Stamcellebehandling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Stamceller er er celler som har egenskapen til å dele seg til nye stamceller, eller spesialisere seg å bli en annen type celle. Stamceller skiller seg fra andre celletyper med 3 egenskaper; de kan dele seg og fornye seg selv, de er ikke spesialisert, og de kan gi opphav til spesialiserte celler. At de ikke er spesialiserte betyr at de ikke enda har blitt til en spesialisert celle som f.eks. bruskcelle, hudcelle, levercelle.

De spesialiserte cellene har ikke egenskapen til å dele seg og erstatte seg selv når de blir skadet. Derfor er de avhengige av stamcellene når en utskifting skal skje.Det finnes flere typer stamceller; de embryonale stamcellene (ESC) som er pluripotente, og de voksne stamcellene som er multipotente.[1]

Mesenchymale stamceller[2] (MSC) gir opphav til for eksempel bein, brusk, fett og blodårer. MSC finnes flere plasser i kroppen, blant annet i fett og benmarg.

Mesenchymale stamceller har vist seg å ha flere gunstige virkninger på andre celler. De frigjør stoffer som er betennelsesdempende, som kan hjelpe andre celler å overleve etter en protesetransplantasjon.

Av denne grunn er mesenchymale stamceller nå brukt i mange kliniske behandlinger der betennelse spiller en sentral rolle i sykdomsprosessen.

Disse stamcellene har de siste tiårene vist seg å ha sentral rolle i regenerativ medisin og de brukes til å behandle blant annet bruskskader (artrose), benskader og muskelskader. MSC isolert fra fett har blitt vist til å være mer anvendelige og ha større evne til å overleve når de blir injisert i f.eks. ledd enn MSC fra benmarg.[3]

Stamcellebehandling i Norge.[rediger | rediger kilde]

ALS[rediger | rediger kilde]

Amyotrofisk lateralsklerose (ALS) er en nevrologisk sykdom der cellene som styrer kroppens muskler blir ødelagt. ALS kan føre til en nesten total paralyse, og er vanligvis dødelig innen kort tid, selv om enkelte som Stephen Hawking kan overleve i mange år.

Amyotrofisk lateralsklerose (ALS) er en veldig sjelden sykdom, og årsaken har vært en gåte lenge. Joel Glover (Nasjonalt senter for stamcelleforskning og Universitetet i Oslo) og Trygve Holmøy (Akershus universitetssykehus) mener at iPS stamceller kan gi oss en løsning.

Fordi de motoriske nervecellene kan dyrkes i nærmest uendelig antall, kan forskerne studere sykdommen i laboratoriet på måter som ellers ville være umulige. Sammen med utenlandske kolleger tar Glover, Holmøy og forsker Alexandra Aizenstadt sikte på å finne en forklaring på hvorfor ALS fører til død av nervecellene.

Artrose[rediger | rediger kilde]

Behandlingene er basert på å oppnå høye konsentrasjoner av vekstfaktorer og multipotente stamceller fra pasientens eget fettvev eller blod.

Disse hentes ved å ta en liten blodprøve eller høste en liten mengde med fett fra mage, rygg eller lår. Blodet eller fettet behandles deretter på en spesiell måte og konsentratet injiseres under kontrollerte forhold i det skadede leddet.

Hvordan isoleres stamceller?[rediger | rediger kilde]

Autolog Stamcelletransplantasjon[rediger | rediger kilde]

Stamceller som er hentet fra pasienten selv kalles for autologe stamceller. Autologe stamceller har blitt brukt i mange år.

Stamceller fra ryggmarg

Stamceller fra benmarg hentes ved å suge ut benmarg fra f.eks giverens hoftekam. Benmarg suges ut med hjelp av gjentatte nålestikk gjennom hoftekammen. Inngrepet varer totalt i 1 time i gjennomsnitt.

Stamceller fra fett

Det finnes massevis av stamceller i fettvevet. Faktisk så mye som opptil 500x mer enn lik mengde benmarg.

Fett anses som den beste, og mest anvendelige kilden til stamceller. Det er lett tilgjengelig, lett å håndtere og konsentrere, og sjeldent for lite av.

Fettvevet er rikt på mesenkymale stamceller som kan bli til brusk, ben, muskler, blodkar, sener, muskelfiber, og hjerteceller.

Stamceller fra blod

En annen måte å høste stamceller på er å ta en blodprøve, så isolere stamcellene ved å sentrifugere blodet. Sentrifuge er en maskin som man ofte finner på sykeshus. Denne metoden anvendes foreløpig ikke i så stor grad da den krever at man tar en medisin noen dager i forveien for å slippe stamcellene fra benmargen ut i blodet før så å kunne høste de ved å tappe litt blod.

Stamcellenes egenskaper[rediger | rediger kilde]

Stamceller skiller seg fra andre celletyper med 3 hovedegenskaper; de kan dele seg og fornye seg selv, de er ikke spesialisert, og de kan gi opphav til spesialiserte celler.

Stamceller som blir til forskjellig vev.

At de ikke er spesialiserte betyr at de ikke enda har blitt til en spesialisert celle som f.eks. bruskcelle, hudcelle, levercelle osv.

De spesialiserte cellene har ikke egenskapen til å dele seg og erstatte seg selv når de blir skadet. Derfor er de avhengige av stamcellene når en utskifting skal skje.Det finnes flere typer stamceller; de embryonale stamcellene (ESC) som er pluripotente, og de voksne stamcellene som er multipotente.

De embryonale stamcellene kalles pluripotente fordi de kan gi opphav til absolutt alle typer celler som er til stedet etter fødselen. De voksne stamcellene kan gi opphav til flere, men ikke alle, typer vev, og kalles derfor multipotente stamceller. De voksne stamcellene i kan blant annet bli til bruskvev, beinvev og blodkar.

Erstatter gamle celler[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å kunne erstatte skadde eller gamle celler har stamcellene andre viktige egenskaper som fremmer reparasjon av vev.

Stamceller tiltrekker seg andre stamceller og vekstfaktorer.

Når stamceller er tilstedet i et miljø hvor en skade må repareres skiller de ut ulike hjelpestoffer som tiltrekker flere stamceller og andre hjelpeceller til området. Denne såkalte parakrine effekten bidrar til at miljøet er optimalt for reparasjon av skade og regenerasjon av vev.

Siden stamceller kan bli til hvilken som helst type vev, har de potensial til å behandle et stort utvalg av medisinske lidelser som Parkinson, ALS, Multipel sklerose (MS), leversvikt og mange flere.

Forskere som arbeider for å forstå hvordan man kan manipulere dette kraftige verktøyet håper i fremtiden å kunne lage fullstendige organer av stamceller som hjerte, lever og nyre.

En av kroppsdelene forskere har kommet lengst med å lage av stamceller er er hornhinnen i øyet. I dag er det mangel på hornhinner til transplantasjon for pasienter som risikerer å miste synet.

Forskjellige typer stamceller[4][rediger | rediger kilde]

Embryonale stamceller er stamceller som er hentet fra embryo (befruktede egg) i laboratorier. De har den unike egenskapen til å bli til alle celletyper i den ferdigutviklede kroppen (pluripotente). Embryonale stamceller er sentrale i forskning på grunn av sin enorme potensiale til å danne allslags vev. I fremtiden kan de brukes til behandling av diabetes, hjertesykdommer, lammende ryggmargskader, syns- og hørselstap.

De indusert pluripotente cellene kan i teorien oppføre seg som, og ha egenskapene til embryonale stamceller.

Befruktede eggceller kalles totipotente, fordi de kan gi opphav til et helt individ.

Av de voksne stamcellene skiller vi mellom 5 ulike celletyper:

Hematopoetiske stamceller (HSC) gir opphav til blodcellene og mange av cellene som står for immunsystemet. Disse finnes hovedsakelig i benmargen og i blodomløpet. HSC har blitt brukes i behandlingen av leukemi og har de senere årene vist å ha stor potensiale i behandlingen av sykdommen multipel sklerose (MS).

Mesenchymale stamceller (MSC) gir opphav til for eksempel bein, brusk, fett og blodårer. MSC finnes flere plasser i kroppen, blant annet i fett og benmarg.

Mesenchymale stamceller har vist seg å ha flere gunstige virkninger på andre celler. De frigjør stoffer som er betennelsesdempende, som kan hjelpe andre celler å overleve etter en protesetransplantasjon.

Av denne grunn er mesenchymale stamceller nå brukt i mange kliniske behandlinger der betennelse spiller en sentral rolle i sykdomsprosessen.

Disse stamcellene har de siste tiårene vist seg å ha sentral rolle i regenerativ medisin og de brukes til å behandle blant annet bruskskader (artrose), benskader og muskelskader. MSC isolert fra fett har blitt vist til å være mer anvendelige og ha større evne til å overleve når de blir injisert i f.eks. ledd enn MSC fra benmarg.

Nevrale stamceller (NSC) danner f.eks. nerveceller og andre celler i hjernen. De er sentrale i forskning på behandling av hjerneslag, parkinson og traumatiske hjerneskader.

Epiteliale stamceller (ESC) blir til celler i fordøyelsessystemet.

Hud stamceller (SSC) danner hud og hår. Disse har vært brukt til behandling av brannskader og hårtap.

I tillegg har vi de indusert pluripotente stamcellene (IPS), som er celler som har blitt endret tilbake til stamceller. Disse finnes kun i laboratoriene og oppdagelsen ble belønt med Nobelprisen i medisin i 2012.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BECKER, A. J.; McCULLOCH, E. A.; TILL, J. E. (1963-02). «Cytological Demonstration of the Clonal Nature of Spleen Colonies Derived from Transplanted Mouse Marrow Cells». Nature. 4866. 197: 452–454. ISSN 0028-0836. doi:10.1038/197452a0. Besøkt 17. juli 2019.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  2. ^ Glover, Joel (25. april 2018). «stamcelle». Store medisinske leksikon (norsk). Besøkt 15. juli 2019. 
  3. ^ Becker, A. J.; McCulloch, E. A.; Till, J. E. (1. februar 1963). «Cytological Demonstration of the Clonal Nature of Spleen Colonies Derived from Transplanted Mouse Marrow Cells». Nature. 197: 452–454. ISSN 0028-0836. doi:10.1038/197452a0. Besøkt 17. juli 2019. 
  4. ^ «Types of Stem Cell | Stem Cells | University of Nebraska Medical Center». www.unmc.edu. Besøkt 17. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]