NOU 1988:21, Steigum-utvalget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Steigum-utvalget)
Hopp til navigering Hopp til søk

NOU 1988: 21 «Norsk økonomi i forandring. Perspektiver for nasjonalformue og økonomisk politikk i 1990-årene» er en norsk offentlig utredning (NOU) fra et utvalg som la frem sin innstilling i 1988. Utvalget ble ledet av Erling Steigum som dengang var professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, og det blir derfor gjerne referert til som «Steigum-utvalget»

Utvalget la særlig vekt på problemene på «tilbudssiden» av norsk økonomi og tok til orde for tiltak som ville styrke produksjonsgrunnlaget og øke produktiviteten og velfersnivået gjennom bedre bruk av landets produksjonsfaktorer og ressurser. Det gjøres gjennom tiltak og virkemidler som på innrettes for at det blir mindre avvik mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.[1]

Steigum-utvalget argumenterte for opprettelsen av et finansielt petroleumsfond. Utvalget la vekt på at en måtte se den samlede formuen i form av petroleumsressurser og finansiell formue under ett. På basis av dette burde en fastsette forsvarlige handlingsregler for forvaltning av den samlede formuen. Oppbygging av et finansielt petroleumsfond måtte således ses som en omplassering av formue. Formuesomplasseringen i seg selv gir ikke rom for å bruke mer over de offentlige budsjettene.

En logisk konsekvens av å se den samlede formuen i form av petroleumsressurser og finansiell formue under ett er at man – dersom dette er mulig – innrette forvaltningen av den finansielle formuen slik at man reduserer eksponeringen til oljespesifikk risiko. Med stor sannsynlighet vil det innebære at man shorter oljeaksjer.

Utvalget foreslo bruk av permanentinntekten – det vil si den beregnede realavkastningen på gjenværende petroleumsreserver pluss avkastningen i Petroleumsfondet – fra oljevirksomheten som handlingsregel i finanspolitikken. Med en slik regel ville man unngå å havne i en situasjon hvor bruken av oljeinntektene øker så mye at man tærer på formuen. Dette skiller seg noe fra «Handlingsregelen» slik den ble implementert 13 år senere hvor det er kun forventet permanentinnekt fra det finansielle petroleumsfondet som blir brukt.

For pengepolitikken argumenterte utvalget for at sentralbankens viktigste oppgave var å sørge for lav og stabil inflasjon. Som nominelt anker for økonomien valgte man fast valutakurs.[2]

Tidligere utredninger om samme eller tilgrensende tema[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steigum, Erling (1989), «Incentiver, omstillinger og tilbudspolitikk», Bergen Bank kvartalsskrift 23 (1): 13-23 
  2. ^ Gjedrem, Svein (2005), «Erfaringer med inflasjonsstyring i Norge og andre land», Penger og Kreditt 33 (2): 82-90, http://www.norgesbank.no/upload/import/publikasjoner/penger_og_kreditt/2005-02/hele_heftet.pdf