Skriftestol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gammel skriftestol av nygotisk type, Polen
Skriftemål (Schumacher: Katholisches Religionsbüchlein)

Skriftestol er en møbel primært typisk for katolske kirker, beregnet for skriftemål.

Skriftestolen er todelt, skjønt ofte tredelt: Presten sitter i midten atskilt fra de skriftende med vegg med gitter, og mottar skriftemålet fra de troende (pønitentene) som kneler i de ytre avdelingene. Når det er to avdelinger er det på samme vis, presten i den ene og den skriftende i den andre, og det er da ikke noe behov for å avsikre gitteret med den skyvelem som skal hindre lyd å høres inn i avdelingen på den annen side av prestens rom.

Iblant vises det en lampe om skriftestolen er ledig. I mange land er det også vanlig å tilkjennegi at en prest sitter i skriftestolen (skriftestolen er «betjent») ved at noe av prestens stola er slik plassert at den vises fra utsiden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Skriftestolen ble oppfunnet og utviklet på midten av 1500-tallet for å komme tilrette med at det i ettertid skulle fremkomme beskyldinger (berettigede eller uberettigede) om at presten hadde kommet med upassende tilnærmelser. Ettersom presten var bundet av skriftemålets hemmelighet (som begrenser hvordan presten kan ta til motmæle) og dessuten omstendighettene rundt de hemmelige skriftemål er slik at ytre vitner kunne være blant sjeldenhetene, var problemstillingen relevant. Skridtestolen var dermed ment som en sikkerhet både for skriftefaren og for den skriftende, og på en slik måte at den skriftendes diskresjon/anonymitet ville kunne bevares så adekvat som mulig. En synode i Valencia i 1565 gikk sterkt inn for bruken av skriftestoler, og i 1614 bestemte den katolske kirke alment at skrifestoler skulle tas i bruk i kirkene.[1]

Skriftestolen ble utviklet fra en enkel stol inne i selve kirken, til et møbel med stol, vegg og kneleskammel, og helt til skaplignende konstruksjoner der den som skrifter kan - hvis ønsket - unnlate å vise sitt ansikt for presten.

Senere er det blitt utviklet skrifterom, der prest og skriftende kan se hverandre.[2] Vatikanet har imidlertid klargjort at prester ikke er forpliktet til å ta imot skriftende på slik måte, men kan velge en måte (for eksempel skiftestol eller andre modeller) som vanskeliggjør ettertidige falske anklager.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A history of the Inquisition of Spain, volume 2, Book 8: Spheres of Action. Chapter 6: Solicitation. Charles Henry Lea (1825 – 1909)
  2. ^ Fråga prästen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]