Slaget ved Karbala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Scène de la bataille de Karbalâ, par Mohammad Modabber, deuxième fondateur de l’école picturale ghahveh-khâneh.jpg

Slaget ved Karbala var en trefning mellom Husayn ibn Ali, hans familie og tilhengere, og Yazid Is styrker. Slaget fant sted den 10. muharram i år 61 AH (10. oktober 680) ved Karbala som ligger i det som i dag er Irak. Hussain og alle hans støttespillere ble drept, i tillegg til Hussains 11 måneders gamle sønn. Ali al-Asghar ibn Husayn, kvinnene og barna ble tatt til fange. De døde blir betraktet som martyrer av muslimer.

Sunnimuslimer faster på årsdagen for slaget, noe sjiamuslimer ikke gjør fordi historikere beretter at dette ble gjort av Yazid I for å feire at Hussain ble drept. Sjiamuslimer holder minneseremonier der hvor det leses opp hendelsesforløpet og sørges. Vanlig sørgemetode er å slå seg på brystet. Slaget ved Karbala minnes i løpet av en årlig tidagers periode hver Muharram av sjiaene, i og markeres også av mange aunnier. Den tiende dagen, som markerer når Hussain ble drept, kalles Ashura.

Sjiamuslimer er blitt utsatt for terrorangrep under minnesmarkeringene blant annet i Pakistan og Irak.

Slagets gang etter sjia-historieskrivning[rediger | rediger kilde]

Abbas Al-Musavi - Slaget ved Karbala - Brooklyn Museum
Slaget ved Karbala, iransk maleri, 19. århundre, oppbevares på Tropenmuseum Amsterdam

Ibn Ziyad sendte en hær ledet av Omar ibn Sa’ad mot Husseins gruppe for å drepe den. Omar var en god venn av Hussein i deres barndom, men han ble lovet en guvernørpost av Yazid hvis han fullførte sin opgave. Derpå førte han hæren ut i de irakiske områder for å finne Husseins gruppe.

Ved årsskiftet, den 1. Muharram år 61 (år 685 e.Kr.), fant de dem ved Karbala ved floden Eufrat. Omar lot sin hær blokkere for floden, så Husseins tilhengere ikke kunne få mer vann. Derfra begynte en langvarig beleiring med en rekke angrep som førstkulminerte ti dager senere.

Husseins 72 ledsagere, heriblant kvinner og barn, stod mot en hær på 30.000 mann. Et sliktslag vil ikke kunne utvikle seg til annet enn en massaker, noe det også gjorde. Grunnen til at det varte så lenge for Omars hær å overvinne fienden var at Hussein rettet gang på gang sin tale mod fiendens hær for å overtale dem til å vende om og la hans familie og venner være i fred.

Hæren bestod av kufaner som tidligere hadde gitt troskapsløfte til Hussein. Nå hadde de forrådt dette troskapsløfte og stod for å drepe ham. Dette var for meget for enkelte fra Omars hær, og under kampene sluttet disse enkelte soldater seg til Husseins gruppe.

Da Omar ibn Sa’ad så hvor svak hans hær ble, lod han pilene regne over Husseins leir. Snart fikk hæren mot til å gå til angrep. Hussein hadde mobilisert sin hær slik at det kunne oppstå så mange enmannsdueller som mulig. Dette holdt også et godt stykke tid, da moralen i fiendens leir ikke var høy og kampene kun ble utkjempet halvhjertet. Samtidig hadde Hussein noen menn som var kjent for å være de sterkeste på daværende tidspunkt. Heriblant var Abbas ibn Ali og den forhenværende slave Johannes.[1] [2]

Etterhvert løp Husseins leir tørr for vann og Hussein bad fienden om enten å åpne veien til Eufrat, eller skjenke sine barn vann. Ved synet av de små barn som var i familie med profeten Muhammad, ble Omars hær enda mer urolig. Omar beordret da å sette en stopper for dette og derved ble en del barn drept, heriblant Husseins lille spebarn Ali Asghar.

Derfra begynte massakrene på resten av Husseins leir, som endte med mennenes død og kvinnenes og barnas fangnskap. Det var sønderrevne lemmer etter Husseins venner, og flere kvinner trakk i krigsklær for å gjøre hva de kunne. Bare Zain Ul Aabadeen, en av Husseins sønner, som var for syk og som ble holdt tilbake af kvinnene, deltog ikke i kampen.

Hussein endte selv med en masse sår og piler som gjennomboret hans kropp. Men det endelige dødelige slag var det ingen som turde gi ham. Man var redd for at drapet ville henge ved ens slegt og det dermed kunne oppstå hrvn mellom deres og Husseins slrkt. Til sist var det Shimr Ibn Thil Jawshan, en sønn av en fattig geitehyrde, som satte seg på Hussein og begynte å skjære sv hans hode med en dolk, for så å bringe det til Ubayd-Allah ibn Ziyad.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Reza Aslan: Kein Gott außer Gott. Der Glaube der Muslime von Mohammed bis zur Gegenwart. Übersetzt von Rita Seuß. C.H. Beck, München 2006. ISBN 3-406-54487-8
  • William L. Cleveland: A History of the Modern Middle East. Westview Press, Boulder 1999. ISBN 0-8133-3489-6
  • Muhammad ibn Garîr Abû Gafar al-Tabarî: Les Omayyades. In: La chronique. Volume 2. Histoire des prophètes et des rois. Übersetzt von Hermann Zotenberg. Arles 2001. ISBN 2-7427-3318-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]