra laboratorerotter. Laboratorierotter kan også komme fra innavlede linjer der alle individer er genetisk like. Tamrotter lever i gjennomsnittet 18mnd, men de kan bli opp til 2-3 år. Hannrotter har en gjennomsnittsvekt på 500 g, og 300 g for hunnrotter.

Rottene vi idag har som kjæledyr er alle brunrotter (Rattus norvegicus). Både brunrotta og svartrotta (Rattus rattus) stammer opprinnelig fra Asia. I dag er brunrotta den dominerende arten, og svartrottene er sjeldne. Svartrotter holdes ikke som kjæledyr grunnet dårlig gemytt. Rotter ble først holdt som kjæledyr i England på 1700- og 1800 tallet, men har blitt brukt som forsøksdyr siden 1800-tallet. Rotter som får godt stell og rikelig med oppmerksomhet fra eier, kan bli svært tillitsfulle og hengivne kjæledyr. Tamrotter er utpreget sosiale flokkdyr som ikke trives alene og de bør derfor alltid bo minst to sammen.

Pelstyper

Tamrotter har flere fargevarianter. I laboratoriesammenheng forekommer rotter relativt hyppig i Pink Eyed White (PEW/albino). Da vil fargen være hvit og øynene vil mangle pigment og derfor være rosa. Wistar, Sprague-Dawley og Fisher 344 er vanlige albinoraser. PEW rotter har svært dårlig syn og er lysømfindtlige. Hooded er en variant som har hvit kropp og farge på hode/rygg. Linjene lister, Long-Evans og PVG er de vanligste lablinjene som kommer i hooded. Sannsynligvis stammer de fleste hoodedrotter opprinnelig fra et avlsprogram i 1915, utført av forskerne Long og Evans. De frambrakte fargevarianten gjennom å krysse hvite hunnrotter av linjen Wistar med en vill hannrotte fra Agoutifarget. Agouti er den fargen som er mest naturlig for en rotte å ha, og det er den fargen man vil kunne finne på ville rotter. Mange andre fargevarianter er også blitt avlet fram, blant annet Russian Blue Agouti (bilde), fawn, blue, cinnamon, buff, burmese, siamese osv. Det er også kommet mange mutasjoner som påvirker pels, som f.eks rex (krøllete pels og værhår) eller fuzz (nesten hårløs med spredt "dun"). Dessverre innebærer mange av disse mutasjonene helseproblemer. Hårløse rotter sliter ofte med øyeproblemer, og mange av dem vil ha store problemer med å amme ungene sine på grunn av lav melkeproduksjon og mangel på brystvorter.

Opprinnelse til kjæledyrhold

Rotter ble etablert som kjæledyr i Europa en gang i løpet av 1700- og 1800-tallet. Man begynte primært med rottehold for å fremskaffe eksemplarer til jaktsport. Etter sigende er det Jack Black, dronning Victorias (Storbritannia) offisielle rottefanger, som tilskrives innførselen av rotter som rene kjæledyr. Det sies at han skal ha fattet interesser for rottene i embets medfør, og samlet individer med uvanlige farger og egenskaper for å avle på dem. Avlen var så vellykket at rottemanien raskt spredte seg gjennom det engelske hoffet. En av grunnene til dette skal etter sigende ha vært at rottene til sammenlikning med ekorn, som var foregående kjæledyrmote, var ekstremt intelligente og sosiale, samt lærenemme. Blant de mest kjente rotteholderne av denne innledende perioden i tamrottas historie finner vi selveste dronning Victoria, og den kjente barnebok-forfatteren Beatrix Potter.

Innførselen av rotter som kjæledyr kan nok ikke ene og alene tilskrives Jack Black, da dette sikkert var et fenomen i tiden, i og med at rottene allerede ble brukt og håndtert i de ovennevnte sportslige sammenhenger. Men det er ikke vanskelig å tenke seg at både dronningen og hennes rottefanger må ha hatt en god del å si for fenomenet tamrotte, da rotter ikke akkurat var eller er et velansett dyr hos menneskene. Kanskje hadde rotten forblitt et skadedyr i møtet med menneskeheten hvis det ikke hadde vært for at Jack Black og den mektigste kvinnen i verden i sin samtid fattet interesse og entusiasme for den.

Kjønnsforskjeller

Hvis to rotter av forskjellig kjønn bor sammen kan man forvente rask familieforøkelse. En hunrotte er kjønnsmoden fra 5 ukers alder og det er i teorien også hannene. De blir ofte kjønnsmodne 3-4 dager senere enn hunrottene. En hunrotte går drektig i 18-23 dager og kan få opptil 24 unger, men vil som regel få mellom 6 og 12. Det har også vært tilfeller hvor det har kommet opptil 27 unger. Hunnrotten er den mest aktive og nysgjerrige og er letter å trene enn hannrottene. Hannrotten kan heller sies å være lat, men likevel er det den som er den mest kosete selv om det naturligvis finnes unntak. Når det gjelder sykdommer, er de vanligste sykdommene luftveisinnfeksjoner. Det har også vært relativt hyppige forekomster av jursvulster i de siste årene^{[trenger referanse]}. Det er mange uforsiktige oppdrettere, der sykdommer spres fort, men heldigvis finnes det også flere som tar jobben mer seriøst. Den største visuelle forskjellen på hann- og hunnrotter, er størrelsen. Hannrotten veier vanligvis rundt et halvt kilo, selv om det fins noen få kjemperotter på rundt kiloet. Hannen lukter også litt sterkere og kan markere ved å slippe fra seg noen dråper urin når den er ute av buret.

Eksterne lenker

Norsk Tamrotteforening Med forum
Karmas rotterede's Variantside Oversikt over de fleste varianter man kan få rotter i
Hetterotta til Grøten Norges mest kjente hetterotte