Stamming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Stamming er en taleflytvanske, og kan være en kommunikasjonshemming. Stamming innebærer at talen blir avbrutt av ufrivillige gjentagelser og forlengelser av lyder og ord, samt stille pauser (blokkeringer), som kan oppleves som at ord setter seg fast i brystet, halsen eller munnen. Slike talebrudd kan komme uventet, og kan oppleves som at en mister kontroll over talen sin.[1] De fleste mennesker har av og til brudd i talen, som pauser, nøling og revisjoner, uten at dette nødvendigvis kalles stamming. Både arten og graden av talebrudd skiller stamming fra det som kalles normal ikkeflyt.

Forekomsten av stamming er anslått å ligge på omkring 0,72 prosent.[2] Vanligvis viser stamming seg først i 2-5-årsalderen, i en periode der barnets språk er i rask utvikling.[3] Rundt 8-11 prosent av alle barn vil stamme på et eller annet tidspunkt[4][2], men de fleste av dem, rundt 70-90 prosent, vil slutte å stamme uten profesjonell hjelp (naturlig opphør).[5][2] Det er i utgangspunktet nesten like mange jenter som gutter som begynner å stamme, men fordi flere jenter enn gutter opplever naturlig opphør, er det flere voksne menn enn voksne kvinner som stammer, omtrent fire menn for hver kvinne.[3]

Stamming kan påvirke kommunikasjonen, samværet med andre mennesker, og opplevelsen den som stammer har av seg selv. For noen kan stammingen også påvirke yrkesvalg. Ofte forsøker den som stammer å bytte ut visse ord, unngå situasjoner, eller hun går inn for å skjule stammingen helt (skjult stamming).[6] Resultatet av dette kan bli en ond sirkel av talefrykt, passivitet og isolasjon. Personer som stammer har økt risiko for symptomer på sosial angst.[7][8] Dette er trolig en konsekvens av stammingen.[9][10]

Det er likevel svært individuelt hva slags konsekvenser stammingen får. Ikke alle opplever stammingen sin som et hinder eller et problem.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Årsakene til stamming er ikke fullt forstått, men stamming kan best karakteriseres som en multifaktoriell vanske. Det vil si at flere forhold påvirker hvorfor vansken oppstår, og hvordan den utvikler seg.[11] Det skilles mellom årsaker til at et barn begynner å stamme, og årsaker til at stammingen vedvarer og arter seg som den gjør.[3] Genetiske og nevrologiske forhold knyttet til talemotorikk og språkprosessering er trolig viktige når stammingen oppstår.[11][12] Ettersom stammingen ofte oppstår i en periode med rask språklig og sosial utvikling, er det i tillegg grunn til å tro at de nevrologiske forholdene samvirker med barnets øvrige utvikling, og at disse forholdene samlet sett kan gjøre et barn sårbart for stamming.[3] Etter stammingens begynnelse, vil barnets emosjonelle reaksjoner og sosiale erfaringer påvirke hvordan stammingen utvikler seg.[3] Det er fremdeles uvisst hvorfor noen barn slutter å stamme, mens andre ikke gjør det.

Stamming har vist seg å ha et genetisk grunnlag, slik at sannsynligheten for å begynne å stamme er større dersom en nær slektning stammer.[11] Forskere har funnet forskjeller mellom hjernen til personer som stammer og hjernen til personer som ikke stammer. Hjerneområder som peker seg ut, er områder som er viktige for planleggingen, initieringen og utføringen av talebevegelser.[13] Det ser ut til at personer som stammer har avvik i den prosesseringen i hjernen som ligger til grunn for talespråket.[12] Slike funn hos voksne kan likevel være vanskelige å tolke, fordi hjernen er i stadig utvikling, og blir påvirket av det en person gjør og opplever. Dermed blir det vanskelig å skille årsak fra virkning.[12]

En utbredt oppfatning blant ikke-fagfolk synes å ha vært at stamming skyldes følelsesmessige problemer, som nervøsitet eller psykologiske traumer. Denne oppfatningen har vært opphav til teoretiske forklaringer av stamming som et uttrykk for behov som ikke har blitt tilfredsstilt. Slike forklaringer har i dag liten empirisk støtte. Det betyr at vi ikke har grunnlag for å hevde at emosjonelle problemer er en viktig årsak til at personer begynner å stamme.[14][10] Men stamming kan medføre en del negative erfaringer med kommunikasjon, noe som i sin tur kan påvirke selvbilde og følelser.[9]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Stamming behandles hovedsakelig av logoped. I tillegg kan mange ha nytte av å bli kjent med andre som stammer, gjennom for eksempel likepersonsordningen til Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale.[15] Det fins òg behandlingstilbud som drives av ikke-fagfolk.[16] Stamming kan øke risikoen for psykiske problemer, særlig sosial angst. Ved slike problemer, kan det være hensiktsmessig å involvere psykolog i behandlingen.

I behandling av førskolebarn som stammer er målet med behandlingen å oppnå spontan flyt, det vil si at barnet skal slutte å stamme.[3] Sannsynligheten for å slutte å stamme helt, reduseres med økende tid siden stammingen begynte. For voksne som stammer, er det sjelden realistisk å slutte å stamme.[3] Da vil målene for behandlingen snarere handle om å lære å leve med stammingen, og kunne kommunisere uhindret.

Det overordnede målet med stammebehandling blir da å øke personens autonomi, slik at stammingen ikke blir til hinder i hverdagen.[1] For å oppnå dette, jobber klienten sammen med logopeden med å lære å kommunisere mer effektivt, for eksempel ved å redusere unngåelsen av fryktede ord, øve på å stamme på en lettere, mindre anstrengt måte, og øve på passende øyekontakt og turtaking i samtaler. Å produsere mer flytende tale kan være ett mål, men i så fall som et delmål for å oppnå mer effektiv kommunikasjon og i siste instans større autonomi.[1]

For å oppnå dette, kan flytskapende og stammemodifiserende teknikker brukes.[3][1]

For en del personer som stammer er negative tanker og følelser en viktig del av vanskebildet.[17][18] Mange kan oppleve frykt for å stamme, og forsøke å unngå lyder, ord og situasjoner hvor de tror de vil stamme. I slike tilfeller er det avgjørende å arbeide med tanker og følelser i tillegg til tale.[3] Her inngår det å bli bevisst på egne unngåelsesmønstre, og jobbe med å erstatte unngåelsesatferd med tilnærmingsatferd.[3] Elementer fra kognitiv adferdsterapi kan være nyttige for å redusere frykt og øke selvtilliten i sosiale situasjoner.[19] Her inngår for eksempel trening med å oppsøke fryktede situasjoner, for å venne seg til situasjonen og minske frykten (eksponeringsterapi). I slik behandling er det viktig å gå forsiktig fram, ved å begynne med de minst fryktede situasjonene og gradvis øke vanskegraden. Når personen som stammer gjentatte ganger opplever kontroll og mestring i situasjoner som tidligere har framkalt stress og frykt, kan den betingede (lærte) koblingen mellom stamming og negative følelser brytes.

Det varierer hva personer som stammer ønsker å oppnå med behandling. Noen ønsker verktøy for å kontrollere stammingen sin, andre ønsker først og fremst å redusere frykten for å stamme. Det er viktig at behandlingsmålene blir utarbeidet i et samarbeid mellom logopeden og klienten, slik at behandlingen blir tilpasset den enkelte.[3]

Stammebehandling arter seg forskjellig avhengig av klientens alder.[3]

Behandling av førskolebarn[rediger | rediger kilde]

Å oppdage og behandle stamming tidlig øker sjansen for opphør av stamming. Hos de fleste begynner stammingen i førskolealder. Den kan begynne gradvis og mykt, for deretter å øke i frekvens og alvorlighet, eller den kan begynne brått og kraftig. Det sistnevnte scenarioet kan virke noe mer alvorlig, men disse barna har ikke noen dårligere prognose enn de som begynner mykt og gradvis.[20] Det er viktig at barnehagen er oppmerksom på barns taleflyt, og tar foreldres bekymring alvorlig. Men ettersom mange småbarn har en periode med mye ikkeflyt i talen, kan det være vanskelig for barnehagepersonale å vurdere om et barn stammer, eller om det har normal ikkeflyt. Om foreldrene er bekymret for barnets taleflyt, bør barnehagen derfor kontakte logoped. Logopeden kan vurdere om barnet stammer eller ikke, og om det bør få behandling på nåværende tidspunkt. Anbefalinger fra fagpersoner tilsier at det er en fordel om behandlingen settes igang i førskolealder.[21] Det fins evidensbasert behandling for førskolebarn som stammer, for eksempel Lidcombe-programmet.[22]

Behandling av skolebarn[rediger | rediger kilde]

Logopedisk behandling av skolebarn som stammer vil gjerne omfatte flytskapende teknikker for å hjelpe barnet å få kontroll over stammingen. Slike teknikker er blant andre fleksibelt taletempo (å senke tempoet når en skal si noe vanskelig), og talepauser.[3] Avhengig av i hvilken grad barnet har negative følelser knyttet til stammingen sin, kan det òg være viktig å ufarliggjøre stammingen. Det kan gjøres ved å prate åpent om stammingen med barnet, og leke med stammingen. Av og til kan familie, lærere og jevnaldrende reagere uhensiktsmessig på stammingen, for eksempel ved å avbryte barnet eller be barnet `ta det med ro`. Det er viktig å lytte til barnet og høre hvordan det ønsker å bli møtt. Det kan være nyttig å planlegge sammen med barnet hvordan barnet kan forklare stammingen for andre, og hva barnet kan si om noen reagerer på en måte barnet ikke liker.[3]

Behandling av ungdommer og voksne[rediger | rediger kilde]

Det fins mange måter å behandle stamming hos ungdommer og voksne på. Hvilken behandlingsform som passer, vil avhenge av hvordan stammingen arter seg, og av den enkeltes ønsker og mål. Mange fagfolk argumenterer for en helhetlig behandling som retter seg mot tanker og følelser i tillegg til tale.[3][11][1] For en person som har stammet i mange år, vil det kreve mye arbeid å lære seg en ny måte å snakke på.[3] Dersom teknikker for å endre talen (flytskapende og stammemodifiserende teknikker) benyttes, kan det være en utfordring å overføre disse teknikkene til situasjoner i hverdagen.[1] Mange opplever at det går greit å bruke teknikkene sammen med logopeden, men at det krever mye arbeid å bruke dem sammen med andre.

Det er vanlig at stammingen varierer, slik at en person som stammer vil oppleve å stamme mer i noen perioder enn i andre. Ofte vil virkningen av behandlingen reduseres over tid, f.eks. ved at stammingen blir mer alvorlig igjen, eller at frykten for å stamme øker. Derfor vil spesiell oppmerksomhet måtte vies vedlikehold.[3] Det kan innebære oppfølgingstimer med logoped en gang iblant, etter at den mer intensive behandlingen er avsluttet, med mulighet til å ta opp igjen behandling ved behov.[3] I tillegg kan klienten forberedes på tilbakefall ved at hun og logopeden diskuterer hvordan tilbakefall kan oppdages, og hvilke strategier klienten da kan bruke for å komme tilbake på sporet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Manning, W. H. (2010). Clinical Decision Making in Fluency Disorders. Delmar: Cengage Learning.
  2. ^ a b c Yairi, & Ambrose. (2013). Epidemiology of stuttering: 21st century advances. Journal of Fluency Disorders, 38(2), 66-87.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Guitar, Barry (2014). Stuttering. Lippincott Williams & Wilkins. 
  4. ^ Reilly, S., Onslow, M., Packman, A., Cini, E., Conway, L., Ukoumunne, O., Bavin, E., Prior, M., Eadie, P., Block, S. & Wake, M. (2013). Natural history of stuttering to 4 years of age: A prospective community-based study. Pediatrics, 132(3), 460-7.
  5. ^ Craig, Ashley, Hancock, Karen, Tran, Yvonne, Craig, Magali, & Peters, Karen. (2002). Epidemiology of Stuttering in the Community across the Entire Life Span. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 45(6), 1097-1105.
  6. ^ Cheasman, C. & Everard, R. (2013). Interiorized (covert) stammering. I C. Cheasman, R. Everard & S. Simpson (Red.), Stammering Therapy from the Inside (s. 125-160). Croydon: J&R Press Ltd.
  7. ^ Blumgart, E., Tran, Y., & Craig, A. (2010). Social anxiety disorder in adults who stutter. Depression and Anxiety, 27(7), 687-692.
  8. ^ Craig, A., Hancock, K., Tran, Y., & Craig, M.. (2003). Anxiety levels in people who stutter: A randomized population study. Journal of Speech, Language, and Hearing Research : JSLHR, 46(5), 1197-206.
  9. ^ a b Iverach, L. & Rapee, R. M. (2014). Social Anxiety Disorder and Stuttering: Current Status and Future Directions. Journal of Fluency Disorders: Official Journal of the International Fluency Association, 40(1), 69-82.
  10. ^ a b Alm, P. (2014). Stuttering in relation to anxiety, temperament, and personality: Review and analysis with focus on causality. Journal of Fluency Disorders, 40, 5-21.
  11. ^ a b c d Maguire, Yeh, & Ito. (2012). Overview of the Diagnosis and Treatment of Stuttering. Journal of Experimental & Clinical Medicine, 4(2), 92-97.
  12. ^ a b c Packman, Ann. (2012). Theory and therapy in stuttering: A complex relationship. Journal of Fluency Disorders, 37(4), 225.
  13. ^ Watkins, K., Smith, S., Davis, S., & Howell, P. (2008). Structural and functional abnormalities of the motor system in developmental stuttering. Brain, 131(1), 50-59.
  14. ^ Yairi, E. & Seery, C. H. (2011). Stuttering. Foundations and Clinical Applications. New Jersey: Pearson Education.
  15. ^ Norsk interesseforening for stamme. «Likepersonsordningen». Besøkt 12. september 2016. 
  16. ^ «McGuire Programme Scandinavia». Besøkt 12. september 2016. 
  17. ^ Craig & Tran. (2014). Trait and social anxiety in adults with chronic stuttering: Conclusions following meta-analysis. Journal of Fluency Disorders, 40, 35-43.
  18. ^ Smith, Iverach, O’brian, Kefalianos, & Reilly. (2014). Anxiety of children and adolescents who stutter: A review. Journal of Fluency Disorders, 40, 22-34.
  19. ^ Menzies, Onslow, Packman, & O’brian. (2009). Cognitive behavior therapy for adults who stutter: A tutorial for speech-language pathologists. Journal of Fluency Disorders, 34(3), 187-200.
  20. ^ «Senter for stamming og løpsk tale | Logopeder i Oslo og Akershus». Senter for stamming og løpsk tale | Logopeder i Oslo og Akershus. Besøkt 23. mars 2017. [død lenke]
  21. ^ Onslow, M., & O'Brian, S. (2013). Management of childhood stuttering. Journal of Paediatrics and Child Health, 49(2), E112-E115.
  22. ^ Sonneville, Caroline, Stolk, Elly, Rietveld, T., Franken, M.-C., & Institute of Health Policy Management. (2015). Direct versus indirect treatment for preschool children who stutter: The RESTART randomized trial. PLoS ONE, 10(7), PLoS ONE, 2015, Vol.10(7).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]