Skysåing

Skysåing kan gjøres fra bakken, fly eller rakett (ikke vist).

Skysåing eller seeding er en form for værmodifisering, et forsøk på å få nedbør til å falle fra skyer, ved å tilføre partikler i luften som fungerer som skykondensasjonskjerner eller iskjerner, som forandrer de mikrofysiske prosessene i skyen. Målet er vanligvis å øke nedbørmengden (regn eller snø), men den blir også benyttet for å hindre hagl eller tåke, særlig på flyplasser.

Den meste vanlige kjemikaliet som blir benyttet til skysåing er sølvjodid og tørris (frossen karbondioksid) stedet for salt. Flytende propan som utvider seg til en gass er også blitt brukt. Disse kan produsere iskrystaller ved høyere temperaturer enn sølviodid. Bruken av hygroskopiske stoff, som salt, er blitt mer populært etter lovende forskning.

Skysåing krever at skyene inneholder underkjølt flytende vann, altså flytende vanndråper som er kaldere enn 0 °C. Ved å tilføre et stoff som sølviodid, som har en krystallstruktur liknende is, og setter i gang frysing. Tørris eller propan avkjøler luften så mye at iskrystallene kan oppstå spontant fra vanndamp. I motsetning til såing med sølviodid, krever ikke denne spontane kjernedannelsen eksisterende vanndråper eller partikler, fordi de produserer overmettede tilstander i luften nær såstoffet. Vanndråene trengs likevel for at iskrystallene skal kunne vokse seg store nok til å falle ned.

I skyer på lavere breddegrader er den vanlige så-strategien basert på at likevektvahnndamptrykket er lavere over is enn over vann. Dannelsen av ispartikler i underkjølte skyer tillater disse partiklene å vokse på bekostning av flytende dråper. Om veksten er stor nok, vil disse partiklene bli tunge nok til å falle ned som nedbør fra skyer, som ellers ikke ville ha gitt noe nedbør. Denne prosessen blir kalt statisk såing.

Såing av cumulonimbusskyer (konvektive skyer) om sommeren eller i tropiske strøk prøver å utnytte latent varme som blir frigjort ved frysing. Denne strategien med «dynamisk» såing går ut på at den ekstra latente varmen som blir frigitt bevirker økt oppdrift som igjen bevirker økt skyvekst og større sjanse for nedbør.

En elektronisk mekanisme ble testet i 2010, da Infrarød stråling laserpulser ble rettet mot luften over Berlin av forskere fra Universitetet i Genève. En mente at pulsene ville bevirke atmosfærisk svoveldioksid og nitrogendioksid for å danne partikler som så kan fungere som kondensasjonskjerner.