Stangelandsteinen

Stangelandsteinen slik den står i dag, ved inngangen til Sandnes rådhus

Stangelandsteinen er en runestein som opprinnelig sto på gården Stangeland, som i dag er en bydel i Sandnes, Rogaland.

I 1649 beskrev biskop Wegner en stor runestein som sto på en gravhaug på Stangeland. Dessverre er han ikke mere spesifikk på hvor denne steinen sto, for i 1745 skriver amtmann Bendix de Fine:

«Over Stangelands Aaen i Høylands Sogn ligger en Baute-Steen, som til forn har staaet oppe paa en høy ved Lande-Vejen.»

Slik lå den fremdeles, som klopp over bekken, i 1810. Men i 1888 melder professor Oluf Rygh at steinen er reist igjen. Etter det ble den igjen flyttet og sto i mange år foran hovedbygningen på Skeianetunet i Sandnes sentrum. Her ble den undersøkt av Magnus Olsen i 1951. Han bemerker i sin rapport at steinen er forvitret i overflaten, og er i dårlig stand.

Ved ny inspeksjon i 1991 ble det konstatert av steinen da var i alarmerende grad forvitret, flak hadde allerede falt av, og deler av innskriften sto i fare for å forsvinne. Den ble hentet inn til Arkeologisk museum i Stavanger for stabilisering av tilstanden og generell konservering. Det ble besluttet å sette opp steinen igjen i Sandnes, men den var fortsatt svært utsatt for videre forvitring. Av den grunn ble den satt opp igjen ved inngangen til Sandnes rådhus, der den kunne stå trygt under tak.

Innskriften lyder:

þurbiurn:skalt:raista:stinþanaft:

siu:þuris:sun:sin:isa:tanmarku:fil

På moderne norsk blir det: «Torbjørn Skald reiste denne steinen etter Sjø-Tore, sønnen sin, som falt i Danmark.»

Magnus Olsen daterer runene til siste halvdel av 1000-tallet. Han mener steinen kanskje kan knyttes til kong Harald Gråfells reise til Danmark i 970, og at Sjø-Tore har vært en av de mange norske som ble drept sammen med Harald i bakholdet i Limfjorden. Stangelandsteinen er dermed en av de meget få runesteinene i Norge som kan settes inn i en konkret historisk kjent kontekst.